Å flytte ga frihet

Polske kvinner i Norge vasker norske hjem, og flertallet arbeider svart. Fafo la i fjor fram en rapport om levekårene for polske arbeidsinnvandrere i Norge, og denne tegner et dystert bilde av hverdagen for polske arbeidsimmigranter. 

Kristin Prøitz Narums masteroppgave Migration as freedom forteller en annen historie.

– Fafo-rapporten er et svært viktig arbeid, men mitt utgangspunkt er annerledes. Jeg har sett på andre sider ved det å være migrant, på hvordan det å flytte kan gi folk bedre liv. Jeg setter ikke spørsmålstegn ved Fafos rapport, mitt poeng er at historien om utnyttelse ikke er den eneste gyldige fortellingen om det å være migrant, sier Narum.

I sin oppgave har hun intervjuet de fire polske kvinnene Helena, Beata, Malgorzata og Agnieszka. Deres migrasjonshistorier er langt unna historiene vi vanligvis hører om østeuropeiske kvinner i Norge.

Kvinnene har svært ulike historier, og oppholdet i Norge varierer mellom 1 til 35 år, men alle forteller om hvordan det å flytte ga dem forbedret livskvalitet på sentrale områder i livet.

Reiste fra bekymringer

– Jeg har valgt fire sentrale tema som jeg fokuserer på i mine intervjuer; arbeid, økonomi, helse og kjønn – men jeg kunne selvfølgelig sett på mange flere faktorer også, sier Narum.

Alle kvinnene hun har snakket med forteller at de er fornøyd med arbeidet sitt i Norge, de har fått bedre karrieremuligheter, mer kjøpekraft og høyere levestandard ved å flytte. Et par av kvinnene forteller også at de har fått bedre helse. Frihet fra bekymringer og mulighet til å stifte familie er blant de positive sidene kvinnene trekker fram ved migrasjonen.

Helena har flyttet til Norge sammen med sin mann, og beskriver at økonomi og jobbmuligheter var de viktigste faktorene til at de valgte å dra fra Polen.

– Hvis Helena og hennes mann hadde valgt å bli i Polen mener hun at det ville tatt mange år før de kunne flytte sammen og stifte familie. De hadde rett og slett ikke råd til egen leilighet der. Å flytte til Norge ga dem mulighet til å gifte seg og starte familielivet sammen, forteller Narum.

Beata kom flyttende etter sin mann, og bor nå sammen med han og deres felles barn her. Hun forteller at migrasjonen har gitt henne økonomisk trygghet, at hun kan leve et normalt liv, og at det å komme seg bort fra fattigdom har bedret hennes helse betydelig.

– Beata forteller om en fortid med mange bekymringer i Polen, blant annet fordi mannen hennes var arbeidsløs der. Hun beskriver at hun satte igjen en sekk med problemer i Polen da hun reise til Norge, sier Narum.

Klatrer stigen

Alle kvinnene Narum har intervjuet er i jobb, og alle beskriver at de føler de blir respektert av sine overordnede og kolleger, og at jobben de har er interessant. De to kvinnene som har vært i Norge lengst jobber som privat næringsdrivende og i en lederstilling. De to sist ankomne, Beata og Helena, er ansatt i dårlig betalte lavstatus-yrker med barnepass og svarte vaskejobber.

– Beata og Helena er svært opptatt av stigen i arbeidslivet. De vil opp og fram, og deres historier handler mye om framtida og hva de håper at vil skje. Kanskje vil de fortelle helt andre historier om de ikke har kommet noen vei om fem år.

Selvstendige kvinner

Narum har også spurt kvinnene om forskjeller på Norge og Polen når det gjelder likestilling og kjønnsroller.

– Dette var det morsomt å snakke med dem om. Alle sammen hadde sterke meninger på dette feltet, og alle trekker fram at norske kvinner er veldig selvstendige. Med unntak av én var alle positive til likestilling, selv om de kanskje ikke levde i så likestilte forhold selv.

En av informantene, Agnieszka, beskriver at hun har valgt å flytte fra Polen blant annet av politiske grunner. For henne er den norske statsfeministen viktig.

