Toril Moi: Feministisk teori trenger en revolusjon

Noe har gått galt i dagens feministiske teorier, mener Toril Moi.

‒ Problemet er at måten vi skriver teori på i dag er så skrekkelig abstrakt og overgeneraliserende, at det ikke lenger klarer å si noe av relevans om kvinners liv.

I tillegg har det ifølge Moi, utviklet seg et snevert syn på begreper og et språklig moralpoliti, som gjør at kjønnsforskere og feminister må si unnskyld før de sier enkelte ord, for å forsikre om at de ikke bruker dem på den dårlige måten.

‒ Vi trenger et mer fleksibelt og hverdagslig syn på språket, konstaterer Moi.

‒ Selve grunnlaget til feminismen og feministisk teori er å gjøre kvinners liv og erfaringer forståelige, sier hun, og viser til filosofen Marilyn Frye.

Ifølge Frye er målet på hvorvidt en feministisk teori har vært en suksess i hvilken grad teorien har klart å få oss til å forstå det som var uforståelig før.  

Ødeleggende forståelse av begreper

For å vise hvordan hun mener feministisk teori må revolusjoneres, har Moi tatt for seg begrepet 'interseksjonalitet' - av mange hyllet som et av de viktigste teoretiske bidragene feministisk vitenskap har produsert.

‒ Feltet har produsert enorme mengder abstrakte analyser i ofte uleselige tekster, sier professoren.

Interseksjonalitet er et begrep som forsøker å forklare erfaringen av å være utsatt for flere former for diskriminering og undertrykking samtidig. Begrepet forsøker også å si noe om maktstrukturene som skaper ulike former for undertrykkelse. Klisjé-eksempelet er å se for seg den undertrykkelse en svart, lesbisk kvinne i rullestol utsettes for.

‒ Jeg velger interseksjonalitet fordi jeg er overbevist om at studier av dette er viktig, sier Moi.

‒ Verden ville vært et bedre sted hvis akademikere og tenkere på feltet hadde lykkes i å forbedre vår forståelse av de komplekse forbindelsene mellom identitet og undertrykkelse.

Problemet er todelt. På den ene siden et ønske om å skape helhetlige teorier som dekker alt, noe Moi mener er umulig. Og som følge av dette, et anstrengt og ødeleggende forhold til begreper.

– Fordi de tenker at begreper betyr noe i seg selv, uavhengig av bruken og konteksten, så tror gjerne interseksjonalitetsteoretikere og feminister at ord som kvinne, svart eller interseksjonalitet, er ekskluderende i seg selv. Resultatet blir en selvutslettende bekymring om ekskludering og inkludering i forhold til ord ingen feminister kan unngå å bruke.

Utfordrer kjønnsforskerne

Moi var nylig hovedtaler på en konferanse om nordisk kjønnsforskning i Roskilde. Foran en sal med over 150 nordiske kjønnsforskere, gikk hun til verks for å utfordre et av deres viktigste teoretiske begreper. En omarbeidet versjon av forelesningen kommer på trykk i New Literary History våren 2015.

Mois diskusjon om interseksjonalitet inngår i en større debatt mellom kjønnsforskere fra ulike leire og ulike kontinenter, om hvem som har forstått hva interseksjonalitet er og bruker det på riktig måte. Begrepet har i tillegg blitt obligatorisk i alt fra offentlige dokumenter til juridisk lovverk, organisasjonsarbeid og bedriftsstrategier om mangfold. Alt skal være interseksjonelt. Men ingen vet helt hva det betyr.  

Begrepet blir enklere å forstå, hvis vi går tilbake til begynnelsen, mener Moi. Begynnelsen regnes som regel for å være Kimberlé Crenshaws essay Demarginalizing the Intersection of Race and Sex fra 1989. For å beskrive den diskrimineringen svarte kvinner i USA ble utsatt for, brukte jussprofessor Crenshaw det engelske ordet intersection; veikryss.

Ikke kvinne nok, ikke svart nok  

Crenshaw viser i essayet hvordan amerikansk lov ble brukt på en måte som gjorde at svarte kvinner ble ekskludert. Hvis saken handlet om rasisme, ble det sagt at de svarte kvinnene ikke representerte svarte fordi de var kvinner. Var saken om sexisme, så representerte de ikke kvinner, fordi de var svarte.

