Forsker på kjønnsroller i det gamle Egypt

– Jeg var med på å grave frem mennesker som har ligget begravet i over 3000 år. Jeg møtte dem ansikt til ansikt, så å si, forteller Reinert Skumsnes.

Han har nylig disputert med en doktoravhandling om familie og kjønn under Det nye riket i det gamle Egypt, med utgangspunkt i ikke-kongelige kvinnetitler, fra musikere til kloke koner.

I avhandlingen har han sett på om titler var kjønnede, hvilke som var mest vanlige, hva de fortalte om kvinnens status og om de endret seg over tid.

Til sammen fant Skumsnes 43 kvinnetitler i et materiale på 4631 ulike kvinner. Titlene har han delt inn i seks ulike undergruper, som refererer til kvinne, relasjon, institusjon, yrke, begravelse og tilstand. Sammenliknet med mannlige titler var det få kvinnelige.

Han deltok i arkeologisk feltarbeid i Tell el-Amarna, et område øst for Nilen i den moderne egyptiske provinsen el-Minya.

– Flere av levningene vi fant hadde rester etter hud, hår og negler. Det tørre klimaet gir en naturlig konservering som er grunnen til at vi vet så mye som vi gjør om livet i det gamle Egypt.

Skumsnes forteller at det kun var kongelige og mennesker av høyere rang, som ble balsamert.

– Balsamering er enormt ressurskrevende. Vanlige folk, som dem vi fant i Tell el-Amarna, ble i all hovedsak rullet i matter og lagt i et hull i jorden, forteller han.

– De var likevel godt bevart og ble analysert av biomedisinske antropologer med tanke på helsetilstand, noe som kan gi oss uvurderlig informasjon om tiden de levde i.

Gravene er enkle og sparsommelige, og fordi gravrøvere har lett etter verdigjenstander, finner man ikke så mange gjenstander sammen med de døde. Det mest vanlige er potter og noen få amuletter.

Det startet med dronninger

Det er de vanlige kvinnene, altså ikke-kongelige, fra Det nye riket (1570–1544 f.v.t.) Skumsnes har studert i avhandlingen. Men interessen for denne oldtidssivilisasjonen har han hatt siden videregående.

– Fascinasjonen min for egyptisk historie startet med skjønnlitteratur, som boka Solens datter av Pauline Gedge, forteller han.

I 2009 fullførte han en master i historie der han sammenliknet kvinners stilling i det gamle Egypt i to tidsperioder: Det mellomste riket og Det nye riket.

Livet i Det gamle Egypt var et kollektivt anliggende.

– Egentlig ville jeg skrive om dronninger, men veilederen min var ikke enig. Han rådet meg til å skrive om vanlige kvinner i stedet. Det var et riktig valg.

Byen Tell el-Amarna eksisterte i en periode på bare 15–20 år og hadde en befolkning på mellom ti og femti tusen mennesker.

– Det gir oss et vindu inn til to–tre generasjoner som levde for over 3000 år siden, sier Skumsnes.

Kildene han har benyttet er visuelle fremstillinger på monumenter som graver og steler, det vil si stein- eller treplater, og ikke-litterære skriftlige kilder som brev og rettsdokumenter.

– Jeg måtte finne ut hvilke kilder som kunne belyse forskningsspørsmålene mine. Kriteriene var at de måtte inkludere en eller flere ikke-kongelig kvinnetitler, samt være av sjangeren monumentale eller ikke-litterære kilder, forklarer han.

Ikke-kongelige kvinnetitler

Titlene viste at kvinner fungerte blant annet som prester, musikere, sangere, dansere, tjenere, såkalt kloke koner og ammer.

Et rettsdokument fra Deir el-Medina antyder at kvinner også kunne fungere som dommere i den lokale domstolen, og ha administrative oppgaver knyttet til denne.

– Mange kvinner bidro vesentlig til husholdningen og arbeidet både i og utenfor hjemmet. Livet i det gamle Egypt var et kollektivt anliggende.

Skumsnes understreker at det gamle Egypt først og fremst var et hierarkisk samfunn, og at menn som regel var i mer privilegerte posisjoner enn kvinner og barn.

 – Menn og kvinner hadde hovedsakelig forskjellige oppgaver og ansvarsområder. Typiske mannsoppgaver var administrasjon, men også dyrehold, jakt, fiske og håndverk, forteller han.

– En antar at det først og fremst var gutter som fikk gå på skole for å lære å lese og skrive. Kvinners oppgaver var først og fremst knyttet til hjemmet.

Skumsnes presiserer at rollene knyttet til kjønn likevel ikke var statiske.

– Kvinner ble mer og mer synlige i kildene fra Det nye riket. Noe endringen av de kvinnelige titlene også viser, sier han.

– Enkelte av kvinners titler gjennomgikk en endring som tyder på at kvinnerollens status endret seg fra Det mellomste til Det nye riket. Blant annet kan det se ut som at kvinner etter hvert fikk flere oppgaver utenfor hjemmet.

Også kvinner under Det nye riket hadde eiendom og kunne derfor forhandle.

Et eksempel på en kvinnelig tittel som endret betydning er betegnelsen på den gifte kvinnen som gikk fra «hans kone» til «hans søster».