– Agnieszka sier at norske kvinner får være mennesker, og at den norske statfeminismen har gjort det mulig for kvinner å gjøre karriere, også etter at de har fylt 40.

Malgorzata er den eneste av kvinnene som ikke trekker fram likestilling som en positiv ting. For Narum var dette ganske overraskende.

– Malgorzata er selvstendig næringsdrivende og har bodd i en rekke land. Likevel var hun skeptisk til norsk likestilling og framhevet svært tradisjonelle kjønnsroller. For henne var 1950-tallets kjønnsroller idealet.

Alternativt blikk

Har Helena, Beata, Malgorzata og Agnieszka utøvet frihet når de migrerte til Norge, og har deres frihet økt gjennom migrasjonen, spør Narum i sin oppgave. Hun mener migrasjon ofte blir behandlet som et problem, som en dyd av nødvendighet.

– Det er selvfølgelig ulike faktorer som har ”dyttet” disse kvinnene til å migrere. Men jeg har ønsket å se om de også kan forstås som annet enn offer for omstendighetene, om migrasjon kan bringe frihet og selvutvikling. Og – i forlengelsen av dette – om migrasjon kan bli forstått som utvikling.

Hun mener det er viktig at ”casene” selv, det vil si migrantene, er i fokus når man studerer konsekvensene av migrasjonen.

– Det meste jeg har lest om migrasjon og utvikling har vært økonomisk basert. Det er mye fokus på remisser, altså penger immigranter sender tilbake til sitt opprinnelige hjemland, og hvilken betydning dette har for utvikling, sier Narum.

Hun mener det er viktig å studere strukturer, men at man likevel ikke må tape individene av synet når man driver med utvikling. Gjør ikke utviklingen individenes liv friere og rikere, så er det ikke utvikling, sier hun.

Frihet som mål

Som basis for Narums analyse av kvinnenes historier ligger teoriene til filosofen og økonomen Amartya Sen. Innen utviklingsteori er han kjent som mannen bak begrepet ”capability approach”. Sens argument er at frihet ligger til grunn for utvikling, og at frihet er den eneste mulige forståelseav utvikling.

– ”Capability approach” handler om evnen til å benytte seg av eller muliggjøre seg valg som finnes i et samfunn. Sen tar som utgangspunkt at folk skal ha en størst mulig meny av valgmuligheter, og at det ikke skal legges føringer på valgene folk tar i forhold til for eksempel hvem de velger som livspartner eller hva de velger å tro på. De skal kunne velge livet sitt selv, selv uavhengig av for eksempel etnisitet og kjønn, forteller Narum.

Sen ser frihet som utvikling, og mener utvikling handler om at mennesker får størst mulig valgfrihet. Narum mener Sens teorier er interessante i forhold til å forstå migrasjon fordi den legger et fokus på enkeltindividene, og hun sier denne innfallsvinkelen har vært fruktbar i møte med de polske kvinnene.

– Jeg har fått tak i endringer som kvinnene har opplevd i livene sine, og de gir alle et strekt inntrykk av at livene deres er forbedret på de områdene jeg har spurt dem om. Om jeg hadde tatt utgangspunk i en mer konvensjonell forståelse av migrasjon, hadde jeg kanskje fått andre svar fra kvinnene, sier Narum.

Mangler politikk

 Det er vanskelig å skulle måle frihet. Narum har fokusert på fire sentrale områder i sitt arbeid, og på basis av disse mener hun å kunne se at de fire polske kvinnenes frihet har økt som følge av flyttingen til Norge. Migrasjon kan altså føre til frihet.

Men om migrasjon kan føre til utvikling på et samfunnsmessig nivå er Narum mer usikker på.

– Hvordan kan det være utvikling for et land at folk drar? Selv om de sender penger hjem så er det jo et tap av menneskelig kapital at de flytter. Tenk bare på de samfunnsmessige investeringene som er gjort i dette mennesket gjennom blant annet utdannelsen.

Hun mener det er et stort problem med Sens teorier at de ikke ser på den kollektive veien mot frihet.

– Sen har et veldig individorientert fokus. Men folk er ikke bare individer, vi eksisterer innfor rammer og strukturer i samfunnet. Han sier ikke noe om politikken, altså om hvordan samfunnet skal komme fram til friheten.