Blikk for kjønn når krisen rammer

– Har nødhjelpsarbeidere fått klart for seg at et kjønnsperspektiv ikke bare handler om menns vold mot kvinner? At det for eksempel også handler om menns sårbarhet i en krise, og om å inkludere kvinners og menns kunnskap og erfaring i krisehåndteringen? Disse spørsmålene stilles av førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø, Kristin Sørung Scharffscher.

Scharffscher har på oppdrag fra Norad undersøkt hvorvidt det tas hensyn til spørsmål omkring kjønn i det humanitære arbeidet til fire FN-organisasjoner som får pengestøtte fra Norge. Hun skulle spesielt se på bruken av en håndbok som er utarbeidet for å gi organisasjonene en felles plattform for kjønnsperspektiv. Nylig presenterte hun funnene sine på et seminar hos PRIO.

To katastrofeområder

I stedet for å samle data ved organisasjonenes hovedkontorer i New York, Geneve og Roma, besluttet Scharffscher å besøke faktiske katastrofeområder, for å unngå å bli servert forgylte historier. Hun valgte Dadaab i Nord-Kenya, og jordskjelvrammende Haiti, to områder med ulike former for kriser.

Katastrofer deles inn i ulike typer avhengig av hvor uventete og hvor langvarige de er. Dadaab har hatt flyktningleire siden 1991 og Scharffscher forventet å finne det som kalles en «krypende» krise der. Jordskjelvet på Haiti, derimot, var en plutselig oppstått krise med langvarige konsekvenser.

– De tre flyktningeleirene som ligger i Dadaab er dimensjonert for 90 000 mennesker. Mens jeg var der, nådde antallet beboere 289 000. Til tross alle problemene dette innebærer, var leirene godt etablerte, og mange rutiner fungerte bra.

– Til Port-au-Prince kom jeg åtte måneder etter jordskjelvet, rett i forkant av kolerautbruddet. Ruiner lå overalt, og situasjonen var fortsatt ganske kaotisk. Lite fungerte, og folk var helt overveldet av alt som måtte gjøres. Det var en fryktelig vanskelig situasjon, og jeg tror det er det verste stedet jeg noensinne har vært med tanke på utfordringer for hjelpearbeidere, forteller forskeren.

Stor selvsikkerhet

– Så hva fant jeg? Ulike ting i hver organisasjon, men selv om håndboka spesifikt i liten grad var tatt i bruk, er kjønnsperspektivet relativt godt implementert i de ulike organisasjonene.

FNs høykommisær for flykninger (UNHCR) er en stor aktør med bred tilstedeværelse i felten. De har utviklet en egen håndbok med prinsipper og standarder for kjønnsspørsmål. Scharffscher fant at de var godt kurset i sitt eget materiale, og mange hadde i tillegg tatt et e-læringskurs som er laget på grunnlag av håndboka.

– De var relativt trygge på sin egen kunnskap om kjønnsspørsmål, som til en viss grad var velbegrunnet. Likevel, i noen sammenhenger, gjerne overfor partnerorganisasjoner, var de kanskje i overkant selvsikre, mener forskeren.

Hva med guttene?

Nødhjelpsarbeiderne i Verdens matvareprogram (WPF) hadde også stor bevissthet rundt disse spørsmålene.

– De hadde gode retningslinjer, og mente selv at disse var gode nok. Jeg fant at de var gode på praktisk problemløsning. WFP har for eksempel et system med ekstra sukkerrasjoner til jenter som møter regelmessig på skolen, siden det ofte forventes at de heller skal hjelpe til hjemme. Samtidig diskuterte WFP-ansatte som jobbet i leirene hvilke signaler dette systemet sendte til guttene, sier Scharffscher, og fortsetter:

– Jeg fant relativt stor oppmerksomhet på kjønn blant ansette som jobber i felt. Men i WFPs tilfelle virket det ikke som om feltarbeidernes oppmerksomhet og kompetanse ble tilbakeført til systemet gjennom det formelle rapporteringssystemet. Når det gjelder kjønnsperspektiv ble det stort sett bare rapportert ved talldata.

Mor og barn

Unicef var oppmerksomme på mødre, jenter og gutter.

