Mer enn en «syngedame»

«Jeg kan fortelle om hvordan det var for meg da jeg var ’syngedame’. (…) Om å stå på øvinger, for eksempel, med bandet, og mene ting, og ikke få noe respons, ikke i det hele tatt. Og selv om jeg er ganske sterk og pågående og kanskje god til å prate for meg også hvis det er noe jeg virkelig vil, så slet jeg med det altså, og jeg følte meg også etterhvert litt underlegen selv, at jeg liksom ikke kunne noenting.»

Her forklarer «Anita» hvorfor hun forlot bandet sitt og begynte å lage og produsere sin egen musikk. Hun ville ha anerkjennelse, status og troverdighet som musiker. Det var ikke lett å oppnå som kvinnelig vokalist i et band som ellers besto av menn. Der ble hun sett på som en «syngedame».

– Anita er ikke nødvendigvis representativ for alle kvinnelige artister, men de fleste kvinnelige artister som synger blir før eller seinere konfrontert med myten om «syngedamen». Veldig forenklet handler myten om en artist som nok kan ha en ok eller til og med fremragende stemme, men som ikke regnes som skaperen av eller ansvarlig for den musikken hun framfører, forklarer Anne Lorentzen. Til sin doktoravhandling har hun intervjuet både kvinnelige og mannlige musikere og artister om blant annet motsetningen mellom «syngedamer» og det Lorentzen kaller musikalsk forfatterskap.

Det er i det hele tatt grunn til å ikke ta for gitt hvem som gjør hva i musikkproduksjon i dag.

– Musikalsk forfatterskap handler i våre dager om mer enn hvem som synger eller har skrevet tekst og melodi. Produsentens rolle som arrangør og kreatør av det som kalles det musikalske soundet, har i løpet av de siste tiårene fått en stadig mer framtredende betydning både i samtalen om musikken og i omtalen av musikken, sier Lorentzen og forklarer:

Mens produsent tidligere gjerne henviste til en enkelt persons posisjon i produksjonsprosessen, som oftest en mann, kan posisjonen i dag gjerne deles mellom både artist og produsent. Det musikalske soundet vi som lyttere blir presenteret for kan like gjerne være formet av den kvinnelige «artisten» som den mannlige «produsenten», eller de to i fellesskap, eventuelt artisten alene. Det er i det hele tatt grunn til å ikke ta for gitt hvem som gjør hva i musikkproduksjon i dag.

Hun synger, han skrur

Og det er blant annet her kjønn kommer inn. For samtidig som mye har endret seg, er de aller fleste musikkprodusenter fortsatt menn og produsentposisjonen maskulint konnotert. «Hun synger, han skrur» beskriver den tradisjonelle arbeidsfordelingen, ifølge Lorentzen.

– Det beskriver også hvordan «syngedamen» har fungert som et organiserende prinsipp i musikkproduksjon, et uttrykk for hva som har vært den heteronormale måten å gjøre ting på i studioet. Dette illustreres enkelt gjennom hvor overrasket mange blir over den motsatte arbeidsfordelingen. Ikke alle takler dette like godt, og en av de kvinnelige informantene forteller om hvordan musikere som er uforberedt på at det er en kvinnelig produsent de møter bak spakene kan reagere med en viss motstand.

– Samtidig er det grunn til å understreke at folk gjerne blir imponert over å møte kvinnelige artister som også er produsenter. Å produsere selv kan derfor fungere som en måte å heve seg over «syngedamemyten» på, eller det kan være en måte å framstille seg selv som en unik og annerledes kvinnelig artist, legger hun til.

– En av de kvinnelige informantene forteller om hvordan musikere som er uforberedt på at det er en kvinnelig produsent de møter bak spakene kan reagere med en viss motstand.

Kreativ musiker eller passiv nikkedukke?

Mange artister opplever det som at de blir fratatt autonomi i møtet med produsenten. Dette kan skje når produsenten oppfatter seg mer som selskapets forlengede arm, enn som artistens hjelper. Da kan vi også snakke om «syngedamen» som noe disiplinerende, forklarer Lorentzen.

– Artisten blir holdt på plass i en underordnet rolle i produksjonsprosessen. Men det kan også skje som en uintendert konsekvens av selve arbeidsdelingen i studioet. Da handler dette mer om hvordan kreativitet blir fordelt mellom de ulike aktørene i studioet, som en konsekvens av hvem som har tilgang til hvilke teknologier i studiosettingen.

Å spille inn plate under produsentens ledelse kan fort føles fremmedgjørende, dersom man ikke har kjennskap til hvordan produksjonsteknologien fungerer eller hva den kan brukes til. Produsentens posisjon, sittende ved miksebordet, med kontroll over alle knappene, gir makt.

– En informant forteller at studiosituasjonen nærmest fratok henne all kreativitet og gjorde henne til en passiv nikkedukke. «Hvor tar han det fra?» tenkte hun om produsenten. Først da hun i en pause forlot sin egen tildelte posisjon bakerst i studio, og inntok produsentstolen foran alle knappene, følte hun kreativiteten og selvtilliten strømme tilbake; det «åpner seg opp» som informanten sier. Jeg synes den fortellingen er ganske talende om forbindelsen mellom en «hands-on»-kontroll over teknologien og kreativitet, sier Lorentzen.

