Ga stemme til kvinners erfaringer

− Jeg har blitt Bjørnson-entusiast! sier Irene Engelstad med et smil og fortsetter:

− Han må ha hatt en veldig stor fascinasjon for kvinner for å kunne leve seg inn i kvinners liv og erfaringer på den måten han faktisk gjør.

Irene Engelstad er professor II ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo. Hun kan fortelle at Bjørnson er den mannlige forfatteren fra 1880- og 90-tallet som har flest kvinner som hovedpersoner, og ofte også et kvinnenavn i tittelen på bøkene sine. Og bare det i seg selv er utrolig interessant, mener Engelstad, fordi med unntak av Camilla Colletts forfatterskap hadde ikke kvinners liv vært noen selvfølgelig gjenstand i norsk litteratur.

− Jeg syns han gir stemme til noen kvinnelige erfaringer på en måte som både er veldig viktig og veldig overbevisende.

Et eksempel på Bjørnsons mange sterke kvinneskikkelser finner vi i romanen Det flagger i byen og på havnen fra 1884.

Boka handler om kvinnen Tomasine Rendalen. Hun gifter seg med en mann som viser seg å være et dårlig parti. Litt senere dør han, men hun føder en sønn. Tomasine arver et stort gods etter ektemannen, som hun gjør om til en skole for unge piker. Der skal de oppdras i de nye sedelighetsnormene og ifølge den nye seksualmoralen, en åpen opplæring der pikene informeres om seksualitet og seksualdriftenes betydning og alle de nye teoriene om seksualitet. De oppdras til å bli kvinner som er sedelige og vel forberedte til å finne en riktig mann: En mann som også kan oppfylle disse normene. Til tross for denne opplæringen blir en av elevene, Tora, likevel forført av en dårlig mann, Fürst, og hun blir med barn. Barnefaren vil imidlertid heller gifte seg med Toras skolevenninne Milla.

Vi lar Bjørnson selv fortelle den avgjørende scenen. Kirken er fullsatt og vielsen mellom Milla og Fürst skal straks finne sted. Tora er til stede med barnet og forbereder seg:

(…) Om for intet annet, så for Millas egen skyld måtte det hindres at hun ektet den skurk. Hertil behøvdes at Tora viste seg, hun og barnet. Alt annet kunne glippe; men dette ville tvinge Milla til å stanse; hun kjente henne! Det kom bare an på om Tora hadde vilje og mot til det. Jo, hun hadde! Ti hennes venner hadde vilje og mot til å være med. Det gjaldt jo ikke bare henne selv; det gjaldt skolen, det gjaldt Milla, det gjaldt en stor sak, det gjaldt tusener!
(…)
Fürst var alt ved alteret, ført av konsul Wingård; Engel kom gående forsiktig over teppet for å føre datteren frem til ham. Hun reiste seg og lot sitt slep og sitt slør ordne av brudepikene – da Tora styrtet ut av stolen og frem.
Alle der oppe så på bruden som rakte hånden til sin far og vendte seg med ham til alteret. De så ikke Tora opp over trappene. De hørte bak seg som en sjø bryte inn over, og i det samme strøk noe sort forbi. Damene skrek, herrene stivnet. De ved alteret vendte seg. Engel tumlet bakover. Tora mellom ham og datteren.
”Vil du jeg skal legge barnet foran deg, Milla? Vil du knele på det?”
”Nei, nei!” ropte Milla forferdet; hun vek, og med hendene foran seg tok hun flukten fra koret; sløret lå langt efter.

(Fra ”Det flager i byen og på havnen” i Bjørnstjerne Bjørnson samlede verker IV bind, s. 290. Gyldendal norsk forlag, Oslo 1953.)

− Det jeg ble opptatt av med denne boken, er at han virkelig klarer å beskrive den forførte kvinne. Han gir henne en plass og en stemme og en verdighet som jeg ble veldig beveget av, sier Engelstad.

Hun trekker også fram romanen Mary fra 1906.

− Her er det også en skildring av den forførte kvinnen uten noen form for fordømmelse, men med veldig innlevelse. Det imponerte meg.

Kunstnere og skilsmisser

Flere av Bjørnsons bøker har sterke kvinneskikkelser. I Fiskerjenten, en roman fra 1868, skriver han om Petra. Hun har et kall, hun ønsker å bli skuespiller. Romanen handler om hennes kronglete vei til å bli kunstner, og hennes triumf på scenen til slutt.

I 1877 kommer forfatteren med romanen Magnhild, som handler om en kvinne som skiller seg. Den ble lest som et forsvar for kvinners rett til skilsmisse. Boka betød mye for Amalie Skram, og for hennes mot til å søke skilsmisse, ifølge Engelstad. Leonarda fra 1879 var også et drama om en kvinne som krever skilsmisse.

