Torild Skard: Innsats for kvinner i partiene, kommunestyrene og Stortinget på 1960- og 70-tallet

Det kom ny fokus på kvinners deltaking i de formelle politiske institusjonene på slutten av 1960-tallet. Da var det mer enn femti år sia kvinnene hadde fått stemmerett. I løpet av denne tida deltok stadig flere kvinner ved valg og var på 1960-tallet kommet på linje med mennene. Kvinner engasjerte seg også i de politiske partiene. De fem største partiene hadde egne kvinneorganisasjoner eller avdelinger og medlemstallet kunne være betydelig. I 1970 hadde Høyrekvinnene 26 000 medlemmer, Arbeiderpartiet 25 000, Senterpartiet 20 000, Kristelig folkeparti 5 000 og Venstre 2 000. Men medlemskap i kvinneavdelingen var ikke ensbetydende med medlemskap i partiet. Ingen av partiene anslo kvinneandelen blant medlemmene til mer enn en tredel og i partiledelsen utgjorde kvinnene et lite mindretall, om de var representert i det hele tatt. Kvinnene var også aktive i andre organisasjoner. Det ble midt på 1960-tallet anslått at om lag tjue prosent av LOs vel 500 000 medlemmer var kvinner. Dessuten hadde Norges Kooperative Kvinneforbund om lag 5 000 medlemmer. Norske Kvinners Nasjonalråd omfattet 23 ulike organisasjoner og 40 lokale kvinneråd. Det var sosiale og religiøse organisasjoner, yrkesforeninger og Norges Husmorforbund, Norske Kvinners Sanitetsforening med 245 000 medlemmer og Norsk Kvinnesaksforening med 1000.

De som i forbindelse med stemmerettskampen fryktet en invasjon av kvinner inn i Stortingssalen slik at de stakkars mennene ville bli fortrengt, tok grundig feil. Under hele perioden fra 1913 til 1960 lå kvinnerepresentasjonen i folkevalgte organene meget lavt. På 1960-tallet var det ikke mer enn 6 prosent kvinner i kommunestyrene og 8 prosent på Stortinget. Vi fikk kvinnelig statsråd for første gang i 1945, men Arbeiderpartiregjeringene hadde sia bare én – inntil den borgerlige regjeringen oppnevnte to i 1965.    

Ingunn Norderval Means, som skrev den første studien av kvinner i norsk politikk i 1973, påpeker at tradisjonelle kjønnsrolleforestillinger, dårlig utdannelse og følgelig forsakthet, snevre yrkesinteresser og manglende kompetanse bidro til å holde kvinnene i periferien av politikken. Mennene var ikke særlig villig til å slippe kvinnene til. Gjennom hele 40-, 50- og 60-tallet stilte en del kvinner til valg, men mennene reserverte de sikre plassene for menn. Det er slående hvor seiglivet negative forestillinger om kvinner i politikk var – kvinner ble for eksempel framstilt som furier såvel under stemmerettskampen som i 1971.

Fram til 1960-tallet

Hvorfor kom det ny fokus på kvinner i politikk på 1960-tallet? Kvinnesakskvinner hadde mast hele tida, men vunnet lite gehør. Selv opplevde jeg 1950- og 60-årene som en istid for kvinnesak. Små grupper som Norsk Kvinnesaksforening med Margarete Bonnevie og Dakky Kiær forsøkte å holde gloen varm. Men få ville høre på at kvinner ikke hadde det bra, og antydet en noe om kvinnediskriminering, gjorde en seg straks ”umulig” de fleste steder.

Etterkrigstida ble preget først av gjenreisning, så økonomisk utvikling. Velstandssamfunnet vokste fram. Mellomkrigstidas arbeidsløshet ble erstattet av mangel på arbeidskraft. Det ble etter hvert knapphet særlig innenfor områder som tradisjonelt beskjeftiget flest kvinner: service, omsetning og administrasjon. Til tross for dette gikk kvinnenes andel av yrkesbefolkningen ned og lå i 1960 på 23 prosent. Det var ikke lenger noe overskudd av ugifte kvinner som var yrkesaktive hele livet. Giftemålshyppigheten steg og yrkesfrekvensen blant gifte kvinner var lav. Reklame og presse understreket kvinnens ansvar for mann og barn. Aldri før har det vært så mange husmødre i Norge. I 196o arbeidet 55 prosent av alle kvinner over 15 år i egne hjem.