Syngedamemann?

Lorentzen opplevde at de kvinnelige informantene var svært opptatt av å understreke at de ikke lot seg overkjøre i studio. I den andre enden av skalaen finner man en artist som «Martin», som ikke skammer seg over at han til og med lar produsenten forandre på melodien på låta hans:

«Jeg mener at man bør være ganske åpen, og man bør kunne tåle å ofre veldig mye av det man opprinnelig hadde som idé i en låt, for at låten skal bli en bra låt.»

– Som mann har «Martin» i utgangspunktet distanse til «syngedame»-stempelet, derfor kan han tillate seg å framstille seg selv som føyelig og samarbeidsvillig i møtet med produsenten. En kvinnelig artist som kommer med slike innrømmelser, risikerer mye mer, kommenterer Lorentzen.

Men også Martin føler i løpet av intervjuet behov for å slå fast at selv om han kan strekke seg langt i møtet med produsenten, så er det hans musikk:
«Det blir ikke en sånn: ’Jeg synger, han produserer’, og det er det liksom [latter]».

– Martin må til slutt distansere seg fra «syngedame»-myten, han også, for å framstå som en som har musikalsk forfatterskap. Så selv om menn har større rom, kan de bli «syngedamer» dersom de lar seg dominere for mye av en produsent, sier Lorentzen. Hun forteller at det underveis i arbeidet gikk opp for henne at det er flere dimensjoner i striden om forfatterskap.

– I utgangspunktet så jeg for meg at dette handlet bare om kjønn, men det er mange dimensjoner i spill. Det dreier seg for eksempel om ulike forståelser av hva et musikalsk verk er, om fordelingen av penger, og om den symbolske eiendomsretten til musikken, altså hvordan kreden skal fordeles i omtalen av musikken. Vi snakker om reelle og potensielle interessekonflikter musikere imellom, noe som det i veldig liten grad snakkes om på en ordentlig måte i musikkoffentligheten.

– Selv om menn har større rom, kan de bli «syngedamer» dersom de lar seg dominere for mye av en produsent.

Fra syngedame til produsent

For «Anita» og flere andre av Lorentzens informanter blir veien ut av «syngedame»-tvangstrøyen å lære seg musikkproduksjon.

– Her byr avhandlingen min på mye for dem som vil vite hvordan det kan oppstå en endring innenfor musikkproduksjon selv uten inngripen av offentlige likestillingstiltak, påpeker Lorentzen. Flere av de kvinnelige informantene vektla de skjellsettende øyeblikkene, som da den mannlige kjæresten nektet å innta rollen som produsent for dem, og sa: «Nei, men produser selv da!». Eller når en musikervenninne oppfordret dem til å kjøpe det musikkprogrammet de så lenge bare hadde tenkt på å skaffe seg. De nye ferdighetene gir da også merkbar effekt på den responsen informanter som «Anita» får i musikkmiljøet:

«Plutselig så fikk jeg mer og mer respekt. De hørte på meg, og på fester hjemme hos meg så fikk de høre det jeg satt og jobbet med. (…) Og nå går det rykter, sånn som XYX [ramser opp navn på musikere] og den gjengen går og snakker til andre om meg, og ikke sant, det er en helt annen (...).»

«Anita» har imidlertid et stykke igjen før hun behersker alt som skal til for å nå målet: å bli en anerkjent produsent. På spørsmål om det er mer attraktivt enn å få anerkjennelse som artist svarer hun slik:

«Åjajaja, er du gal! Hvem som helst med silikonpupper og høyt hår kan jo bli en berømt artist, du trenger ikke å være god til noe som helst.»

Lorentzen tror stadig flere vil gjøre som Anita.

– Den teknologiske utviklingen har lagt til rette for en demokratisering av musikkproduksjon. Mens man tidligere var avhengig av tilgang til store, dyre studioer, kan musikkproduksjonen nå foregå på en bærbar datamaskin. I prinsippet kan hvem som helst produsere i våre dager og dette får selvfølgelig konsekvenser for maktfordelingen, sier Lorentzen.

Erotisert teknologi

Samtidig er det et faktum at også de personlige prosjektstudioene, som Lorentzen kaller den demokratiserte varianten av musikkproduksjonen, først og fremst befolkes av menn.

– Jeg har ingen tall, men alt tyder på at det foreløpig er svært få kvinnelige produsenter, dersom vi med produsent mener en person som har det å produsere for andre som hovedgeskjeft. Musikkteknologien er som annen hard teknologi fremdeles maskulint konnotert. Mye av språket rundt teknologien er veldig erotisert, knappene framstilles for eksempel som kvinnebryst man «klår på», mens magasinene som viser fram ny teknologi er «pornobilder». Mens bruken er «maskulin», er selve teknologien feminisert, som et erotisk objekt, sier Lorentzen.

– Hva jeg finner er imidlertid at også de kvinnelige informantene erotiserer teknologien, for eksempel gjennom å gjøre dem til begjærlige kjærlighetsobjekter. På denne måten gjør de teknologien til noe som er relevant for dem også.