Marit Halvorsen (69), nå professor emerita, husker godt den dagen hun bestemte seg for å bli i akademia. Året var 1984.
– Det var på denne tiden av året, jeg husker at det var vårsol. Det var en lørdag morgen og jeg gikk nedover Drammensveien. Jeg skulle hit for å lese til eksamen, da jeg tenkte at jeg vil være her for alltid. Jeg skal være på juridisk fakultet og utrette ting her. Dette skal bli mitt hjem. Og det ble det, sier hun.
Nå rydder hun ut av kontoret. Hyller av bøker skal legges i esker, gamle papirer som har samlet seg gjennom et halvt århundre skal sorteres og kastes. I januar i år ble professoren takket av blant kollegaer og venner.
Vært her «hele livet»
Kildens nyhetsmagasin møter Marit Halvorsen i biblioteket i Domus Bibliotheca i Karl Johans gate.
– Jeg har hatt kontor i alle bygninger og alle etasjer her på Universitetet, sier Halvorsen og fortsetter:
– I rommet vi sitter i nå, Rettshistorisk samling, finner vi den nyere delen av fakultetets rettshistoriske boksamling. Forskergruppa mi har møter og seminarer her. Å ha et eget rom, er uvurderlig for fagutvikling.
Halvorsen sitter på enden av et stort bord med rødrutete duk, omgitt av endeløse rekker bøker i mørke bokhyller.
– Jeg har sett hvor viktig det er å samles uformelt rundt et bord. Et bord med rød duk tar bort følelsen av å være et alvorlig, akademisk sted, smiler hun.
Et eget rom for kvinnejuss
De ærverdige lokalene har huset Norges kanskje fremste miljø for kvinnerett, som Halvorsen har vært en sentral del av.
Da Halvorsen startet karrieren på midten av 70-tallet ble hun raskt medlem av JURK, som delte noen små lokaler på baksiden av Gamle festsal med Avdeling for kvinnerett.
– Det var ikke så mange kvadrat, et lite kontor for JURK, et rom med tre–fire pulter stuet sammen for Kvinneretten og et bittelite møterom der vi kunne trykke sammen åtte personer. Men det var et eget sted der vi kunne ha bøker, et eget sted å høre til og møtes, sier jussprofessoren.
En enorm overgang
Marit Halvorsen har delt sitt yrkesaktive liv mellom kvinnerett, helserett, profesjonsetikk og rettshistorie. Hun reagerte tidlig på det hun mente var problematiske sider ved lovverket.
– Reglene tok utgangspunkt i en heltidsarbeidende mann. Det ga merkelige utslag når de skulle anvendes på kvinner, som den gangen ofte ikke var i lønnet arbeid.
Hun peker på hvor annerledes situasjonen var på 1970-tallet.
– Så sent som i 1975 var det omtrent 800.000 kvinner i arbeidsfør alder som ikke hadde lønnet arbeid. Det var en stor del av befolkningen på den tiden. Og det var ikke fordi de hadde valgt det selv, det var fordi det ikke fantes arbeidsplasser og barnehageplasser.
Mot slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet begynte dette å endre seg. Norge gikk inn i oljealderen, og økonomien ekspanderte.
– Flere kvinner begynte å jobbe, mange i helse- og omsorgssektoren. Og så, i løpet av ti–femten år var det helt forandret. Kvinner som før ikke hadde tilgang til andre penger enn det de fikk av mannen, ble økonomisk selvstendige, forteller hun.
Dette skjedde samtidig med en internasjonal bølge med krav om kvinnefrigjøring og likestilling. Norsk lovgivning reflekterte dette blant annet gjennom abortloven og likestillingsloven, begge vedtatt i 1978, og FNs kvinnekonvensjon fra 1979.
Juss i kvinnetiåret
Det var skarp debatt rundt likestillingsloven da de ble vedtatt i 1978. Noen mente det skulle være en lov med forbud mot å diskriminere kvinner. Andre ønsket seg en lov om likestilling mellom kvinner og menn. Det siste synet vant, fordi Stortinget mente at «det er bedre å ha en lov for noe enn en lov mot noe», forteller Halvorsen.