Bortsett fra spørsmålet om kvinnelige prester var det etter krigen bred enighet om å videreføre den rettslige likestillingen mellom kvinner og menn. Men økonomisk likestilling var kontroversielt. Det fortelles at kvinnesakas nestor Margarete Bonnevie sto på kaia 7. juni 1945 da Kongen og Regjeringen kom fra England, med en utredning om samskatten i handa. Her sto kvinnenes økonomiske selvstendighet i fokus. Men landet ble fram til 1960-tallet styrt av et enerådende Arbeiderparti. Partiets prosjekt var en velferdsstat som kunne sikre trygghet og likhet i økonomi, levekår og tjenestetilbud mellom sosiale klasser, by og land, landsdeler og kommuner. Men likestilling mellom kjønnene var ikke del av prosjektet. Når partiets ledere tok hensyn til kvinnene, var det husmødrene som lå dem på hjertet. Og for arbeiderkvinner var det ofte en lettelse å få slippe det harde slitet i jobbene på gulvet.

I løpet av tiårene som fulgte, ble pensjonsordninger utvidet, skatteregler revidert og likelønnsprinsippet vedtatt, men den tradisjonelle kjønnsorden ble ikke vesentlig rokket, selv om kvinnesakskvinner reiste debatt om kvinnesynet og familiestrukturen, krevde endring i gutters og jenters skolegang og oppdragelse og innføring av bedre svangerskapstiltak. Kjønnsrolleforskningen rettet også et kritisk søkelys på kvinners liv og arbeid.

Behovet for arbeidskraft ble stadig mer presserende og den eneste løsningen sentrale politikere øynet, var å øke de gifte kvinnenes yrkesaktivitet. Mobilisering av arbeidskraftsreserven ble et hovedtema på 1960- og 70-tallet. Nå økte andelen gifte yrkeskvinner fra 4 prosent i 1946 til nærmere 10 prosent i 1960, men det var ikke gitt at økningen ville fortsette, tvert om, kunne andelen synke igjen. Kvinner fikk mer utdanning enn før, men som regel stoppet de på lavere trinn og de fikk dårligere jobber og lavere lønn enn menn. Kvinner fikk færre barn enn før, men barnehager fantes nesten ikke, hushjelper var vanskelig å få tak i og deltidsarbeid var lite akseptert.

1960-tallet var en tid da radikale idéer fikk mer rom. Den kalde krigen var preget av sterk intoleranse rettet først og fremst mot kommunistene, dernest mot enhver radikal opposisjon, noe som preget ikke minst Arbeiderpartiet. Det var svært lavt under taket og på slutten av 1950-tallet gikk partiet til det skritt å ekskludere venstreopposisjonen (ukeavisa Orientering og Sosialistisk Studentlag). Samtidig demonstrerte brede folkegrupper, kvinner og menn, mot atomvåpen og mot norsk medlemskap i EF. Sosialistisk Folkeparti ble dannet og Arbeiderpartiet mistet flertallet på Stortinget.

I 1964 nedsatte så Arbeiderpartiet et utvalg på høyt nivå for å utrede kvinnens plass i samfunnet. Utvalget ble ledet av partiets formann, statsminister Einar Gerhardsen med den ansvarlige for partiets Kvinnesekretariat, familie- og forbrukerminister Åse Bjerkholt som nestformann og politisk sekretær Elsa Rastad Bråten som sekretær. I tillegg deltok LOs nestformann Parelius M. Mentsen, AUFs formann Reiulf Steen og en rekke eksperter på ulike felter, blant annet LOs kvinnesekretær Ragna Karlsen, statistikeren Signy Arctander, sosiologen Harriet Holter, Stortingsrepresentant Aase Lionæs og barnepsykologen Åse Gruda Skard. I utredningen ble betydningen av kvinners yrkesaktivitet understreket og det ble lagt fram et bredt program for å sikre samme rett for kvinner og menn til alt lønnet arbeid og samme ansvar for familielivet.

Flere kvinner i politikk

Desto mer utdanning kvinnene fikk, og desto større vekt det ble lagt på deres deltaking i yrkeslivet, desto mer åpenbart meningsløst ble det at de ikke også var skikkelig representert i styre og stell. Det var bare én løsning: det måtte bli flere kvinner i politikken.

