Sårbar svart maskulinitet i macho hiphop-videoer

‒ Hiphop er kjent for å være en macho og homofob sjanger med et problematisk kvinnesyn, sier Marita Buanes Djupvik.

‒ Men i mange hiphop-videoer er egentlig maskuliniteten ganske konfliktfylt, hvis man går den litt etter i sømmene.

Djupvik har nærlest videoen til låta «Candy Shop», av rapperen 50 Cent. Resultatet står å lese i neste nummer av det internasjonale tidsskriftet Popular Music.

‒ Du finner normen for maskulinitet i hiphop i denne låta, og hos 50 Cent, sier Djupvik.

‒ Det er store biler, masse damer, og et veldig macho uttrykk. Han har hatt stor suksess, er veldig mainstream, og er prototypen på en hiphop-artist.

Godtebutikken

I videoen til Candy Shop kjører 50 Cent i en dyr sportsbil opp til et slott, til «godtebutikken». Her blir han mottatt av masse vakre og seksuelt tilgjengelige kvinner, samt Olivia, som synger sammen med rapperen på refrenget.

Videoen veksler så mellom 50 Cent som rapper oppå bilen sin, og 50 Cent i diverse rom inne i godtebutikkslottet, rom der halvnakne kvinner i ulike kostymer har lyst til å ha sex med ham. I slutten av videoen våkner 50 Cent og innser at det hele var en drøm.

Glinsende bar overkropp

Det er i de få sekundene at 50 Cent opptrer alene inne i slottet i videoen at sårbarheten i maskuliniteten blir åpenbar, mener Djupvik. Der han står alene med glinsende bar overkropp risikerer rapperen å fremstå som homoerotisk.

‒ Du blir veldig naken, og det blir et voldsomt fokus på kropp og på deg, når du står og synger eller rapper alene uten noe instrument, sier Djupvik.

‒ Å bli et objekt på denne måten er tradisjonelt forbundet med feminitet, derfor risikerer den mannlige kroppen å bli oppfattet som feminisert og homo.

Men han er alene og halvnaken bare i noen sekunder – de sexy damene som bekrefter maskuliniteten dukker snart opp.

‒ De vakre, lettkledde og sexy damene og det overdrevne fokuset på materialisme – store biler og store smykker – bygger opp artisten 50 Cent. Han fremstår som en som har stor suksess på toppen av hierarkiet, og med kontroll over damene, sier Djupvik.  

Skytehistorien

50 Cents artisthistorie, imaget hans, er også viktig i oppbyggingen av en macho maskulinitet, ifølge Djupvik.

‒ Historien handler om at han ble skutt i et gjengoppgjør og at han har en kriminell fortid. Dette er jo noe som har hendt, men det blir trukket frem veldig bevisst og er helt vesentlig for å bygge opp artisten, sier musikkviteren.

En av kulene som traff 50 Cent skal fremdeles sitte i tunga til artisten, og fører til at stemmen hans er mer raspete og hes enn på låter han spilte inn før skyteepisoden. Dette er også en historie mediene stadig gjentar om rapperen.

‒ Om det er en gimmick eller om det er sant er irrelevant, sier Djupvik.

‒ Det bygger uansett opp under imaget hans. Den raspete stemmen er mer macho, han er tøffere.

Hiphop-harem

Djupvik har også analysert teksten og musikken til Candy Shop.

‒ Hele låta er bygget opp på et fremtredende orientalsk riff, som har klare assosiasjoner til harem, østlig mystikk, kvinner og erotikk, forteller Djupvik.

Riffet er et såkalt phrygian mode, som historisk sett i vestlig kultur har blitt brukt for å signalisere femininitet, det orientalske og det eksotiske. Hiphop er således bare den siste i rekken av musikksjangere som tar i bruk haremfantasien for å fremstille seg selv som noe annet, i tilfellet 50 Cent å fremstille seg selv som veldig maskulin, ifølge Djupvik.

‒ Hvis man beholder det riffet, men fjerner de vakre, seksuelle kvinnene som til enhver tid omringer 50 Cent, så faller hele konseptet. Da er det bare 50 Cent som står der lettkledd og beveger seg til en musikk som forbindes med feminitet og har eksotiske kvaliteter. Igjen fremstår han som svært homoerotisk.

