– Loven skal ikke regulere hvordan kvinner kan kle seg

I 2009 ble firebarnsmoren Faiza Silmi nektet fransk statsborgerskap fordi hun brukte det ansiktsdekkende plagget niqab. Domstolen mente at hennes radikale praksis av islam brøt med franske verdier som kjønnslikestilling.

– Silmi snakket fransk, sendte barna sine på fransk offentlig skole, og sa i flere intervjuer, blant annet med New York Times, at hun trodde på franske demokratiske verdier som sekularisme og religionsfrihet, forteller Mullally.  

– Hun sa at hun valgte å kle seg sånn som hun gjorde, og at hennes frihet til å kle seg som hun ville burde være en del av de individuelle frihetene som en liberal demokratisk stat skulle beskytte. Og hvorfor skulle dette være uforenlig med franske verdier?

Mullally mener det handler om å kontrollere og regulere innvandrerkvinners liv.

Se også: Askepott i hijab

Kulturbegrepet

Mange mener at kvinner som Silmi er undertrykket og dermed ikke vet sitt eget beste. At det ikke går an å sitte på sidelinjen og bortforklare kvinneundertrykking med at «det er deres kultur», og den må respekteres.

– Jeg foreslår på ingen måte at vi bare skal la folk gjøre som de vil fordi det er deres «kultur». Begrepet «kultur» er forøvrig veldig problematisk.

Mullally mener at man enten i stedet for å anta at enhver kultur er ensartet, må innse at det finnes kritiske og motsetningsfylte stemmer innenfor enhver kultur. Disse er med på å utfordre og forandre dominerende kulturelle normer.

– Individuell autonomi, å bestemme over seg selv, er utrolig viktig. Så hvis en kvinne sier «dette er mitt valg, dette er sånn jeg velger å kle meg, jeg har ikke blitt slått, jeg ønsker å gå ut i den offentlige sfære akkurat som jeg vil», så er det svært respektløst å anta at hun ikke vet sitt eget beste. Det bryter fullstendig med ideen om at hun er en likestilt og likeverdig borger, som selv er i stand til å handle og ta valg og har rett til individuell autonomi.

Les også: Når makten taler for de tause

Etnosentrisk liberalisme

Mullally mener liberalismen har utviklet seg bort fra å fokusere på prosessuelle garantier, som at enhver rettssak skal foregå på samme måte uavhengig av hvem den anklagede er, og prosedyremessige normer, altså hvordan man skal argumentere for å bli hørt.

Nå dyrker liberalismen i stedet en politikk hvor du faller utenfor dersom du kler deg på en bestemt måte eller lever på en måte som anses for å være tradisjonell eller konservativ, mener hun.

– Det nye er at liberalismen, som har vært så opptatt av å beskytte individets frihet mot statens inngripen, nå forsøker å innføre disse begrensningene på innvandrerkvinnenes frihet ved statens hjelp, sier Mullally.

Hun viser til en utvikling innen politisk retorikk hvor man snakker om behovet for en mer muskuløs liberalisme og viktigheten av å håndheve «våre» verdier. Dette mener hun står i motsetning til det å tenke på en sekulær stat med et rammeverk hvor folk kan leve sine liv med ulike oppfatninger av hva som er et godt liv.

Mullally kaller dette etnosentrisk liberalisme. Etnosentrisk handler om å sette sitt eget perspektiv, eller sin egen holdning, i sentrum, og så vurdere alle andre samfunn eller levemåter opp mot det som er ansett for å være viktig og bra i ens eget samfunn.

– Etnosentrisk liberalisme hevder at det kun finnes én ordentlig og anerkjent måte å leve på, nemlig den moderne, vestlige måten. Og hvis du er som Faiza Silmi og lever et tradisjonelt liv som hjemmeværende kone, da kan du ikke være fransk, sier Mullally.

Niqab-forbud i Frankrike

I 2010 ble det ulovlig for franske borgere å bruke klær som skjulte ansiktet deres når de er i det offentlige rom, for eksempel ved å bruke niqab eller burka. En fransk pakistanskfødt kvinne, forkortet S.A.S, tok saken til Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen. Hun mente at niqab-forbudet brøt med retten til privatliv, ytringsfrihet og religionsfrihet.

Den franske staten mente at loven beskyttet franske verdier som likestilling mellom mann og kvinne og respekt for menneskeverdet. De mente også at man må oppfylle visse minimumskrav for å leve sammen i et samfunn, og at disse kravene også handlet om å kommunisere og å vise ansiktet sitt når man var ute i offentligheten.

Majoritetsdommerne støttet Frankrike. Mullally er sterkt uenig i dommen.

– Jeg mener at dommen går for langt med tanke på det å regulere hvordan kvinner kler seg, sier Mullally. 

–  Videre antar dommen at det finnes mangel på samtykke; at det å bruke burka eller niqab ikke er en handling hvor man utøver aktørskap, og at det ikke finnes noe individuell autonomi eller et valg når en muslimsk kvinne bruker disse plaggene. Det er en antagelse som går for langt.

Hun reagerer spesielt på premisset om at man kan ofre visse menneskerettigheter så lenge en stat mener de er nødvendig for at borgerne skal kunne leve sammen. Denne oppfatningen hadde ikke presedens i tidligere rettspraksis, ifølge Mullally.