Da det først ble satt skikkelig fokus på spørsmålet, kom det fart i sakene, relativt sett. I løpet av atten år ble kvinnerepresentasjonen i kommunestyrene og Stortinget omtrent firedoblet: fra 6 til 24 prosent i kommunestyrene og fra 8 til 34 prosent på Stortinget.

Hvordan gikk dette til?

Først og fremst ble det skapt et politisk press. Foran valgene i 1967, 1971, 1975, 1977, 1979, 1981 og 1983 ble det organisert omfattende kampanjer av ulike slag for å øke kvinnenes representasjon i styrende organer.

I 1967 ble det opprettet en tverrpolitisk komité på topplan for å øke kvinnenes andel i kommunestyrene. For å gi legitimitet til kravet var alle de politiske partiene med, den borgerlige statsminister Per Borten var formann og Arbeiderparti-regjeringens tidligere statsminister Einar Gerhardsen nestformann. I tillegg deltok en lang rekke kvinneorganisasjoner: LOs kvinnenemnd, Norges Bondekvinnelag, Norges Bonde- og Småbrukarlags Kvinnegruppe, Norges Husmorforbund, Norges Kooperative Kvinneforbund, Norske Yrkeskvinners Landsforbund, Norske Kvinnelige Akademikeres Landsforbund, Norske Kvinners Nasjonalråd og Norsk Kvinnesaksforening. Kjente kvinner som tidligere statsråd Åse Bjerkholt, lederen for Oslo Kvinnesaksforening Birgit Wiig og stortingsrepresentant Astri Rynning fra Høyre ledet komiteens daglige arbeid.

Birgit Wiig sto sentralt i initiativet. I flere år var hun en nøkkelperson i arbeidet for kvinner og politikk. Hun var noe så sjeldent som en kvinnelig redaktør – hun overtok familiens avis Øvre Smaalenene i Østfold – og stillingen ga henne et unikt grunnlag for utspill av ulike slag. Hun ble vararepresentant til Stortinget for Senterpartiet, leder av Oslo Kvinnesaksforening og av Norske Kvinners Nasjonalråd. Hennes kombinasjon av konvensjonelle og ukonvensjonelle standpunkter sammen med hennes kreativitet og samarbeidsevne gjorde at hun kunne spille en viktig samlende rolle i et splittet partipolitisk og kvinnepolitisk landskap.   Det ble i 1967 lagt opp en intens propagandakampanje gjennom presse, radio, TV og skoleverket. Partiene ba lokallagene nominere flere kvinner på listene og henstilte til velgerne: ”Ikke stryk en kvinne fordi hun er kvinne”. Resultatet ble ikke oppsiktsvekkende, men kvinnenes representasjon økte fra 6 til 9,5 prosent.

Det var mulig for en kvinne å delta i politikk på denne tida, til tross for at hun var kvinne, men det var tøft. Det lå som en usagt, men selvsagt forutsetning at du ikke måtte utfordre den etablerte kjønnsorden, men følge spillereglene og være svært dyktig til å fremme de sakene som var prioritert i mannspolitikken. En og annen sak av spesiell interesse for kvinner kunne tas opp, men de ble sjelden ansett som særlig viktige og grensene for å ta dem opp var svært snevre. Vi var ikke mange kvinner på venstresida, men en del menn var for likestilling, i hvertfall i prinsippet, og flere sentralt plasserte ble mine mentorer. En var Finn Gustavsen, redaktør av Orientering. Han støttet skriveriene mine i avisa og da Sosialistisk Folkeparti fikk to representanter på Stortinget, ble jeg sekretær for gruppa. Det var Finn som ville at jeg skulle bli hans vararepresentant i 1965, og jeg møtte som yngste kvinne på Stortinget, fungerte som gruppeleder, fraksjonsordfører i finanskomiteen og holdt utenrikspolitisk hovedinnlegg. Menn i partiet støttet opp og kvinnelige kolleger fra Arbeiderpartiet og Høyre hjalp meg diskret til rette. Finn ville også at jeg skulle overta førsteplassen hans på lista i 1969, da han trakk seg, men se det våget jeg ikke. Rollen var uhyre krevende og jeg følte meg altfor utsatt og sårbar, splittet og alene som kvinne. Og det hører med til historien at Finn ikke lenger var like støttende da jeg ble aktivistisk feminist på 1970-tallet. Da syntes han jeg gikk for langt.  