En annen lov som skapte debatt, var lov om barn om foreldre som kom i 1981.
– Lovforslaget hadde bestemmelser som vi i JURK og Kvinneretten mente var basert på en idealisert oppfatning av samfunnsforholdene den gangen.
For eksempel ble det lagt opp til at far skulle ha rett til å være til stede ved fødselen, i stedet for at mor skulle ha rett til å ha en person hos seg.
– Det ble også foreslått å avskaffe «morspresumsjonen» – altså at små barn som hovedregel skulle være hos mor etter en skilsmisse.
Det samme gjaldt forslaget om at hovedregelen skulle være delt foreldreansvar ved skilsmisse. Alle forslagene ble begrunnet med at lovgivning kunne brukes til å påvirke virkeligheten i en bestemt retning.
– Vi hadde ikke så stor tro på det. Men det finnes også eksempler på at rettsregler kan endre samfunnsutviklingen, for eksempel bestemmelsene om representasjon av begge kjønn i styrer og utvalg. De har bidratt til at flere kvinner er synlige i slike posisjoner.
Nyfeminismen og kvinnespørsmål
Halvorsen vokste opp på Nordberg i Oslo og gikk på Oslo katedralskole, på latin- og gresklinjen. Det hadde hun nytte av, og spesielt latin fikk hun glede av i sitt senere yrkesliv. Katta var en skole der man diskuterte politikk, og Halvorsens lange engasjement i Nyfeministene begynte der. Midt på 1970-tallet bodde hun i kollektiv på Smestad. En av de andre studerte juss.
– «Dette er noe for deg, Marit», sa hun, og fikk rett.
I begynnelsen skjønte jeg ingenting av pensum.
Starten på studiet i 1976 var likevel tøff.
– I begynnelsen skjønte jeg ingenting av pensum.
– Men tiden gikk og jeg var jo alminnelig oppvakt, så jeg klarte meg greit til første avdeling, sier hun.
Samtidig ble Halvorsen en del av kvinnebevegelsen på fakultetet og fikk kontakt med miljøet rundt JURK – Juridisk rådgivning for kvinner, som oppstod ved det juridiske fakultetet i Oslo i 1974.
Organisasjonen var blant de første i Norge som gjorde vold mot kvinner til et politisk tema. Jussen ble da en kanal for å drive politikk.
Abortloven, likestillingsloven og barneloven er allerede nevnt. Men også trygde- og skattelovgivningen trengte kvinnerettslig oppmerksomhet, samt alle regler som gjaldt svangerskap og fødsel.
– Jeg hadde jo vært kvinneaktivist i noen år og det var innlysende for meg at her var det mange kamper å kjempe.
Flyttet sammen med faren
Marit Halvorsen møtte sin ektemann, Asbjørn, allerede på gymnaset. Den gangen var de i samme vennegjeng og sang i kor sammen. Asbjørn reiste til Praha for å studere medisin på begynnelsen av 70-tallet og han kom først tilbake på midten av 80-tallet.
– Da jeg hørte at han var tilbake, tenkte jeg at det ville være morsomt å treffe ham igjen. Så vi tok opp kontakten, 14 år etter at han dro, forteller hun.
Jeg er opptatt av å gripe sjansene når de dukker opp.
Det ble de to og i 1994 adopterte de datteren Anna. Familien bosatte seg på Røa og der ble de i 25 år, helt til Halvorsens foreldre ble gamle og syke.
Etter at moren Anna døde i 2014, kom hun tettere på faren, Ragnar, i hverdagen.
– Det var litt tilfeldig at jeg kom på ideen med å flytte sammen. Jeg er opptatt av å gripe sjansene når de dukker opp.
Halvorsen fant en stor leilighet på Fagerborg som nokså enkelt kunne deles i to boenheter. Det ble veldig bra for dem alle tre, og de fikk fire gode år sammen før Ragnar gikk bort i 2019, 94 år gammel.