Irene Iversen, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, mener også at Bjørnson viser en spesiell interesse og sans for kvinnenes liv og erfaringer.

− Et godt eksempel på dette finner vi i stykket Over ævne fra 1883, der Bjørnson skildrer en prestekone, Klara Sang, som ligger til sengs med en lammelse. I løpet av stykket forstår vi at hun er lammet på grunn av familiesituasjonen. Hun elsker og kan ikke motsi sin mann, men ser at han utøver en patriarkalsk makt som ødelegger barna. Bjørnson gjorde selv oppmerksom i en note på slutten av stykket at han hadde studert hysteri hos legen Charcot i Frankrike, forteller Iversen.

Viktig for kvinnebevegelsen

Bjørnson skrev om og lyttet til kvinner, og det førte også til at han endret syn i spørsmålet om hva som skulle til for å skape kvinnefrigjøring, ifølge Iversen. En av Bjørnsons mest kjente kvinneskikkelser er Svava i dramaet En hanske fra 1883. Hun kaster en hanske i ansiktet på sin forlovede i protest mot hans seksuelle fortid, som han hadde holdt henne uvitende om. Stykket ble lest som en angrep på mennenes seksuelle dobbeltmoral og skapte rabalder og stor debatt i hele Norden.

− Inntil dette hadde Bjørnson argumentert for at kvinnenes vei til frigjøring gikk via seksuell frigjøring. Men det hadde møtt motbør fra blant andre Amalie Skram, og etter hvert forandret han standpunkt og skrev En hanske, forteller Iversen.

− Svava er en kvinne som tar sin skjebne i sine hender og stiller noen krav til ekteskapet. Hun framstår som en heroisk kvinneskikkelse.

Hanskestandpunktet til Bjørnson angrep mennenes dobbeltmoral og utfordret parolen om fri kjærlighet, som først og fremst bohemene forsvarte i Norge. I Norge møtte han motstand fra blant annet Alexander Kielland. Også ellers i Norden møtte Bjørnson motstand, både fra Georg Brandes, August Strindberg. Hanskedebatten skapte splittelse innad i det kulturradikale miljøet i Norge og i Norden.

− Strindberg og Kielland syntes at Bjørnson var snerpete og moralistisk. Men Bjørnson gikk i likhet med kvinnebevegelsen inn for å snakke og skrive åpent om det seksuelle. Noen ganger røpet han riktignok, i likhet med sine mannlige kolleger, en viss angst for kvinnens seksualitet, som han hadde lært var sterkere enn den til mannen, forteller Iversen.

Men kvinnene så Bjørnson som en viktig støttespiller. Han skrev om noe mange helst ikke ville snakke om, mennenes seksuelle dobbeltmoral. Senere skrev kritikeren Hanna Butenschøn, under pseudonymet ”en quinderøst” følgende om stykket:

”Jeg ved, at det gikk mange qvinder, som det gikk mig, da Bjørnsons ”En handske” først kom ud. Det var, som om vi vaagnede af en Drøm. Bogen selv var kun som et samlet, befriet udtryk for, hva vi alle, hver for os, tænkte og følte.”
(Fra Irene Iversens kapittel ”Et moderne gjennombrudd” i Norsk kvinnelitteraturhistorie, bind 1, Pax forlag, 1988.)

I tillegg var Bjørnson viktig for kvinnebevegelsen i kraft av at han satte fokus på kvinnenes situasjon. I kvinnebevegelsens tidskrift Nylænde diskuterte medlemmene ofte Bjørnsons kvinneskikkelser. De ble oppfattet som sterke kvinner som tok viktige valg.

− Verk som Magnhild og Leonarda ble oppfattet som innlegg for rett til skilsmisse, forteller Iversen.

Hun forteller at kvinneskikkelsene til både Bjørnson, Ibsen og Lie på denne tiden ble debattert som om de var virkelige kvinner. Debatten kretset rundt spørsmål som: Hva er en moderne kvinne? Hva bør hun gjøre, hvilke valg kan hun ta?

Fant verdighet

Også Irene Engelstad framhever betydningen av Bjørnsons kvinneskikkelser for de kvinnelige leserne.

− Jeg tror at den typen skildringer og kvinneskikkelser har betydd mye for mange kvinnelige lesere. At de fant støtte og trøst, eller rett og slett verdighet. Han ga kvinners opplevelser og erfaringer et stort rom i sin diktning, og det var ikke en selvfølge på den tiden. Kvinnesak var et tema flere var opptatt av under ”det moderne gjennombruddet”, men ikke i det omfanget og med det store engasjementet som Bjørnson gjorde. Jeg synes ikke Bjørnson har fått den plassen han fortjener i vår tid, avslutter hun.