Kvinner får ikke noe gratis – de må bråke

Så kom den andre kvinnesaksbølgen. Brede grupper av kvinner som fikk utdanning og gikk ut i yrkeslivet, oppdaget at de ikke hadde reell likestilling når det kom til stykket, verken i yrkeslivet eller hjemme. Det ble liv på kvinnefronten, aksjoner og demonstrasjoner. Nye organisasjoner oppsto og de tradisjonelle ble styrket.

Foran kommunevalget i 1971 ble det ikke laget noen ny tverrpolitisk aksjon, men Norske Kvinners Nasjonalråd organiserte propagandakampanje. 23 kvinner ga ut ”Kvinnens lille røde” med råd om hvordan kvinner skulle gjøre seg gjeldende, og kvinner i de politiske partiene øvde press for å få flere kvinner på sikre plasser på listene. Spesiell virkning hadde nyfeministene, husmorlagene og andre kvinnegrupper som organiserte systematisk stryking av menn og kumulering av kvinner på listene. Metoden var utarbeidet av redaktør Per Hovengen i Bygdeposten på Modum. Ved valget i 1967 ba noen kvinner han om hjelp til å få flere kvinner inn i kommunestyret. Hovengen anbefalte at en tok lister med svært få kvinner og erstattet alle mennene med kvinner fra andre lister. Disse ble gjentatt så mange ganger som lova tillot. Slik fikk kvinnene maksimal støtte og aksjonen førte til at kommunestyret fikk 14 kvinner og 29 menn. Uten aksjonen ville det bare blitt 4 kvinner. Det var 17 av de 6355 godkjente listene som gjorde utslaget. Valget ble kalt ”det lykkelige valg”.

Men da Hovengen-metoden ble brukt i flere kommuner i 1971, var reaksjonene annerledes: ”Kupp”, ”Vettløs kumulering” og ”Reaksjonær kvinneaksjon”, men også ”Det nytter”, ”Endelig et opprør!”. En svensk kvinnesang kommenterte: ”Varför kallas det kupp när somliga gör’et, men strategi när andre står för’et?” Det som skapte de sterke følelsene, var ikke bare en generell økning av kvinnenes representasjon fra 9,5 til 14,8 prosent, men at de fikk flertall i tre kommuner: Asker, Oslo og Trondheim. ”Kvinnelig knockout ved årets valg”, ”Politiske amasoner stormer Rådhuset!” sto det i avisene dagen etter. Det var mer enn mange kunne ta. Organiserte stryknings- og kumuleringsaksjoner hadde forekommet mange ganger før for å fremme avholdssak, idrett eller distriktsinteresser. Men nå, da det dreide seg om kvinnesak, ble valglova endret. Før valget i 1975 fjernet Arbeiderpartiet sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet den mest effektive metoden for å øke antall kvinner i kommunestyrene. Det ble forbudt å bruke ”slengere”, det vil si å føre opp navn fra andre lister på den lista en selv brukte. Det Nye Folkepartiet og Høyre ville beholde en begrenset adgang til bruk av ”slengere”, mens Venstre og SV ville ha kvotering i stedet – verken menn eller kvinner skulle føres opp med færre enn 1/3 av kandidatene. Reaksjonene på forbudet ble så sterke at ”slengere” ble gjeninnført før valget i 1979, men da i begrenset form.

Maktens utsiling av kvinner

Jeg var ikke med i kvinneaksjonene foran valget i 1971, men sto på lista til Oslo SF, nederst blant de forhåndskumulerte som eneste kvinne. Og jeg føyk rett til topps. Jeg fikk flere stemmer enn noen annen SF’er – til og med flere enn førstekandidaten Finn Gustavsen. Det var ikke til å tro. Jeg glømmer det aldri. Ei bør gle av meg som jeg hadde båret hele tida. Kanskje det nå gikk an å være med i politikk – ikke til tross for at jeg var kvinne, men fordi jeg var det? En ny glede piplet i meg og jeg vokste flere centimeter i dagene som fulgte. Jeg svor på at ingen skulle få ta dette fra meg igjen, hvis jeg bare kunne hindre det. Og nøkkelen lå i kvinnesolidaritet.