Erfaringene kunne dessuten ikke deles opp i ren rasisme i den ene situasjonen, og ren sexisme i den andre. I et veikryss kan man bli påkjørt av flere biler samtidig, uten at det med enkelhet kan slås fast hvilken bil som er skyld i kollisjonen. Rasismen og sexismen rammet kvinnene samtidig. Ikke bare i rettssystemet, men også i feminismen, og i den svarte nasjonalismen.

‒ Jeg er en stor beundrer av Crenshaws essay, sier Moi.

Crenshaw bruker begrepet interseksjonalitet til tre ting, ifølge litteraturprofessoren.

‒ Det beskriver en situasjon og en erfaring. Det er en intellektuell diagnose av kompleksitet og marginalisering. Når retten bare ser én maktstruktur av gangen så er ikke de svarte kvinnene verken kvinner nok, eller svarte nok. De nektes mulighet til å representere både kvinner, og svarte, de ekskluderes. Så er det en løsning, i at vi formanes om å åpne øynene våre for svarte kvinners liv og erfaringer, og alltid inkludere de som er mest marginaliserte og undertrykte i våre analyser.

Styrken i Crenshaws tekst er nettopp det at hun ikke kaller interseksjonalitet for en teori, mener Moi.

‒ Hennes tekst ber om mer oppmerksomhet og bevissthet, ikke mer teori.

Akademisk krangel på tvers av kontinenter

Crenshaws ambisjon var å lage et begrep som var lett å forstå, og kunne brukes i dagligspråket. Så kom teoretikerne og tok over.

På en av gruppesesjonene på samme konferanse som Moi holdt sin forelesning, viste de danske forskerne Dorthe Staunæs og Kirsten Hvenegaard-Lassen at bruken av ordet  interseksjonalitet i vitenskapelige tidsskrifter har økt eksplosjonsartet siden 2008, mest i USA, men også i Nederland og Sverige.

Bakgrunnen for sesjonen var to artikler skrevet av den amerikanske professoren Barbara Tomlinson. I tidsskriftene Signs og Social Identities hevder hun at hvite, europeiske feministiske teoretikere har utvannet begrepet interseksjonalitet, og både misforstår og misbruker det. Hun hevder de bruker det på en måte som usynliggjør de svarte feministiske teoretikerne som teorien kommer fra.

‒ Det er en opphetet debatt med mye følelser, fortalte Staunæs.

‒ Vi har følt oss trykket inn i et hjørne. Hva er det vi gjør her, og hva kan vi gjøre med det?

De danske forskerne hevder at Tomlinsons kritikk er så nådeløs at den er vanskelig å ta inn over seg. Andre amerikanere som har tatt ordet i debatten skal ha vært mer konstruktive i sin kritikk.

Professor Nina Lykke fra Sverige var bare sint.

‒ Jeg er ikke sikker på at vi skal ta Tomlinsons poenger på alvor. Hun drar alle over en kam, er marginaliserende og generaliserende.

Så enkelt, men så vanskelig

Kranglingen mellom kontinenter og kjønnsforskere om hva skikkelig bruk av teorien om interseksjonalitet innebærer, er et eksempel på det Moi vil til livs.

‒ Snakket de noe om hva slags forskning det var de ble kritisert for?, spør hun.

‒ Hva var det de hadde brukt interseksjonalitet til?

Det fikk ikke publikum på akkurat denne gruppesesjonen om interseksjonalitet innsikt i.

Så veldig kjent er ikke begrepet heller, påpeker Moi.

‒ Når jeg prøver å forklare det utenfor feministiske kretser så er det ingen som kjenner til det. Mange spør om jeg mener «interseksualitet». Og det er jo så potensielt viktig, interseksjonalitet. Det er en viktig tanke. Det er utrolig at det kan gjøres så vanskelig.

‒ I Norge har man forsøkt å oversette begrepet, eller finne et litt mindre vanskelig ord. Noen bruker kryssningspunkter, i NOU 2012:15 Politikk for likestilling foreslås kjønn+. Hjelper det å finne nye ord?

‒ Interseksjonalitet er ikke et flott ord, så man må gjerne finne et nytt ord for det. Men det løser ingen problemer så lenge det brukes på nøyaktig samme måte.