– Pappa var en meget oppegående og menneskekjær mann. Vi hadde et nært og godt forhold. Pappa lærte meg alt, fra fisking til å kjøre båt og bil. Jeg savner ham hele tiden, på en god måte.
Store huskonserter
Når Halvorsen har fri, trives hun aller best på hytta på Hurumlandet. Her stuller hun rundt i hagen. Lyden av «Alltid klassisk» eller «NRK Jazz» fra reiseradioen surrer i bakgrunnen sammen med måkeskrik og glade hyl fra barn som bader. Musikk er en interesse som står sterkt hos både henne og mannen. To ganger i året avholder de huskonserter med 60 til 70 gjester. Da spiller de og synger for hverandre.
– Vi har en stor bekjentskapskrets og liker å invitere til disse sammenkomstene. Vi samles i et par timer med musikk, før vi spiser ost og kjeks og drikker vin. Å ha en felles opplevelse åpner for samtaler. Musikken skapes umiddelbart der og da, og det er noe helt spesielt. Det er ekte musikkglede.
Det er en virkelighet «der ute» og en jus «der inne»
Om kveldene sitter ekteparet på hver sin side av kakkelovnen eller på verandaen og leser. De har mye til felles. Han har vært sykehuslege innen akuttpsykiatri i 40 år og hun har drevet mye med helserett og har undervist både leger, sykepleiere og fysioterapeuter. Gjennom mannens jobb har Halvorsen fått et innblikk i virkeligheten i psykiatrien, som hun nok ellers ikke ville fått.
– Sitter man i departementet og lager lover, så har man ikke nødvendigvis greie på det som foregår på utsiden. Det er en virkelighet «der ute» og en jus «der inne». Og det henger jo sammen. Men ofte ser man at rettsreglene er lite tilpasset den virkeligheten de skal virke i.
– Blir det for stor avstand mellom de som lager lovene og de som lever med dem, kan det gå veldig galt, sier Halvorsen engasjert.
Et siste prosjekt
Halvorsen er stolt over å muligens ha fått noen jusstudenter til å forstå hva de kan gjøre med faget.
– Jeg har fått tilbakemelding om at jeg har vært en god lærer, og det har vært en drivkraft for meg å kunne bli et forbilde for andre kvinner, forteller hun.
Det var ikke mange kvinnelige forbilder da hun studerte.
69-åringen forteller at hun er nysgjerrig av natur. Hun har vært opptatt av å se sammenhenger. Hun var den ellevte kvinnen som tok juridisk doktorgrad i Norge, i 1997. Som hun selv sier: «det gikk langsomt her på fakultetet». Det tok 20 år fra hun satte sin fot ved fakultet til å bli en akseptert bidragsyter i det vitenskapelige miljøet.
Med vel overstått avskjedsseminar, er det nå forskningsprosjektet «IbsensRett 1828–2028» som står i fokus frem til 2028. Det tar for seg rettshistoriske lesninger av Ibsens skuespill frem mot 200-årsjubileet for Ibsens fødsel, og Halvorsen antar at det er det siste store faglige prosjektet hun skal være med på å lede.
– Det blir veldig spennende. Vi skal ta for oss alle Ibsens dramaer og forske på hvordan rettshistorien var på Ibsens tid og i epokene hans ulike verk er fra. Ibsen er verdens nest mest spilte dramatiker, etter Shakespeare. Hans dramaer har dybder som gir inngang til utallige lesemåter. Vårt bidrag er altså lesing gjennom juridiske briller. Så vidt vi vet, har ingen gjort det systematisk.
Hun håper prosjektet kan «bidra til ytterlig forståelse av rikdommen i Ibsens forfatterskap, og være med på å gjøre hans dramaer aktuelle for stadig nye generasjoner».
– Det er et perfekt prosjekt for meg. Jeg var teatergal som ung, så alle forestillinger som gikk her i byen, og holdt mye på med amatørteater. Prosjektet samler alle mine interesser – både rettshistorie, litteratur og teater. Jeg er heldig som får lov til å holde på med dette.