Den overraskede mannseliten var ikke bare henrykt. De nyvalgte kvinnene fikk en blandet mottakelse. Noen ble møtt med saklighet og vennlighet. Andre følte seg som ubudne gjester og opplevde porsjoner av god, gammeldags kvinnediskriminering. Det ble klart at vi ikke bare hadde å gjøre med endring av tradisjonelle roller, men en kamp om makt og prestisje. Med 14,8 prosent av kommunestyremedlemmene fikk kvinnene bare 0,7 prosent av ordførerne – tre stykker i alt og det var ikke i flertallskommunene. Det var i Granvin, Orkdal og Tjøme. Der kvinnene fikk flertall i kommunestyret, ble de systematisk skjøvet til side i det kommunale styret. Mannsmaktens utsiling av kvinner var et gjennomgående trekk. I flertallskommunene var partigruppene, som omfattet både representanter og vararepresentanter, dominert av menn og de brukte sin styrke. Til tross for kvinneflertallet i kommunestyret, fikk menn flertall i formannskapet og i viktige utvalg – bare i sosialstyrene fikk kvinnene flertall. Menn ble ordførere, varaordførere og utvalgsledere. Av 7 kommunalråder i Oslo ble bare én kvinne, Eldrid Nordbø fra Arbeiderpartiet. Unntaket var Asker, der Berit Ås fra Arbeiderpartiet ble varaordfører – etter å ha tapt kampen om ordførervervet med 23 mot 24 stemmer.

I dagspressen florerte kritikk av de nyvalgte kvinnene. ”Blind kumulering etter kjønn”, ”Alle kvalifikasjonskrav skjøvet til side”. Samtidig ble det stilt høye krav: ”De kvinner som inntar sine kommunestyreplasser, vil bli sammenliknet med de mest kvalifiserte av de menn som på grunn av kuppaksjonene havnet på varamannsplass.” Fra kvinnehold kom andre forventninger: ”Vi håper kvinnene forstår å ivareta kvinnenes interesser.” Samtidig møtte kvinnene en uhyre krevende kommunal hverdag: mange og lange møter, kompliserte saker og hauger med papir. De ble dobbelt og tredobbelt arbeidende – noe ikke alle var forberedt på. Snart kom det avisoppslag om at kvinnene hadde vansker, de fikk makten og brukte den ikke, de trakk seg – og det ble spurt om kvinne-innmarsjen var forgjeves?

Heldigvis tok forskere tak i problemstillingene. Beatrice Halsaa Albrektsen analyserte kvinner og politikk i et bredt perspektiv og en rekke studenter tok for seg hva som var realiteter og hva som var fordommer i det som hendte i forbindelse med kommunevalget, klarla hindringer og viste resultater. Dette er sammenfattet i boka ””Kvinnekupp” i kommunene” som jeg ga ut i 1979. Seinere kom Irene Mårdalens studie av hendelsene spesielt i Asker. Ottar Hellevik og jeg fulgte opp med analyse av kommunevalget i 1979 – i tillegg til at jeg skrev om kvinner på Stortinget. Forskningen stilte blant annet spørsmål ved valgordningen, som gjør at personvalget ved kommunevalg ikke er i samsvar med generelle demokratiske prinsipper, og ved arbeidsvilkårene for de folkevalgte i kommunestyrene som gjør det vanskelig for brede grupper å delta. Problemer med folkestyret generelt og arbeidsvilkårene på Stortinget ble også tatt opp. Dette er problemer som vi fortsatt i stor grad baler med.  

Valget i 1975 ga baksmell for kvinnene. Dette var det internasjonale kvinneåret og det ble i forbindelse med valget trykt opp løpesedler, Norske Kvinners Nasjonalråd appellerte til folk om å krysse kvinner inn i kommunestyrene og minst 100 kommunale kvinneårsutvalg engasjerte seg. Partiene nominerte også flere kvinner på listene. Hadde det stått til partiene alene, hadde kvinnene fått 25 prosent av representantene i kommunestyrene. Velgerne styrket imidlertid mennenes stilling. Det var ikke lenger mulig å bruke ”slengere”, men kandidater kunne både strykes og kumuleres. Mannlige kandidater var gjerne synbare med høy status og en god del menn ville dessuten sikre seg mot nye overraskelser. Resultatet ble status quo på landsbasis med 15,4 prosent kvinnelige kommunestyrerepresentanter – en økning på 0,6 prosent. I de tre flertallskommunene gikk kvinnerepresentasjonen dramatisk ned: i Oslo fra 56 til 40 prosent, i Trondheim fra 54 til 27 prosent og i Asker fra 57 til 21 prosent. Nedgangen var størst for Høyrekvinnene, men også andre partier ble svekket.

