Kilden kjønnsforskning.no og Norske Kvinners Sanitetskvinner lanserer i disse dager kartleggingen Kjønn og kvinnehelse i helseprofesjonsutdanninger. En kartlegging av læringsmål om kjønn og kvinnehelse i utdanningene medisin, sykepleie, psykologi, vernepleie og fysioterapi. Hvilke krav om kunnskap om kjønn og kvinnehelse stilles til studenter i helseprofesjonsutdanningene?
Kartleggingen viser at kvinnehelse ikke er nevnt som et eget kunnskapsfelt. Det er heller ikke mannshelse, den kunnskapen som studenten skal tilegne seg framstår altså som kjønnsnøytral.
I Forskrift om felles rammeplanen for helse- og sosialfagutdanningene som nå er fastsatt står det at for å sikre likeverdige tjenester for alle grupper i samfunnet må kandidaten ha kunnskap om «… inkludering, likestilling og ikke-diskriminering, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion og livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder …».
En slik kjønnsnøytral formulering er underlig siden mye av medisin og helseforskning har biologi som utgangspunkt. Et likeverdig helsetilbud på tvers av kjønn innebærer å inkludere kjønnsforskjeller i biologi og å åpne opp for at ulike kjønnsroller kan påvirke vår helse på ulikt vis. Siden rammeplanen, som riktignok nylig er vedtatt, er ment å være fleksibel bør dette være mulig å endre på.
En annen utfordring er at studentene skal tilegne seg kunnskap på områder der det er mangel på forskning. Etter at vår rapport Hva vet vi om kvinners helse? kom i 2018 har behovet for mer kunnskap om kvinnehelse fått økt oppmerksomhet.
Er det sånn at jeg som kvinne heller bør gå til en lege utdannet ved NTNU, som har flere læringsmål relatert til kvinnehelse, enn til en som er utdannet ved UiO?
Og i fjor hadde vi en egen kronikkserie der forskere ble invitert til å skrive om kvinnehelse. For eksempel minner medisinprofessor Johanne Sundby i sin kronikk om at kvinnehelse handler om mer enn reproduksjon, og at vi trenger kunnskap om kvinners helse i et livsløpsperspektiv.
Samfunnets kjønnsstrukturer har betydning for hvordan vi lever livene våre og dermed for vår helse. Det gjelder også for menn. Hvorfor er menn overrepresentert når det gjelder risikoatferd? Har det noe å gjøre med samfunnets forventninger til mannsrollen? Og er det biologi eller sosiale forhold som gjør at flere menn enn kvinner får alvorlige komplikasjoner av korona-viruset?
Utdanningsinstitusjonene har stor frihet til å utvikle fagene og bestemme hva studentene skal lære, og slik skal det være. Kartleggingen tar utgangspunkt i rammeverket for utdanningene og er ikke en systematisk gjennomgang av pensumlitteratur eller undervisning. Vi kan derfor ikke utelukke at studentene faktisk får undervisning i kjønn og kvinnehelse.
Likevel finnes altså nasjonale retningslinjer som fastsetter minstestandarder for sluttkompetansebeskrivelser for samtlige grunnutdanninger i helse- og sosialfag. At ikke disse inkluderer kjønnsperspektiver utover at studentene skal ha kunnskap om inkludering, likestilling og ikke-diskriminering, uavhengig av kjønn og så videre reiser en rekke spørsmål.
Betyr det at undervisning i kjønn og kvinnehelse er noe som overlates til den enkelte institusjon, og til den enkelte foreleser? For å sette det litt på spissen: Er det sånn at jeg som kvinne heller bør gå til en lege utdannet ved NTNU, som har flere læringsmål relatert til kvinnehelse, enn til en som er utdannet ved UiO?
Regjeringen har nå tatt til orde for en ny norsk offentlig utredning om kvinnehelse. Jeg håper utredningen vil se på sammenhengen mellom utdanning og forskning. Har institusjonene kapasitet til å tilby forskningsbasert undervisning på feltet? For det er lite sannsynlig at studenter som er interessert i forskning starter en forskerkarriere innen kjønn og helse hvis det ikke er tydelig integrert i undervisningen, og det er få veiledere som har kunnskap om temaet.
Kartleggingen kan lastes ned her: Kjønn og kvinnehelse i helseprofesjonsutdanninger