– I endringen til «hans søster» kan en, slik jeg ser det, spore en større anerkjennelse av konen som hans like, snarere enn bare «hans kone». Jeg tolker det som at kvinners status endret seg til det bedre, sier Skumsnes.

– En annen endring er at tittelen «husfrue», brukt i ikke-litterære kilder under Det mellomste riket, blir til «kvinne av byen» under Det nye riket.

En annen faktor som var svært viktig for roller og status i det gamle Egypt var familie og sosiale kontakter.

– Hvis man skulle klatre på den sosiale stigen var man avhengig av relasjoner. Kontakter og nettverk betydde mye. Klasse og sosial tilhørighet var på mange måter viktigere enn kjønn, forteller Skumsnes.

– Det å være bemidlet og ha eiendom ga mulighet for å forhandle sosialt. Også kvinner under Det nye riket hadde eiendom og kunne derfor forhandle. På grunn av dette fant man kvinner i mange posisjoner i samfunnet, også på toppen av hierarkiet.

Kvinner fikk nye oppgaver

– Mye tyder på at kjønnsstrukturene var i bevegelse under Det nye riket. Kvinnene hadde gradvis flere oppgaver utenfor hjemmet, også administrative oppgaver knyttet til det offentlige rom, forteller Skumsnes.

Under Det nye riket var Egypt et imperium, og bare menn kriget og deltok i hæren. Mennene jobbet også i gruver og på store byggeprosjekter. Dette medførte sannsynligvis at mange menn var borte fra hjemmet og familiene sine i lengre perioder.

– Fravær av menn kan ha ført til at kvinner, på samme måte som i Europa under første og andre verdenskrig, påtok seg oppgaver som vanligvis var mennenes ansvar. Borgerkrig og imperialisme påvirket slik kvinners stilling, sier Skumsnes.

– I Det nye riket ble det bygget nye, store templer. Dette ga også kvinner flere oppgaver knyttet til tempelseremoniene, blant annet som dansere, musikere og prester.

Historieskriving er tolkninger og handler ofte om hva vi ser etter og hvordan vi ser det.

Også den visuelle fremstillingen av kvinner og menn på monumenter og i gravkamre endret seg i denne perioden, ifølge Skumsnes.

– I de tidlige visuelle fremstillingene er mannen hovedpersonen. Han er den aktive og sentralt plassert i bildet, mens kvinnene er passive bifigurer.

– Etter hvert blir de mer synlige i kildene. Kvinner blir ikke bare fremstilt oftere, men også i samme dimensjoner. De deltar mer aktivt i representasjonene, selv om de fortsatt er sekundære i forhold til mennene. Blant annet ser vi kvinner som utfører ritualer, selger varer på markedet og dyrker jorden.

Også hudfargen til kvinner og menn ble fremstilt forskjellig.

– I tidligere fremstillinger har kvinner og menn forskjellige hudfarger, mennene har mørkere hud enn kvinnene. Kvinnene ble etter hvert fremstilt med samme hudfarge som menn, og dessuten med mer funksjonelle klær, sier Skumsnes.

– Det at kvinnene ble fremstilt med lysere hud og med tettsittende klær, har tradisjonelt blitt tolket som et tegn på at kvinnene var mer inne og mennene mer ute. Altså som et bevis på at kvinnens oppgaver var knyttet til hjemmet.

Tolkes forskjellig

– Historieskriving er tolkninger og handler ofte om hva vi ser etter og hvordan vi ser det. Vi bærer med oss vår egen forståelse av virkeligheten. Ofte sier tolkningene våre mer om oss selv enn om det vi faktisk forsker på, mener Skumsnes.

– For eksempel er det interessant at nordisk forskning på det gamle Egypt er preget av mer flytende forståelser av kjønn, mens særlig amerikansk forskning er preget av en mer todelt kjønnsforståelse.

Han mener dette viser hvordan det samfunnet og den tiden vi selv lever i preger vår tolkning av fortiden.

– Som historiker står man utenfor og ser inn. Den tiden og de menneskene jeg sier noe om lever ikke i dag. Jeg har ikke direkte tilgang til det gamle Egypt.

Ifølge Skumsnes er forskning på det gamle Egypt viktig for å forstå oss selv, også i dag.

– Det handler om å se likheter og forskjeller, men også variasjon og det som er radikalt annerledes. I det ligger også muligheten til en dypere forståelse av hva som virkelig skaper endring.

Han fremhever at det å forske på Det gamle Egypt dessuten innebærer å utfordre den vestlige kanon.

– Det gamle Egypt står naturligvis ikke utenfor moderne kunnskapsproduksjon. Men, i Norge og Vesten har blikket primært vært rettet mot de gamle grekerne, sier Skumsnes.

– Vi er vant til å forstå oss selv med utgangpunkt i den antikke greske kulturen – «demokratiets vugge». Færre norske forskere har forsket på det gamle Egypt.

Han mener det gamle Egypt er et viktig verktøy fordi det tar oss enda lengre tilbake enn det gamle Hellas, og utenfor det klassiske tankegodset.

– Foruten Kina, er dette den lengst levende sivilisasjonen i den kjente verden. Potensiale for en dypere forståelse av oss selv, og nåtiden mer generelt, ligger nettopp i historiens lange linjer.