– Flere kvinner betyr ikke mer kjønnsperspektiv

– Det er viktig at Forskningsrådet viderefører det gode arbeidet som er gjort med kjønnsbalanse, sier førsteamanuensis Siri Øyslebø Sørensen, leder ved Senter for kjønnsforskning ved NTNU.

– De bør utvikle forståelsen av kjønnsperspektiver i den reviderte policyen. Det brukes veldig lett synonymt med manns- eller kvinneperspektiv.

Inn i alle prosesser

I den nåværende policyen heter det at «kjønn skal integreres som et perspektiv i all forskning som Forskningsrådet finansierer der det er relevant».

– Det er bra, men når skal vi avgjøre at det er relevant og hvordan skal det skje? Den nye policyen bør åpne for at man utforsker akkurat dette og viser det, sier Øyslebø Sørensen.

Da må kjønnsperspektiver inkluderes fra A til Å i programutviklingsprosessen, mener hun.

– Forskningsrådet burde teste ut i enkelte programmer hva det virkelig vil si å integrere kjønnsperspektiv. Det må med hele veien, fra utvikling av programnotat og utforming av utlysninger til evalueringskriterier, sier Øyslebø Sørensen. 

Hun er også leder for Nasjonalt fagråd i kjønnsforskning, som har foreslått at Forskningsrådet setter av en prosentdandel av de utlyste midlene i alle forskningsprogrammer til egne kjønnsforskningsprosjekter. Eller alternativt: at en del av midlene sikrer at et kjønnsperspektiv blir innlemmet som en egen komponent i et større prosjekt. Dette forslaget stiller alle kjønnsforskningsmiljøene seg bak.

– Det går an å tenke mer kreativt og ambisiøst om hva kjønnsperspektiver er enn det som er veldig nærliggende hvis man blir pålagt det utenfra, understreker Øyslebø Sørensen.

– Det er for lett å bare si at man har det med, for eksempel ved å inkludere både menn og kvinner i datagrunnlaget, uten å ha fagkompetanse på kjønn.

– Kjønn må analyseres

Sørensen får støtte fra lederen for Forening for kjønnsforskning i Norge (FOK) Stine Helena Bang Svendsen.

– Det er et større arbeid å gi kjønnsperspektiv et faglig innhold for alle forskere. Jeg tror mange som svarer på rubrikken om kjønnsperspektiv og -balanse i sine søknader tenker at det betyr det samme, sier Svendsen, som er førsteamanuensis i pedagogikk ved NTNU.

Å ha et kjønnsperspektiv innebærer å stille spørsmål ved det tatt-for-gitte.

– Hvis man tar inn kjønn som variabel, altså at man påpeker at kjønn er en egenskap ved mennesker man studerer, er man nødt til å ha teori og kunnskap om kjønn som samfunnsfenomen for å analysere resultatene. Kjønnsulikhet i et datamateriale eller kjønn som variabel i seg selv gjør ikke at man får fram kunnskap om kjønn, det må analyseres fram, sier Svendsen.

–  Et etisk spørsmål

Å ha et kjønnsperspektiv innebærer å stille spørsmål ved det tatt-for-gitte, også ved selve forskningsprosessen, mener Katrin Losleben, professor og leder ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved UiT – Norges Arktiske universitet.

– All forskning er av og for mennesker. Forskning som ikke inkluderer et kjønnsperspektiv, eller som tar det mannlige mennesket som norm og gjør det kvinnelige til unntaket, ignorerer halvparten av menneskeheten, sier hun.

– Det å ta i bruk et kjønnsperspektiv er derfor mindre et spørsmål om hva som styrker kvaliteten i forskning. Det er et etisk spørsmål, og dette har vi ønsket å framheve i vårt innspill, sier Losleben.

Kompetansen finnes

For å fullt ut integrere et kjønnsperspektiv i alle stadier av programutviklingen og -forvaltningen må forskere med kjønnskompetanse inn. Sørensen viser til at denne kompetansen var Forskningrådet selv med på å bygge opp i det tidligere grunnforskningsprogrammet for kjønnsforskning.

– Nå må de ta i bruk de ressursene som ble utviklet her, for å oppnå målene om å integrere kjønnsperspektiv der er relevant, sier hun.

