Patricia Hill Collins: Håpefull hip hop

Hvor ble det av den svarte feministiske bevegelsen? Har den forsvunnet eller er den på vei tilbake? Patricia Hill Collins, amerikansk professor i sosiologi, har skrevet boka From Black Power to Hip Hop; Racism, Nationalism and Feminism. I boka kartlegger hun den historiske utviklingen, problemene og motsetningsforholdene knyttet til svart feminisme.

– Jeg syntes det er helt riktig av den nye generasjonen å investere energi i populærkulturen, sier Patricia Hill Collins. Hun var gjest ved 20 års jubileet for Senter for kvinne og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo.

– Unge jenter i dag bruker massemedia til å uttrykke feministisk bevissthet. Hip hop er et globalt fenomen og budskapet når mange flere unge kvinner enn det den akademiske feminismen gjør. Den amerikanske kvinnebevegelsen har gått gjennom flere stadier, fra mobilisering i 60- og 70-åra til nedgang i 70- og 80-åra, til stillstand fra 80-åra til i dag.

Nå håper Collins på en ny periode med mobilisering fra kvinner i hip hop-generasjonen.

Finnes svart feminisme?

– En vanlig misforståelse er at den feministiske bevegelsen på 60- og 70-tallet var hvit. Det var den ikke, men den var segregert, sier Collins.

– Slik er det også i dag. Rase- og klassestrukturer deler den amerikanske befolkningen inn i homogene grupper. Dette har gjort det vanskelig å skape en kollektiv bevegelse, sier professoren.

På 60- og 70-tallet sto borgerrettighetsbevegelsene og kvinnebevegelsene sterkt. Slagordet om at det personlige er politisk, vokste frem i denne perioden og har blitt stående som et symbol på selve kvinnekampen. Slagordet ble særlig brukt av grupper som hadde bevisstgjøring av kvinner som strategi.

– Svarte og hvite kvinner hadde ulike erfaringer og problemer i møte med undertrykkende patriarkalske strukturer, sier Collins. Afroamerikanske kvinner identifiserte i tillegg sine erfaringer som et resultat av rase og klasseundertrykkelse. 

Den hvite middelklassefeminismen problematiserte ikke klasse og etnisk tilhørighet, noe som gjorde dialog mellom de ulike gruppene vanskelig.

– Kategorien rase frarøver svarte individualitet og konstruerer i stedet en gruppeidentitet, sier Collins.

– Du kan ikke forlate gruppen bare for din egen skyld. Mange afroamerikanske kvinner fikk derfor også problemer med å forene en personlig politisk kamp med lojaliteten til det svarte kollektivet.

Hva skjedde med de sosiale bevegelsene?

Store deler av det svarte feministiske arbeidet handlet om sosial organisering i «svarte» bydeler.

– Svarte kvinners arbeid ble konsentrert rundt saker som krisesentre, barnehager, arbeidsløshet, fri abort og sosiale rettigheter, sier Collins. 

– Noe av problemet oppsto da dette arbeidet ble en del av de offentlige sosiale tjenestene. Selv satt professoren i styret for organisasjonen Women helping Women på 70-tallet. 

– Med institusjonaliseringen mistet det feministiske arbeidet mye av den gløden det hadde hatt som sosial bevegelse, sier hun, men det handlet ikke bare om institusjonaliseringen.

– Kvinnebevegelsen ble utsatt for angrep på 80-tallet. De aggressive anti-abort kampanjene er bare et eksempel. Mediebildet av den egoistiske karrierekvinnen som feminist, var med på å stigmatisere kvinner som kjempet for reproduktive rettigheter, sier hun. 

Tveegget individualisme

Patricia Hill Collins ser et problem ved at parolen «Det personlige er politisk», har blitt redusert til en personlig kamp. Med den liberale feminismen på 70-tallet fikk kvinner flere rettigheter, blant annet lover mot seksuell trakassering, diskriminering på arbeidsplassen og reproduktive rettigheter. Dette var med på å flytte fokuset fra kvinners frigjøring til kvinners rettigheter. Mediebildet på 80-tallet stigmatiserte ordet feminist og mange kvinner kalte derfor sin politiske aktivisme for kvinnepolitisk i stedet.

