Pris for analyse av egen performance

Wencke som stikker en kniv i en gravid mage så innvoller, slakteravfall, velter ut på scenen. Wencke som improviserer en tale om mensen og ber kvinnene i publikum kaste tamponger på scenen. Wencke som gjennomfører et slaktrituale, et symbolsk fadermord, på en «levende skulptur», en medspiller smurt inn i hvit porselensleire.  

Kjønns- og medieforsker Wencke Mühleisen var i en tiårsperiode aktiv som performancekunstner med base i Østerrike. I 2011 ble hun bedt om å skrive om sin egen kunstneriske virksomhet for en bok om norsk avantgarde. Det ble også en artikkel til Tidsskrift for kjønnsforskning.

− Hæ, skal jeg skrive om meg selv? Jeg svarte blankt nei først, sier den overraskede prisvinneren.

Prisen for Årets artikkel i Tidsskrift for kjønnsforskning 2012 ble delt ut under festmiddagen på konferansen Kjønnsforskning NÅ! i Stavanger, der Mühleisen til daglig jobber som professor og leder for Nettverk for kjønnsforskning.

Konkrete beskrivelser

For å løse problemet med å skrive om seg selv tok Mühleisen det hun kaller et pragmatisk grep.

− Det var viktig at det ikke bare var mine refleksjoner og minner, det måtte være empirisk konkret, sier Mühleisen. 

− Jeg er jo et annet menneske i dag, jeg er ikke lenger Wencke på 70-tallet. Eller 80-tallet. Å være konkret var en måte å klare og begynne å skrive på.

Artikkelen konsentrerer seg derfor om de konkrete estetiske virkemidlene og uttrykkene i Mühleisens forestillinger, og deres historiske kontekst. Ikke bare historien til de radikale kunstretningene, deriblant Wiener-aksjonistene, som hun var inspirert av, og kunstnerkollektivet hun ble en del av. Men også hvordan Mühleisen kom inn i miljøet, og hva hun dro med seg inn i feltet.

I ettertidens lys ser Mühleisen at hun inngikk i en tradisjon med feministisk performancekunst.

− Det er mange berøringspunkter mellom datidens feministiske performancekunstnere og mine forestillinger. Jeg kjente ikke til mange av dem da, men det lå i tiden, det jeg drev med.

Sex-positiv

Mühleisen skriver også performancekunsten og det feministiske engasjementet hennes inn i det som kalles «sex-positiv feminisme». Før hun forlot Norge til fordel for Wien hadde tenåringen Mühleisen meldt seg inn i Kvinnefronten og ut igjen, fordi hun ikke var enig i at kjernefamilien skulle være revolusjonens grunnenhet, og at alt handlet om klasse. For Mühleisen var kjønn og seksualitet minst like viktig. Kanskje viktigere.

− Jeg tenkte ikke dette da, men jeg tenker nå at jeg jobbet innenfor en sex-radikalisme. En slags sex-positiv tradisjon, sier Mühleisen.

− Særlig i den norsk-svenske offentligheten og feminismen var den sex-positive diskursen svak. Dette er en reduserende generalisering, men for å spissformulere, så var det kritiske blikket på kvinnen som offer større enn blikket på kvinnen som aktør når det gjaldt seksualitet.

«Den sex-positive feminismen utfordret kvinner til i stedet for kategorisk å avvise seksualiserte og pornografiske representasjoner, aktivt å intervenere i dette billedspråket», skriver Mühleisen i artikkelen.

− Når seksualiteten er så vesentlig for å forstå kvinners posisjon i samfunnet, hvorfor ikke da bruke den diskursen for å snu på det, jobbe med det, i en bemektigende forstand?, spør professoren.

Gjennomseksualisert

Mot slutten av artikkelen knytter Mühleisen sin performance fra 70- og 80-tallet opp mot dagens seksualiserte mediekultur. Den gang var seksualitet noe som ble brukt bevisst, kritisk, radikalt og revolusjonært, for å utfordre og endre samfunnsforhold og syn på kvinner og kropp.

‒ Siden 70-tallet derimot, har seksualitet kommet meget bredt inn i mediene. Seksualisering og pornofisering i hele det brede kulturfeltet er et faktum, sier Mühleisen.

Feministiske strategier som på 70- og 80-tallet var ansett som radikale og frigjørende, står i dag i fare for å bli oppfattet som systembekreftende, skriver hun.

‒ Fra å være et potensielt radikalt virkemiddel er vi i en situasjon der seksualitet er fullstendig kommersialisert. Da er mitt spørsmål: Hva nå? Når markedet benytter seg av eksponering av «frigjort» seksualitet i en massiv seksualisering av offentligheten, hva er da det politiske potensialet i synliggjøring av seksualitet?

Radikal aseksualitet

Med disse spørsmålene som utgangspunkt har Mühleisen skrevet et kapittel i en bok basert på forskningsprosjektet Å være sammen: Intimitetens offentlige iscenesettelser. Boka lanseres med et seminar ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning 6.desember.

‒ Fra at seksualiteten i en kort periode hadde et normkritisk, frigjørende potensiale har vi kommet i en situasjon der seksualiteten er en disiplinerende styringsform, et påbud, sier Mühleisen.

‒ Det kan synes som det mest radikale du kan gjøre i dag er å hevde en form for aseksualitet.

Realitypotensiale

At seksualiteten har potensiale fremdeles er hun imidlertid overbevist om. Men på nye måter, og kanskje mer vanskelig å få tak i.

‒ Man skal være forsiktig med å avskrive potensialet til realityformatet, for eksempel. Det selvbiografiske blir lett avskrevet som intimisering, utlevering av det private. Men det er interessant hva som skjer når såkalt vanlige mennesker − som selvfølgelig er iscenesatt, men likevel − når de snakker inn i offentligheten.

Å analysere Paradise Hotel tror Mühleisen ville være kjempeinteressant.

‒ Vi må stille gode spørsmål som ikke bare lukker. Hvilket potensiale har seksualiteten når den er kommersiell, hva faller helt utenom normaliseringen den innebærer? Hvordan formulere kritiske perspektiv i forhold til den selvsagte «norske, likestilte, gode sekualiteten»?

− Det er så mange spørsmål man kan stille! For å forstå hvordan vi kan tenke rundt det at seksualiteten er så jævla viktig i kulturen. Eller at den har så stor plass. I et historisk perspektiv er det relativt kort tid siden at den kvinnelige seksualiteten var disiplinert på en radikalt annerledes måte. Det forskes altfor lite på seksualitet innenfor kjønnsforskning!