De fleste forbinder vikingtokter med store, kraftige menn med fullskjegg, hjelmer med horn, skjold, sverd og spyd. Men ny forskning tyder på at også kvinnene spilte en viktig rolle i vikingtoktene; som rådgivere og med å planlegge og arrangere sosiale sammenkomster for viktige bidragsytere og samarbeidspartnere.
Aina Margrethe Heen Pettersen ved Institutt for historiske og klassiske studer ved NTNU skriver doktorgradsavhandling i arkeologi. Hun tar utgangspunkt i et spesifikt materiale; irske og engelske gjenstander fra omtrent år 800–1050, funnet i vikinggraver i Norge.
Kjøkkenting var viktige
– I avhandlingen min ser jeg på hva slags roller og identiteter som oppsto i forbindelse med vikingtoktene til Irland og England og hvordan det reflekteres i disse gjenstandene, forteller hun.
Gjenstandene hun tar for seg i sin nyeste artikkel omfatter bronsekjeler, drikkehorn, øser, boller og bøtter som har blitt brukt ved større sosiale sammenkomster, eller gilder.
Noe av materialet er funnet så langt tilbake som for 100 år siden, men det er likevel lite forsket på, ifølge Pettersen. Hun mener gjenstandene ikke har vekket så stor interesse hos forskere, muligens fordi de «bare» er ansett som «kjøkkenting».
– Det er mange andre gjenstander som blir betraktet som mer interessante å forske på, som smykker våpen og religiøse gjenstander. Ved å stille andre spørsmål til materialet enn det som er gjort tidligere undersøker jeg om det går an å finne ut noe nytt.
Pettersen mener gjenstandene har vært viktigere enn man hittil har trodd.
– Høyst sannsynlig har de vært brukt til servering i forbindelse med gilder som ble arrangert både i forkant og etterkant av vikingtoktene. Disse gildene var viktige sosiale og politiske arenaer, sier hun.
– Vi vet at gjenstandene er et resultat av vikingtoktene, som er forbundet med en maskulin arena. Men disse gjenstandene er funnet i kvinnegraver, så vi kan derfor gå ut ifra at de har vært brukt av og tilhørt disse kvinnene.
Les også: Middelalderdronninger hadde mye makt
Dyrt å dra på tokt
Pettersen understreker at vikingtokter var enormt ressurskrevende. Det å bygge en båt og skaffe det nødvendige utstyret til reisen krevde et arbeid tilsvarende 100 personer som jobbet 12 timer i døgnet i ett år.
– Det var derfor ikke hvem som helst som kunne legge ut slike tokter. Å utstyre selv mindre flåter på fem–seks skip krevde store ressurser og samarbeid flere familier imellom. Det var derfor sannsynligvis familier i de øvre sosiale lag i samfunnet som organiserte og ledet toktene, sier hun.
Gjenstandene som Pettersen har studert ble brukt til servering ved slike gilder, men var også statussymboler, fordi de var bevis på at man hadde vært på suksessfulle tokter tidligere.
– Gjenstandene er funnet i kvinnegraver, ofte godt utstyrte, sammen med for eksempel draktsmykker, brosjer og perlekjeder, forteller Pettersen.
– Menn fikk ofte med seg våpen i sine graver, mens disse settene med kjeler og drikkehorn som jeg har sett på kun er funnet i kvinners graver.
Rådgiver og alliansebygger
Men hvorfor ble enkelte av kvinne begravet med disse gjenstandene? Hva slags rolle hadde disse kvinnene? Dette er spørsmål Pettersen stiller seg.
– Jeg tror disse gjenstandene finnes i gravene fordi personene hadde en spesiell funksjon med å arrangere gilder for å bygge allianser i forkant av vikingtoktene, sier hun.
Kvinnene fungerte som rådgivere, alliansebyggere og representanter for husholdet.
– Settene med kjeler og drikkehorn reflekterer derfor denne viktige posisjonen. Når gods ble fordelt i etterkant av tokter, var det naturlig at noe av utbyttet tilfalt disse personene.
– Slike perspektiver vektlegger en husfruerolle der kvinnene fungerte som rådgivere, alliansebyggere og representanter for husholdet.
Hun viser til at folk samlet seg i huset når viktige avgjørelser ble tatt.