Den altomfattende fortellingen

Problemet ligger i teoriens vesen, mener Moi, som selv kaller seg teoretiker.

Hun bruker dagligspråkfilosofi for å bygge argumentet sitt, blant andre Ludwig Wittgenstein. Wittgenstein advarer filosofer mot å importere naturvitenskapens kriterier for hva som er en god teori. En slik teori skal komme frem til det som er felles for et fenomen, til essensen. Kompleksiteten i verden skal falle under klare og utvetydige begreper.

Den individuelle erfaringen kan dukke opp i teorien, men bare som et eksempel på det generelle. Det som ikke er generelt er ikke vesentlig.

På denne måten skaper teorien avstand til den menneskelige erfaringen.

Moi mener at svært mye teori om interseksjonalitet går i nettopp denne fellen. Å lete etter den store fortellingen som kan forklare alt. 

‒ Selve håpet om at det skal gå an å skape en enhetlig, helhetlig, generell teori som kan forklare alle former for opplevelse av samtidig undertrykkelse, og alle de maktstrukturene som skaper den, er i seg selv umulig. Så lenge interseksjonalitetsforskerene ønsker å komme fram til noe slikt, umuliggjør de sitt eget prosjekt. Søken etter en teori som omfatter alt, gjør verden vanskeligere å forstå.

Moi foreslår å heller tenke på interseksjonalitet som et språk.

‒ Å lære seg et språk, er ikke å lære seg et helhetlig system. Det er å lære hvordan en bruker ord i nye sammenhenger. Hvordan det samme ordet får helt andre betydninger i nye sammenhenger.

Anførselstegn hjelper ikke

For ord vil alltid bety ulike ting i ulike kontekster, mener Moi.

Hun er lei av at ord som kvinne, eller et ord hun ikke gjerne bruker, poststrukturalisme, alltid må brukes med forbehold.

‒ Teoretikerene tror at et ord eller begrep må ha absolutt presise definisjoner og bety det samme i enhver sammenheng, sier Moi.

‒ Resultatet er mengder av artikler som starter med å si at de har problemer med enkelte begreper, og at det ikke er meningen å være ekskluderende. Men så må de selvsagt bruke disse begrepene.

Det hjelper ikke å sette anførselstegn rundt et ord, insisterer Moi.   

‒ Hvis jeg bruker ordet poststrukturalist er det alltid noen til stede som sier at nå har du brukt ordet feil, sånn du bruker det så dekker det ikke alle poststrukturalister. Eller ordet kvinne. Det er som om ordet aldri kan brukes uten at det dekker alle verdens kvinner. Så kommer kritikken – du mente ikke den gruppen kvinner, eller den gruppen kvinner. Det er en umulig kamp for å få ordet til å bety alt. Og en overdreven tro på at bare det å nevne noe er godt nok.

‒ Kan det ikke være ok i noen settinger å ta noen forbehold, eller spesifisere hva man mener med et ord?

‒ Selvsagt kan en spesifisere hva en mener i konkrete sammenhenger! Det jeg snakker om er tendensen til å komme med generelle erklæringer om hva et ord betyr, som om det automatisk vil forhindre ordet i å bety noe konservativt, essensialistisk og begrensende. Det er deprimerende å måtte unnskylde sin egen språkbruk på forhånd. Hva du mener med kvinne avhenger jo av hvem du snakker til, av konteksten. Det er ikke sant at ordet kvinne alltid brukes konservativt og heterosexistisk. Mitt syn er at vi må risikere å si det vi mener. Så får vi heller analysere hva vi faktisk sa.

‒ Men hvis man snakker om kvinner, og faktisk hovedsakelig snakker om hvite kvinners liv og erfaringer, er det ikke greit å si det da?

‒ Det er helt avhengig av konteksten. Jeg skrev en hel bok om Ibsen der jeg diskuterer Ibsens kvinner, ikke et eneste sted sier jeg at jeg bare snakker om hvite kvinner. Men hvis du er i USA og du vet at du bare snakker om hvite kvinner, så må du si det. I USA er bevisstheten på rase høy. Dersom noen bare snakker om hvite kvinner og ikke sier det, så kan man godt spørre «Har du sett på om det er forskjell i forhold til minoritetskvinner». Du spør ikke da om hvordan ordet kvinne defineres, du spør om et perspektiv er utelatt.