– Den impliserer også at det finnes en slags plikt til å kommunisere, men hvis du for eksempel ser på en tenåring med høretelefoner og en iPad på et offentlig sted, så verken engasjerer eller kommuniserer den personen spesielt mye med omverdenen.

Universelle rettigheter, ulike kulturer

Å snakke om universelle rettigheter i en verden der mange mener at deres kultur eller tradisjon medfører viktige unntak til disse rettighetene, er utfordrende.

På spørsmål om hvordan hun forstår multikulturalisme, lister Mullally opp flere ulike modeller som har utspilt seg i ulike land.

I India har man for eksempel en sekulær og ikke-religiøs stat og et ideal om universelt statsborgerskap, samtidig som landet også har adskilte systemer med muslimsk familielov. Det finnes også egne modeller for multikulturalisme i land som Canada og England.

I Frankrike, derimot, har de ifølge Mullally avvist multikulturalisme, fordi de mener det alltid vil stå i konflikt med sekularisme.

– Det sentrale i multikulturalisme er å anerkjenne mangfoldet av folks religiøse tro og praksis, identitet, tilhørighet, kulturelle tradisjoner – og at dette skal skje innenfor rammen av en liberal demokratisk stat, oppsummerer Mullally.

– Og dette reiser alle slags problemer om hva som er grensene for multikulturalisme. Hvordan skal vi snakke om eller håndtere konflikter mellom kulturelle og religiøse påstander som går mot demokratiske normer eller menneskerettighetslov? Hva skjer når alle disse ulike bakgrunnene møtes i den offentlige sfæren? Hva skjer med rettighetene til minoritets-samfunn?

Kvinner kjemper for sine rettigheter i Filipinene, i Nigeria, i Afghanistan. Det blir veldig rart å si at de gjør dette fordi de har sansen for vestlige verdier.

Like rettigheter for alle

Mullally er kjent for å ha skrevet en bok som heter Gender, Culture and Human Rights: Reclaiming Universalism, der hun argumenterte mot et skifte i feministisk teori hvor man gikk bort ifra å være opptatt av universelle rettigheter. Postmoderne feminisme gikk mer og mer bort i fra å snakke om universelle rettigheter og universelle subjekter, og ønsket heller å dekonstruere, bryte opp, hva en «kvinne» var.

– Jeg mener man kan tenke seg universalisme på en slik måte at den ikke går i de samme fellene som liberal politisk teori. Der har man tenkt på individet som en isolert, atomisk størrelse, og glemt å verdsette viktigheten av fellesskapet eller relasjoner. Man må ikke glemme at individet også er kroppslig og relasjonelt, sier Mullally.

Feministisk teori er opptatt av at individet ikke er adskilt fra andre, men heller står i fellesskap med andre individer.

– Kort fortalt prøvde jeg å gjenvinne universalisme samtidig som jeg beholdt innsiktene til feministiske tenkere, sier Mullally.

I dag mener hun at det er et skift tilbake til å tenke på universelle rettigheter også for undertrykte eller marginaliserte grupper, blant annet ved at det innenfor akademia gjøres mye arbeid på menneskerettighets-juss.

Les også: Kjemper om det muslimske kvinneidealet

Tildekket eller avkledd

– Mange mener at likestilling er en vestlig verdi. Hvordan forholder du deg til den påstanden?  

– Jeg synes det er en arrogant påstand. Den er fullstendig respektløs overfor verdien av arbeidet som gjøres på grasrota av feministiske aktivister og kvinnesaksgrupper over hele verden i dag. De kjemper for kvinners rettigheter i Filipinene, i Nigeria, i Afghanistan, hvor kvinner faktisk risikerer livet sitt hver dag, bare for å gå på skolen. Det blir veldig rart å si at de gjør dette fordi de har sansen for vestlige verdier.

– Faktisk er disse kvinnene ofte mer engasjert i konseptet om universelle rettigheter enn kvinner og jenter i Vesten som kanskje ikke behøver å være så opptatt av det, simpelthen fordi de ikke har følt seg så truet. Men også i vestlige land er det systematiske brudd på kvinners rettigheter.

– Er den muslimske kvinnen i niqab like fri eller ikke-fri som jeg er når jeg går ut ikledd høye hæler, tung sminke og ettersittende klær?

– Man tenker ofte at denne etterspørselen etter å være synlig og bli sett henger sammen med frihet. Jeg mener det bare er enda en måte å fortelle kvinner hvordan de bør kle seg. Tanken om at kvinner i Frankrike eller Vest-Europa på en eller annen måte er frigjort fra objektivisering eller seksualisering av kroppen sin og dens måte å være i det offentlige rom på, er helt feil, sier Mullally.

– Ønsket om å regulere kvinners klesstil viser seg bare på ulike måter. Om jeg liker å se en kvinne som er tilslørt eller tildekket? Nei, selvfølgelig ikke. Men på hovedgatene i Irland eller England er jentene også kledd på måter som kanskje heller ikke gjenspeiler fritt valg, eller et valg som er fullstendig fritt for kjønnede forventninger knyttet til deres kropper og hvordan de skal oppføre seg.