Et vannskille

Trass i tilbakeslaget ble 1971 et vannskille for kvinner i politikk. Fokus ble for alvor ble satt på kvinnenes representasjon og menns makt. Valget sendte et klart budskap om at kvinner mente alvor og var villige til å bruke stemmeseddelen for å fremme sine krav. Menn oppdaget at kvinner kunne være fullverdige representanter, og reiste de kvinnespørsmål, var ikke det nødvendigvis en katastrofe eller revolusjon. Kvinner på sin side ble mer interessert i politikk, fikk tiltro til at det nyttet å engasjere seg, mot og ambisjoner. De som ble valgt, så at de kunne håndtere jobben til tross for diskriminering og andre problemer. En del kvinnesaker ble også satt på dagsorden så som likelønn, enslige forsørgere og gifte kvinners deltaking i yrkeslivet, barnetilsyn og enkemannspensjon. Og nye arbeidsmetoder ble forsøkt. Mest oppmerksomhet vakte i så måte den tverrpolitiske ”firer-banden” i Asker med Kari Bjerke Anderssen fra Venstre, Tove Bye fra Senterpartiet, Marie Borge Refsum fra Høyre og Berit Ås fra Arbeiderpartiet. Unn dere historiene om gullgutten og kvinneballetten i Irene Mårdalens bok.

Først og fremst ble partienes holdning til kvinner mer positiv. Dette viste seg både ved Stortingsvalg og fylkestingsvalg, der velgerne ikke kunne påvirke personvalget. Ved Stortingsvalgene steg kvinnerepresentasjonen fra 9,3 prosent i 1973 til 34,4 prosent i 1985. Fylkestingene gikk fra 24,8 prosent i 1975 til 32,8 i 1983.   

Også ved kommunevalg la partiene opp til økt kvinnerepresentasjon. I 1979 ville det blitt 27 prosent kvinner og i 1983 32 prosent med kjønnsnøytral listeretting. Men den var ikke nøytral. Menn ble hele tida favorisert. Vi hadde lært at kvinner måtte stå sammen for å få noe til, og Birgit Wiig og jeg tok initiativ til en kampanje for å øke støtten for kvinnene foran valget i 1979. Åtte kvinneorganisasjoner ble med: Norske Kvinners Nasjonalråd, Norges Husmorforbund, Norges Bondekvinnelag, Norges Bonde- og Småbrukarlags Kvinnegrupper, Norsk Kvinneforbund, Norsk Kvinnesaksforening, Brød og Roser og Oslo Faglige Kvinnebevegelse. I 1983 sto ti organisasjoner for kampanjen. Kvinnefronten og Nyfeministene kom med i tillegg til de andre. I 1979 lyktes det å mobilisere bred støtte og kvinneandelen ble 22,8 prosent, mens det i 1983 ble et ”tilbakeslag” med en økning på bare én prosent, til 23,8.

Institusjonell endring

Partienes økte støtte til kvinner var en reaksjon på kvinnebevegelsen. Samtidig skiftet partiene karakter. Kvinnebevegelsen skapte politisk grunnlag for å kjempe for kvinners interesser, og det oppsto en kvinnesolidaritet som ga styrke til kampen. Og kvinnene sto ikke bare utenfor og ropte. De gikk inn i partiene i betydelig antall. Kvinnenes innflytelse i partiene økte, det ble vedtatt kvinnepolitiske program og flere kvinner kom med i toppen. Da det var gått et tiår, i 1982, hadde sju av de ni politiske partiene fått mer enn en tredel kvinner blant medlemmene og fem hadde 40 prosent eller mer (NKP hadde ikke mange og for Frp foreligger ingen statistikk). I Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, SV og Venstre utgjorde kvinnene 40 prosent av medlemmene i partistyret.

Men det gikk ikke av seg selv å få kvinner inn i topposisjoner. Kvinner måtte presse på og være villige til å stille opp. Dessuten måtte spillereglene endres. En av de viktigste innovasjonene var kvotering.

Venstre og SF begynte. Venstre hadde tradisjonelt sterk tilknytning til kvinnebevegelsen og ledende kvinnesakskvinner hadde viktige posisjoner i partiet. Eva Kolstad var bystyremedlem og vararepresentant til Stortinget. I 1974 innførte partiet kjønnskvotering, muligens inspirert av det svenske Folkpartiet som i 1972 vedtok som mål at ikke noe kjønn skulle ha mindre enn 40 prosent i partiets organer. I Venstre ble dette en intern hovedregel og Eva Kolstad ble Venstres og Norges første kvinnelige partileder i 1974-76.