– Suksess kan hjelpe deg, men også gjøre skade, sier Collins. Med det økende antallet av kvinner i høyere utdanning, sosiale tjenester, media og andre deler av yrkeslivet trodde mange kvinner på begynnelsen av 90-tallet at man hadde oppnådd likestilling, sier hun.

Slagordet «Det personlige er politisk» ble gitt en ny betydning med suksessen til den liberale feminismen, på bekostning av den bredere feministiske bevegelsen. Hun nevner Condoleezza Rice og Oprah Winfrey som kroneksempler på en slik personlig politikk. 

– I det republikanske klimaet under Bush-administrasjonen ble fokuset flyttet fra de sosiale og økonomiske strukturene til personlig ansvar. Folks egen mislykkethet ble forklaringer på sosial ulikhet.

Collins ser en parallell til individfokuset med gjennomslaget til queer-teoriene i akademia.

– Med den postmoderne vendingen i akademia fikk vi et fokus på flertydige kjønn og flytende identitet. Den personlige politikken forsterket fokuset på individets valgfrihet, ofte på bekostning av en kollektiv identitetspolitikk som tidligere hadde skapt grunnlaget for sosial forandring, sier professoren.

Utenfor institusjonen

I følge Collins er problemet med den akademiske feminismen at den mangler en forbindelse til politiske bevegelser utenfor akademia.

– Det er noen ting man kan og ikke kan gjøre i akademia. Å skape grasrotbevegelse er vanskelig. Dessuten må man tilpasse seg institusjonens politikk og streve etter å være det beste etter akademiske standarder, sier hun og understreker betydningen av å løfte blikket ut av forskningsinstitusjonene.

Et mindretall av svarte kvinner har muligheten til å studere ved universitetene og enda færre finner veien til feministiske studier. Klasserommet gjenspeiler i stor grad de sosiale strukturene utenfor akademia. Feministisk teori er i tillegg dominerende hvit.

– Det hjelper ikke med teorier om individet når barna ikke lærer seg å lese. Hip hop-en oppsto som en reaksjon blant svart og latino ungdom på 80-tallet som ikke bare hadde blitt frarøvet retten til høyere utdannelse, men også til musikktimer, fritidsaktiviteter og gode nok leveforhold. Mange er ikke klar over hvor mange barn som lever på gata i USA, selv om de har et hjem å gå til. Utdanningsnivået for afroamerikanske barn er elendig, sier Collins.

– De lærer ikke om politikk og litteratur i skolen, men gjennom populærkulturen.

Håp i hip hop-en

Collins ser en fornyet interesse i det personlige som politisk blant unge kvinnelige hip hop-utøvere. En aktivist fra den eldre generasjonen oppsummerte problemet til den nye med å si: «They need to pull up their pants and pull down their skirts», forteller Collins.

– Som om problemet ligger i klesstilen! Collins ser derimot et potensiale i den nye generasjonen.

– Det kjempes stadig om innholdet i hip hop-en i møte med kvinneforakten blant mannlige hip hop-artister. I tillegg utfordrer disse unge kvinnene normene i det afroamerikanske samfunnet ved å legge vekt på sine egne ønsker og behov, men samtidig som de ønsker å ta vare på fellesskapet. De kvinnelige artistene hun nevner som representanter for en svart feministisk bevissthet er Queen Latifah, Missy Elliot, Salt-N-Pepa og India Arie.

– Spørsmålet er om forbrukerne av populærkulturen gjenkjenner budskapet som en ny form for feministisk politikk eller om de bare blir underholdt av den. Utfordringen er derfor å kombinere den feministiske hip hop-en med utviklingen av en ny grasrotbevegelse i det afroamerikanske samfunnet, avslutter Collins.