– Menn var imidlertid overraskende nok utelatt i deres skriftlige materiale. Mange av nødhjelpssarbeiderne påsto at «våre aktiviteter er naturlig kjønnet», noe jeg stiller spørsmål ved, sier Scharffscher.

Etter en evaluering i 2008 fant Unicef at de måtte bli mer oppmerksomme på kjønnsspørsmål. En omlegging er på gang, og Scharffscher fant store forskjeller blant de ansatte i bevisstheten om kjønn.

– Noen var svært reflekterte, mens andre kunne trengt litt mer kursing. Samtidig fikk jeg inntrykk av at det var vanskelig for mange Unicef-ansatte å innrømme svakheter, blant annet i hvordan de følger opp sine partner-organisasjoner med hensyn til kjønnsperspektiv. At jeg har lite data på dette er et funn i seg selv, sier forskeren.

Fortsatt diskusjon

UN Office for the Coordination of Humanitarian Affairs (UN-OCHA) er organisasjonen som står bak håndboka som lå til grunn for Scharffschers oppdrag. Denne er derfor relativt godt kjent i organisasjonen, og er viktig fordi den knytter seg direkte til mandatet deres.

– Jeg fikk imidlertid inntrykk av at en del ansatte på ledernivå er skeptiske til i prinsippene bak håndboka. De ser kjønn som et politisk spørsmål og mener at temaet fortsatt er gjenstand for «delte meninger».

Agenter for kjønnsperspektiv

Scharffscher var også i kontakt med personer fra The GenCap Initiative. GenCap-rådgivere blir på oppdrag fra organisasjonenes koordinerende komité, Inter-Agency Standing Committee, sendt til humanitære operasjoner for å sikre at organisasjonene som deltar har blikk for de ulike behovene til kvinner, menn, jenter og gutter som er rammet av en krise.

– Jeg fant at GenCap-rådgiverne er svært gode agenter for å skape en bro mellom det organisasjonene var der for å gjøre, og bevissthet rundt kjønnsspørsmål. Men de virker iblant litt ensomme der ute, og møter ofte en del skepsis fra sjefer. Det er problematisk, siden de er avhengige av støtte i ledelsen for å få ting i gang.

Brukes håndboka?

– Alt i alt fant jeg at prinsipper og standarder stort sett er på plass. Men de ansatte forholdt seg til retningslinjer internt i egen organisasjon, ikke til de mer overordnede retningslinjene i håndboka. Naturlig nok – siden det er egne retningslinjer de blir bedt om å rapportere om. Flere sier at de synes håndboka er for omfattende, at den inneholder for mye teori og at den er upraktisk for en travel nødhjelpsarbeider på oppdrag i felt, sier Scharffscher.

Hun fant også at det kunne være et stort skille mellom hva som forventes i hovedkvarterene, og det som skjer i felt. Kommunikasjonen mellom disse organisatoriske nivåene var heller ikke alltid god.

– Dersom ledelsen ikke er godt informert om hva som virker og ikke virker i felt med hensyn til kjønnssensitiv nødhjelp, blir det fort dårlig samsvar mellom planer og praksis. Mitt råd er at også lederne bør ta e-læringskurset, i langt større omfang enn det som virker å være tilfelle i dag, sier Scharffscher.

Hun mener at det er fortsatt er behov for en mer samlet praksis som alle de ulike organisasjonene forholder seg til.

– Hvis organisasjonene insisterer på å bruke sine egne retningslinjer, bør de samarbeide for å sjekke at det de gjør er riktig. Vi må sikre at vi ikke gjør skade – jeg vet at alle har de beste intensjoner, men hvordan vet vi at vi gjør det som er best? Mange har dessuten samarbeidspartnere, og følger de med på hva disse gjør? Det er jeg ikke overbevist om at de alltid gjør, i hvert fall ikke når det gjelder kjønnsperspektiv.

Ideelt sett mener Scharffscher at kompetanse på kjønn bør bli en viktig del av en nødhjelpsarbeiders CV.

– Og hva med sertifisering? Eiendomsmeglere må sertifiseres, hvorfor ikke nødhjelpsarbeidere? Dette kunne vi godt hatt en debatt om, mener hun.