– Huset var en åpen, sosial arena hvor husets frue hadde en viktig funksjon. Hun sørget for at gjestene ble tatt vel imot, og hennes velvalgte ord til gjesten mens hun fylte drikkehornet kunne ha avgjørende betydning for relasjonen mellom vertskap og gjest.
Les også: Forsker på kjønnsroller i det gamle Egypt
Ble brukt til fest
Man kan gå ut ifra at gjenstandene er brukt til gilder og ikke til hverdags fordi de er så lite brukt, forteller Pettersen.
– Vi ser det for eksempel ved at gjenstandene i bronse er svært tynne. Det gjelder både drikkehorn, bronsekjeler, øser og små bøtter belagt med gullbelagt bronse. Hvis de hadde vært mye brukt så hadde de vært mer slitt og vi hadde sett flere spor av reparasjoner, men det gjør vi ikke.
Hun forteller også at gjenstandene er rikt dekorert, noe som også skiller dem fra hverdagsutstyret.
– For eksempel drikkehorn som er dekorerte med dyrehoder og bøtter dekket av bronse som sannsynligvis glødet som sølv og gull i skjæret fra ilden som lyste opp på gildet.
Gjenstandene sto i stor kontrast til de lokalproduserte som for det meste var laget av tre, jern og kleberstein.
– De skapte stor oppmerksomhet når de ble tatt i bruk og tilførte eierne status.
Farefull ferd
Å forberede vikingtokter krevde også rituelle forberedelser. Det var knyttet mye overtro til hav og sjø, forteller Pettersen.
– Fra sagaene vet vi at vikingene ofret til norrøne guder før de dro ut på lange reiser. I tillegg finnes det enkelte eksempler på gudehoder som er risset inn i skipsmasten og skipstelt, sier hun.
– Det var viktig å knytte bånd til gudene for å sikre seg best mulig beskyttelse før man dro ut på langreiser.
Vi har funnet pilspisser og økser også i kvinnegraver.
Og reisen langs norskekysten og over Nordsjøen til de britiske øyer var lang og farefull.
– Fra Trøndelag måtte man først forsere en farlig kystlinje ned til Vestlandet. Deretter måtte man krysse det åpne havet over Nordsjøen til de skotske øyene; et kystområde med kraftige malstrømmer og undervannsskjær Det var derfor viktig å sikre seg gudenes velvilje.
Også i å utøve religiøse ritualer ved seremonier før slike reiser, har kvinner hatt viktige roller, forteller Pettersen.
– For eksempel et konkret gravfunn fra Melhus i Overhalla, der en kvinne er begravet med et komplett relikvieskrin, viser til en slik funksjon.
Nytt blikk på vikingtiden
Marianne Moen, postdoktor i arkeologi ved Universitetet i Oslo mener synet på kvinners rolle i Vikingtiden er i ferd med å endre seg.
– Jeg merker for eksempel at min egen forskning på dette temaet blir mottatt mer positivt enn for bare noen år siden, forteller hun
– Man har lenge hatt en fastlåst forestilling om at kvinner hadde ansvar for og jobbet innendørs, mens mennene jobbet utendørs. Dette synet har vært lite utfordret.
Moen mener bildet vi har av hvordan man levde i vikingtiden er preget av hvordan vi lever i dag, også i forskningen.
– Det henger sammen med de politiske strømningene vi har i dag og vårt syn på identiteter som er i endring, sier hun.
– Man er ikke bare det ene eller det andre. Det er heller ikke bare kjønn som styrer identiteten vår. Mye tyder på at kvinner også kunne være krigere og menn jobbe hjemme, også i vikingtiden.
Moen bruker Birkakrigeren som eksempel. Et svensk gravfunn fra 1889 av en kriger fra vikingtiden som først i 2017 ble fastslått å være en kvinne.
– At vikingkvinner i tillegg kunne bære våpen underbygges også her hjemme, ved at vi har funnet pilspisser og økser også i kvinnegraver.
Moen mener Pettersens forskning er viktig, nettopp fordi hun stiller nye spørsmål til gamle gjenstander.
– Det å se på de samme materialene med nye øyne og stille andre spørsmål er en grunnleggende del av kunnskapsproduksjonen, sier hun.
– Vi ser fortiden gjennom nåtidens briller. Dette kan man selvsagt argumentere for og imot, men det bidrar uansett til å nyansere og i beste fall til å oppdage noe nytt om fortiden.
Les også: Befolker fortiden med mer enn menn