Hypermaskulinitet som strategi  

Men hvorfor kravet om å være så macho? Det er ikke hiphop-sjangeren alene som skaper behov for sexy damer som kan bekrefte mennenes maskulinitet, mener Djupvik. Det er den hvite, vestlige patriarkalske maskuliniteten.

‒ Svarte menn i USA har blitt objektivisert og feminisert, og svaret på dette har vært at da skal vi være dobbelt så maskuline som dere hvite. Enda mer macho.

Djupvik viser blant annet til den afro-amerikanske feministen og teoretikeren bell hooks som mener at hypermaskulinitet, overdreven maskulinitet, er en strategi svarte menn har brukt for å kjempe mot det hvite patriarkatet. Hooks mener svarte menn har svært få alternativer til stereotypiene dersom de skal være synlige i offentligheten.

I videoen til Candy Shop benytter 50 Cent seg flittig av stereotype svarte mannlige figurer, som gangsteren, og ikke minst halliken.

Hiphop-humor

Denne hypermaskuliniteten går imidlertid ofte over i parodi, noe Djupvik tror 50 Cent benytter seg av bevisst.

‒ Det er helt klart en del parodi i denne videoen. 50 Cent spiller på stereotypiene om den macho, seksualiserte og kriminelle svarte mannen. Det som er skummelt er at han står i fare for at det parodiske blir tapt i oversettelsen. Et hvitt norsk publikum for eksempel, forstår ikke nødvendigvis referansene i teksten og i videoen, og tar det for å være en sann representasjon av en afro-amerikansk mann.

Djupvik viser blant annet til en setning i låta som lyder «I'm trying to explain baby the best way I can, I'll melt in your mouth girl not in your hand, haha». Foruten at han selv ler av den seksuelt ladede setningen, så henviser også 50 Cent her til en reklame for m&m-sjokolade, som «melts in your mouth not in your hand».

‒ 50 Cents setning handler om oralsex og videoen hans viser et hiphop-harem. Sjokoladereklamen handler om en perfekt middelklassefamilie som endelig kan spise sjokolade uten å søle på klærne sine. Kontrasten er slående. Sjokoladereferansen spiller også på det at svarte artister ofte omtaler seg selv som sjokolade.

Fra protest til luksus

Enkelte kjennere av sjangeren vil kanskje fnyse av at Djupvik har valgt å studere 50 Cent, som etter å ha blitt svært populær har mistet den oppfattede autentisiteten som er helt vesentlig i hiphop.

‒ Jeg ser poenget i et sånt argument. Hvis du tar vekk rappen, så synger han jo faktisk på refrenget, da er vi ikke langt unna en pop-låt. Men jeg er ikke enig med de som sier at det ikke er interessant å forske på det majoriteten ser på, sier Djupvik.

Utfordringer til 50 Cents stil og musikalske innhold, blant annet det kjønnsstereotype budskapet og bildene, vil typisk komme fra undergrunns-hiphop: de som ikke har tjent millioner og har halsen full av gullkjeder. 50 Cents hiphop samsvarer heller ikke med sjangerens historiske utgangspunkt, som opprør mot undertrykkelse og rasisme.

‒ Hiphop-sjangeren oppsto i svarte miljøer i USA seint på 1970- og tidlig på 80-tallet. Det var en politisk sterk sjanger som tok for seg mye av det svarte amerikanske tenåringer møtte i hverdagslivet sitt. Musikkjournalister ristet på hodet og mente det var en døgnflue, i stedet har det blitt en millionindustri, forteller Djupvik.

‒ Det begynte som en protest mot at svarte levde i fattige kår, og rapperne gikk med store uekte gullsmykker som del av protesten. I dag er artister som 50 Cent med på tv-programmer som går ut på å vise den enorme luksus han lever i, og gullsmykkene er ikke lenger uekte. Da er de heller ikke en politisk statement på samme måte lenger.

Bevisstgjøring

Djupvik leverer snart sin avhandling for doktorgrad i musikkvitenskap, der hun i tillegg til nærlesingen av 50 Cent også har sett på artister som Timbaland, Nelly Furtado og Missy Elliott.

‒ Men hvor mye av dette som du får frem i analysene dine oppfatter egentlig publikum?  

‒ Jeg syns det er interessant å gå i dybden nettopp fordi folk flest ikke tenker over alle disse lagene. Min funksjon er å belyse dem, også håper jeg jo at folk med hjelp av mine analyser kan bli mer bevisste på hva de ser og hører på.