I SF meldte radikale kvinner seg inn i økende antall. På landsmøtet i 1973 ble det vedtatt en arbeidsplan for ”Kvinnene og kampen for sosialismen”. Da SF gikk sammen med utbrytere fra Arbeiderpartiet, DS-AIK, Norges Kommunistiske Parti og uavhengige i Sosialistisk Valgforbund foran Stortingsvalget i 1973, kom det en strøm av kvinner fra den nye kvinnebevegelsen. SVs kvinnepolitiske utvalg ble svært aktivt: forsøkte å skape debatt om kvinnepolitikken og få kvinner med i viktige organer. Det var ingen lett jobb. Da hovedstyret i mars 1974 skulle nedsette sentrale saksutvalg, ble det foreslått 37 menn og 7 kvinner. Da kvinnepolitisk utvalg protesterte, fikk vi i oppdrag å finne flere kvinner. Vi ble enige om at det i hvert utvalg måtte være minst tre – da kunne én være borte og likevel var det to som kunne støtte hverandre. Men i store utvalg ble tre kvinner altfor lite. Det måtte fastsettes en minimumsandel. En firedel eller en tredel ble for knuslete – egentlig skulle det være like mange kvinner og menn. Men en kvote på 50 prosent kunne bli for rigid. ”Minst 40 prosent” anga et bra nivå og var samtidig fleksibelt. Etter ønske fra mannlige kolleger ble bestemmelsen kjønnsnøytral og SVs stiftelseskonferanse i 1975 vedtok kvotering med minst 40 prosent av hvert kjønn ved valg til representative organer. Det kjentes som litt av et gjennombrudd. Om vi var inspirert av Venstre, husker jeg ikke. Forslaget sprang logisk ut av situasjonen vi sto oppe i. På stiftelseskonferansen fikk også SV sin første partileder og det var en kvinne: Berit Ås. Hun hadde vært leder for DS-AIK sia mars 1973. Berit vil etterpå gi glimt fra sitt virke som partileder.

Da SV foran kommunevalget i 1975 foreslo kvotering med bare 1/3 av hvert kjønn på listene, var det fordi vi var redde for at små lokalpartier utover bygdene ikke ville makte mer. Selv om forslaget ble nedstemt i Stortinget, benyttet SV kvotering under partiets nominasjoner og skilte seg klart ut når det gjaldt kvinnerepresentasjon i kommunestyrene. Seinere ble 40 prosent benyttet. I praksis ble det ført opp annenhver mann og kvinne på listene, noe som lettet prosessen merkbart. Konkurransen ble ikke lenger mellom kvinne og mann, men mellom menn og mellom kvinner. Også ved valgene som fulgte, skilte SV seg ut med hensyn til kvinnerepresentasjon. Først utpå 1980-tallet kom Arbeiderpartiet etter. Da partiet innførte kvotering, økte kvinnerepresentasjonen sterkt ved Stortingsvalget i 1985. Gro Harlem Brundtland var statsminister en kort tid i 1981 med bare 3 kvinnelige statsråder, men i 1986 utnevnte hun sin ”kvinneregjering” med 8 kvinner, dvs. 44 prosent.

De borgerlige partiene innførte ikke kjønnskvotering, men økte likevel kvinnerepresentasjonen etter hvert, om enn langsomt og noe ujevnt.

På 1970-tallet ble en forsiktig kvotering også innført i forbindelse med offentlige råd og utvalg, men det skal jeg ikke gå nærmere inn på her nå.

Nye ambisjoner

Kvinner ville med i politikk, fordi det var en demokratisk rettighet, men også fordi kvinners erfaringer og synspunkter skulle prege politikken, og fordi det først og fremst er kvinner som kan ivareta kvinners interesser.

Etter hvert som kvinner kom mer med, kom det også nye saker opp på dagsorden. Det ble på 1970-tallet ikke bare gjennomført selvbestemt abort og likestillingslov, men også ny odelslov, lov om barnehager og arbeidsmiljølov, for å nevne noen eksempler. Vi kommer tilbake til dette seinere i seminarrekka.