‒ Vi kan ikke gjøre oss selv til et moralpoliti der vi må ta alle etiske og politiske forbehold før vi kan si noe. Det er innsnevrende og virker dårlig på den intellektuelle fantasien.

Ord som kvinne og svart er ikke mer komplekse enn andre ord, mener litteraturprofessoren. De er bare mer politisk omstridte.

‒ Vi løser ingen politiske uenigheter ved å fokusere all vår oppmerksomhet på definisjoner.

‒ Mitt syn er at ord ikke er avgrensete essenser, derfor må jeg ikke beklage at de er ekskluderende. Det hjelper slett ikke å komme med innledende erklæringer om hva jeg ikke har tenkt å mene. Jeg må vente og se om det som blir sagt faktisk er ekskluderende, sier Moi.

Aldri ordet som avgjør

I kjølvannet av interseksjonalitetsteorier og kritikk av begreper som ekskluderer, lanserte den indiske litteraturprofessoren Gayatri Chakravorty Spivak ideen om «strategisk essensialisme».

Tanken er at grupper med store forskjeller innad, allikevel kan fremstille seg som en enhetlig gruppe under en kategori som for eksempel felles nasjonalitet, etnisitet, seksualitet eller lignende – for å få en stemme i den politiske debatten. En slags falsk, men strategisk gruppeidentitet.

Spivak har imidlertid senere sagt at de fleste misforstår konseptet.

‒ Spivak var brilliant nok til å innse at dette ikke fungerer i praksis, sier Moi.

‒ Det er null forskjell på å si kvinne strategisk eller ikke strategisk. Hvordan skal andre vite at du bruker ordet strategisk? Det er aldri ordene alene som avgjør hva de betyr. Det er bruken som avgjør.

Tørr å være konkret

Helst vil ikke Moi snakke om feministisk teori, men heller feministisk tenkning.

‒ Tenkning er noe som pågår. Og feminisme er et ord vi bruker for å kritisere undertrykkelse av kvinner. Det er en visjon om rettferdighet, frihet og likhet for kvinner, sier Moi.

‒ Og nå vil noen minne meg om at det finnes andre former for undertrykkelse og at ikke alle passer inn i kategorien kvinne. Og jeg er jo selvfølgelig enig i det. Men jeg er ikke enig i at løsningen ligger i å slutte å bruke ordene feminist og kvinne. Vi fremmer for eksempel ikke lhbt-saken ved å gå med på at ordet kvinne alltid må bety det samme. Da gir vi ordet en ultrakonservativ essens. Ironien er at vi gjør det i selve forsøket på å utvide begrepet.

Debatten om riktig bruk av ord har lagt en tvangstrøye over feminister og kjønnsforskere, mener Moi. Vi må slutte å forakte erfaringer. Vi må tørre å være konkrete.

‒ Feminisme er ikke en personlig identitet, det er en politisk posisjon, en analyse av verden. Å være uenig i noens feministiske analyse er noe helt annet enn å utfordre deres legitimitet som kvinne. Vi må forvente å være uenige i hva som er den mest overbevisende feministiske analysen av et gitt spørsmål. Slik uenighet kan gi opphav til opplysende diskusjoner!

Samtalen er målet, ikke enighet  

Moi har ikke tidligere skrevet om interseksjonalitet.

‒ Så hvem er jeg, til å si noe om feltet?, spør hun, og foreslår innvendinger mot sitt eget perspektiv.

For eksempel kan noen påpeke at det finnes mange interseksjonelle studier som handler om konkrete menneskelige erfaringer, ikke abstrakt teori. At hennes kritikk ikke gjelder for all teori, forskning og feminisme som er interseksjonell.

‒ Man kan også anklage min tekst for å være enda en abstrakt teoretisk tekst, teori som er anti-teori, som vil et blomstrende teorifelt til livs. En meta-teori om teori. Til det kan jeg bare svare se etter, se om du i det hele tatt kjenner igjen noe av det jeg sier, oppfordrer hun.

‒ Kanskje du kan finne ting jeg har utelatt. Kanskje du kan komme med mer kompliserte eksempler. Jeg har ingen elegant alternativ teori å tilby, en sånn teori tror jeg ikke finnes. Dette handler ikke om å bli enige om alt, men om å begynne en genuin filosofisk, eller teoretisk samtale.