Bokanmeldelse
Den norske velferdsstaten har vært et av standardverkene om – ikke overraskende – nettopp den norske velferdsstaten. Den har vært en gjenganger på pensumlistene siden den først kom ut i 1994. Standardverk er interessante fordi de får rollen som oppslagsverk – hvis det er noe man lurer på, kan man gå til dem for å få oversikt og innsikt i alt det ikke blir plass til i de mange artiklene som produseres. Fordi boken står på mange pensumlister, blir perspektivene her også formende for studenters møte med feltet, og hvilke spørsmål det er viktig å fokusere på. Posisjonen boken har hatt gjør at det er interessant å anmelde bokens femte utgave, 25 år etter første utgave kom.
Den norske velferdsstaten gir en innføring i velferdsstatens idégrunnlag, og videre en grundig og detaljert gjennomgang av de politiske prosessene som har formet velferdsstaten, dens trygder og ordninger. Den har kommet i tre reviderte utgaver, i 1996, 2001 og 2011, og nå altså en femte utgave i 2018. Det er prisverdig at forfatterne har arbeidet med å holde boken oppdatert i over 25 år. Boken gir en oversikt over velferdsstatens økonomiske og politiske grunnlag, trygdeordningene, velferdsordningene for familien og de kommunale og statlige helsetjenestene. Den redegjør også for sammenhengen mellom innvandringspolitikk og velferdspolitikk, og gir et interessant, komparativt perspektiv på likheter og forskjeller mellom den norske og de europeiske velferdsstatene. Flere av kapitlene gir en oversikt over historisk utvikling, og viser en velferdsstat som gjennomgår stadige reformer. Boken er omskrevet, og kapitlene er oppdatert med relevant forskning fra fremstående forskere i feltet.
Likevel, hvis man skal se boken fra perspektivet til en student eller yngre forsker, kan man kritisere den for at deler av kapitlene nok var mer relevante i 1994 enn i 2019. Noen steder gis det mye plass til detaljer og prosesser rundt politikkutvikling og reformer på 1970 og 80-tallet. Nyere, relevant forskning fra sentrale forskere på feltet blir oppsummert i en setning eller to.
En reform som kanskje får for lite plass, er NAV-reformen. NAV-reformen må kunne sies å være en av de største endringene i organiseringen og leveransen av norske velferdstjenester siden 1994, og NAV forvalter i dag ca. 25 prosent av statsbudsjettet. NAV-kontoret er også ett av de viktigste stedene hvor medborgere møter velferdsstaten, og NAV innbefatter et omfattende og tidvis krevende samarbeid mellom stat og kommune. I boken oppsummeres årsak og gjennomføring av reformen over to tette sider, med en opplisting over den politiske prosessen og de viktigste funnene fra NAV-reformen. Samtidig har man brukt to kapitler på helse- og omsorgstjenesten, oppdelt etter kommunale helsetjenester og den statlige spesialisthelsetjenesten. I en bok om velferdsstaten burde det også være plass til et eget kapittel om NAV.
I kapitlet om familie og velferdsstat blir det gitt mye plass til endringene i foreldrepengeordningen, og to sider vies til «striden om kontantstøtten». Kapitlet handler mest om de konkrete velferdsordningene til familien, og løfter i liten grad frem den betydningen velferdsstatsordningene har hatt i å frigjøre kvinner fra omsorgsarbeidet. Hvordan disse ordningene virker på likestilling i familien og samfunnet for øvrig, for eksempel i kraft av kvinners arbeidsdeltagelse, ville vært relevant å drøfte mer inngående. Kjønnsperspektivet forsvinner, og man sitter igjen med oversikten over velferdsstatens bidrag til familiene, uten særlig kunnskap om hvilke ringvirkninger dette har for likestilling, arbeidsdeltagelse og verdiskapning.
Jeg sitter likevel igjen med følelsen av at en student som jobber seg gjennom denne boken, opparbeider seg en god forståelse av hva den norske velferdsstaten er, hvorfor den ble sånn, og hvilke utfordringer den står overfor. Og hvis noen lurer på hvordan trygderettighetene for selvstendig næringsdrivende fungerer, eller hvor mange allmennleger som jobber i Norge, får de vite det også. Boken klarer stort sett å finne en balanse mellom detaljkunnskap og overblikk som nok passer for et «oppslagsverk» om velferdsstaten og velferdstjenestene.
At boken har en liten slagside til 70-, 80- og 90-tallet er ikke bare negativt. Som en (relativt) ung person og forsker er det spennende å få innsikt i en historisk utvikling velferdsstaten gjennomgår, fortalt gjennom de ulike reformene, deres hensikt og utfall. Slik blir boken en slags 2 for 1 – du får en spennende oversikt over den moderne velferdsstatens fremvekst og endring, samtidig som kapitlene munner ut i ny forskning rundt temaene. Noen av bokens slagsider gir likevel en indikasjon om at det er grenser for hvor store revisjoner en bok kan gå gjennom, før det er på tide å skrive et nytt og oppdatert standardverk.
Forfatterne forteller i forordet at boken utløp fra arbeidet med Velferdsstatsprogrammet i Norges forskningsråd, som ble avsluttet i 1994. Boken er dermed formet av programmets rammer, problemene de jobbet med og forskerne som var en del av det. Det blir spennende å se om det kommer flere versjoner av boken, eller om det er på tide å sette i gang et prosjekt der man lager et helt nytt standardverk om den norske velferdsstaten. Et nytt standardverk burde i så fall ha bredere variasjon i alder og kjønn blant forfatterne, som vil gi plass til flere faglige innfallsvinkler, deriblant et tydeligere kjønns- og likestillingsperspektiv.
Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0