Til tross for at jeg takket nei til en førsteplass på SFs liste til Stortinget i 1969, takket jeg ja til SV fire år etter. Jeg følte en sterk forpliktelse til å stille. I kvinnebevegelsen kunne vi ikke bare kreve posisjoner for kvinner og så ikke være villige til å ta en tørn. På det tidspunkt var det bare én kvinne til i SV – Hanna Kvanmo i Nordland – som var ført opp øverst på en liste. Styrken i kvinnebevegelsen og frammarsjen av kvinner ga meg mot til å si ja. Jeg var bedre skolert i kvinneproblematikk, jeg kom ikke til å være eneste kvinne og det ville være støtte å få for kvinnesaker.

Jeg har skrevet utførlig om både rekrutteringen av kvinner til Stortinget og mine egne erfaringer i bøkene ”Utvalgt til Stortinget” og ”Hverdag på Løvebakken”. Så jeg vil ikke gå mye inn på dette nå. Jeg vil bare si at i ettertid er det slående hvor strevsomme de fire Stortingsårene var. Det var større rom for kvinnesak, noe som gjorde arbeidet mer meningsfylt, men ambisjonene var også større og mer enn ressursene. I SV-gruppa var vi først bare tre, så fire kvinner og gruppa skulle dekke hele spekteret av saker samtidig som skoleringen og oppslutningen om kvinnespørsmål fra mennenes side var både haltende og ufullstendig. Vi kvinnene måtte oftest ta oss av både sakene og skoleringen. Det ble gjort markante framsteg – men det var så utmattende at jeg trakk meg etter fire år.

Jobben å lede Lagtinget som første kvinnelige president var ikke særlig krevende, men deltaking i presidentskapet var. Jeg var en fremmed fugl: ikke bare som SV’er, men fordi jeg var flere tiår yngre enn de andre. Det var en kvinne til, en av de ytterst få ”grand old ladies” i det norske Stortinget, Aase Lionæs fra Arbeiderpartiet, men hun satt stort sett sammenbitt og taus. Bare én gang støttet hun meg kvinnepolitisk. Det var da Berit Ås foreslo å skaffe et bord på dametoalettet slik at besøkende med småbarn kunne skifte bleier på ungene. Høyres Svenn Stray fnyste: ”Det må ikke bli slik at folk kommer trekkende inn fra gaten for å skifte bleier på Stortinget!” Det ble for mye også for Aase Lionæs. Ellers slet jeg alene mot konservatisme og uvilje – som da jeg gjorde det uhørte å gå ned i Stortingets kjeller for å spørre rengjøringskvinnene om arbeidsvilkårene deres. En betjent ble sendt etter meg for å passe på meg.

Det mest slitsomme var bredden av saker som måtte dekkes, og konfliktene omkring kvinnespørsmålene. I tillegg til presidentskapet var jeg nestleder i justiskomiteen. Jeg måtte passe på miljøspørsmålene blant annet for Akershus fylke som jeg representerte. Jeg måtte ta meg av spesielle kvinnesaker og dessuten sikre at kvinneperspektivene ble ivaretatt på sosial- og utdanningssektoren. Det var ikke småtteri. Og de spesielle kvinnesakene ble ofte vanskelige. Når kvinnenes interesser ble fremmet med styrke, kom motkreftene klarere fram og bataljene ble hardere – ikke bare i forhold til mer konservative partier, men også i eget parti, og stundom også i forhold til kvinnebevegelsen. Det var ikke spøk å røre ved kjønnsordningen og som parlamentariker kom jeg i klemme fordi kvinnebevegelsen til tider krevde mer enn jeg kunne oppfylle. Vi laget et tverrpolitisk kvinnenettverk innenfor Stortinget – vi var noen fra hvert parti, med unntak av Fremskrittspartiet, som møttes i damegarderoben. Det var det tryggeste stedet. Snakket to kvinner fra forskjellige partier sammen i Stortingsrestauranten, vakte det straks oppsikt og frykt for ”sammensvergelse” fra mennenes side. Vi var uenige om mangt, men vi var sammen om å bryte usynliggjøringen og få kvinnespørsmål fram i lyset. I enkelte mindre saker kunne vi også få noe gjennom som ellers ikke hadde vært mulig. Og jeg brukte nettverket etterpå for å lage kvinneaksjon.

Når vi syntes vi kom til kort på 1970-tallet, forklarte vi det med at vi var for få. Ble det flere kvinner med, ville vi få til mer. Men flere kvinner kunne også føre til at feminismen ble svakere og forskjellene kvinner i mellom ble tydeligere.

Her overlater jeg stafettpinnen videre med spørsmål om vi har lyktes med flere kvinner i politikk?