– Kompetansen er dessuten mye bredere enn slik det ser ut hvis man bare ser til kjønnsforskningssentrene, sier Svendsen i FOK.

– Det er veldig mange flere enn de som jobber på sentrene som har den kunnskapen som trengs for å utarbeide kjønnsperspektiver i sine fagfelt, mener hun.

Fusjon rokker balansen

Som en del av policyen for kjønn, ble også BALANSE-programmet etablert. Opprinnelig kalt «Program for kjønnsbalanse i faglige toppstillinger og forskningsledelse – BALANSE» var målet å fremme kjønnsbalanse på seniornivå. Forskningsprosjektene programmet har finansiert har vært nyttige, men satsningen må fortsette, mener kjønnsforskerne.

– Prosjektene som har kommet ut av BALANSE-programmet viser at det er mange kjønnede utfordringer i alt fra arbeidsmiljø til fagkulturer og fagforståelse. Dette endres ikke i en håndvending, så programmet bør videreføres, sier fagrådsleder Siri Øyslebø Sørensen.

Ikke minst utfordrer de mange omstillings- og fusjonsprosessene i sektoren kjønnsbalansen. Her trengs det mer forskning, mener Stine H. Bang Svendsen.

– Fusjoner og omorganiseringer fører til et voldsomt administrativt trykk på institusjonene. Flere kvinner får tunge lederstillinger, fordi større enheter gjør at behovet for faglig og administrativ samordning vokser, påpeker hun.

– Det blir mindre tid til forskning, og dermed kan det bli færre kvinner som forsker. Dersom Forskningrådet ønsker å være med på utviklingen i sektoren, bør effekten av dette undersøkes nærmere.

– Balansebegrepet må utvides

I neste policy bør imidlertid Forskningsrådet revurdere selve begrepet kjønnsbalanse, mener leder av Nettverk for kjønnsforskning ved Universitetet i Stavanger professor Lene Myong.

Vi oppfordrer til å utvide forståelsen av begrepet kjønnsbalanse.

– Vi oppfordrer Forskningsrådet til å utvide forståelsen av begrepet kjønnsbalanse. Det er en tendens til å fokusere på kjønnsbalanse som et spørsmål om ulikhet mellom menn og kvinner, sier hun.

– Dette fortrenger mulighetene for å trekke inn andre ulikhetsstrukturer og ubalanse knyttet til for eksempel rase, funksjonsnedsettelse eller seksualitet, sier hun.

Et hovedpoeng for mye av dagens kjønnsforskning, ifølge Myong, er nettopp at kjønn aldri kan betraktes isolert fra andre kategorier og ulikhetsstrukturer.

– Dersom Forskningsrådet ønsker en mer rettferdig og differensiert form for balanse i norsk akademia, er det avgjørende å satse på interseksjonelle perspektiver, sier hun.

– BALANSE-prosjektene har kommet med viktig innsikt, og en ny forståelse av kjønnsbalanse vil egentlig være i tråd med mye av den kunnskapen som allerede er produsert.

«Fix the men»

Forskningsrådet bør dessuten rette søkelyset bort fra kvinner og over på menn, mener Katrin Losleben.

– Selv om den nåværende policyen viser at Forskningsrådet er bevisst på kjønns- og likestillingstematikken, er den for tallorientert og har en tendens til å ville «fix the women», altså at kvinnene må endre seg, sier hun.

Men da tar man ikke problemet ved roten, mener Losleben.

– De må heller fokusere på spørsmål som gjelder menns privilegier og hvordan de profiterer på den nåværende kjønnsordningen. Samtidig burde de ha en maktforståelse som går bak antall og i stedet ser på normer og det vi tar for gitt, sier hun.

Forskningsrådet ønsker ikke å kommentere enkeltinnspill midt i prosessen med å lage ny policy, men skal nå oppsummere alle innspill. Den nye policyen skal opp i Forskningsrådets hovedstyre i desember, etter en intern prosess.

Les samfunnsforskerne Mari Teigen og Dag Ellingsens råd til Forskningsrådet: Tellekanter kan bremse likestillingen i akademia

Les også: Lite forskningsmidler til kjønnsperspektiver