‒ Norske myndigheter svikter muslimske kvinner

Når muslimske kvinner ønsker å skille seg, kan både formelle og uformelle faktorer stå i veien, selv om begge ektefeller har lik tilgang til skilsmisse etter norsk lov.

‒ Det kan være vanskelig for kvinnene å få anerkjennelse for den norske skilsmissen i opphavslandet, hvis de er registrert gift flere steder. Det kan også være vanskelig å få anerkjennelse for sin norske skilsmisse i lokalmiljøet her, forteller Tone Linn Wærstad.

Hun forsvarte nylig sin doktoravhandling om hvordan muslimske kvinners menneskerettigheter ivaretas ved skilsmisse i Norge. I tråd med FNs kvinnekonvensjon er Norge forpliktet til å hindre at kvinner diskrimineres når ekteskap avsluttes. 

Wærstad har blant annet dybdeintervjuet 13 kvinner – de fleste med Pakistansk opprinnelse, som har gjennomgått skilsmisse.

Hvis skilsmissen ikke anerkjennes etter muslimsk rett, kan det bli vanskelig for kvinnen å gifte seg på nytt, eller det kan føre til at hun og barna stigmatiseres i lokalmiljøet og det religiøse miljøet hun var en del av.

At mange er hjemmeværende kan også gjøre skilsmisse vanskelig for disse kvinnene, og at flere kommer til Norge gjennom såkalte henteekteskap og dermed er avhengige av ektefellen.

Samtidig er det viktig ikke å skjære alle over en kam, understreker Wærstad.

‒ Muslimske familier er veldig forskjellige. Det er fullt mulig å tolke islam hundre prosent i tråd med kvinnekonvensjonen, men jeg har vært opptatt av konservativ og diskriminerende praksis innenfor muslimsk rett.

Ikke lik tilgang til skilsmisse

Tradisjonell muslimsk familierett har ulike regler om skilsmisse for kvinner og menn.

Mannen kan skille seg uten annen grunn enn at han vil. For kvinnen må én eller flere betingelser være oppfylt, som at mannen ikke kan få barn, eller at hun kan dokumentere mishandling. Selv da er det et sterkt press for at paret skal prøve på nytt, fordi krav til megling og forsoning står sterkt i muslimsk familierett, forteller Wærstad.

En av kvinnene Wærstad snakket med måtte holde ut i lengre tid i et ekteskap hvor hun ble utsatt for vold, før lokalmiljøet rundt moskeen hennes godtok ønsket om skilsmisse.

Wærstad syns det er problematisk at denne forsoningspraksisen foregår uformelt, uten at norske myndigheter har oversikt over om det forekommer brudd på norsk lov. Samtidig advarer hun mot å institusjonalisere meglingen, slik Storbritannia har gjort gjennom å etablere shariaråd.

‒ Kvinner kan ende med å forhandle bort formelt lovfestede rettigheter for å få uformelle rettigheter. Det er eksempler på at kvinner gir fra seg penger eller presses til å dele barneomsorg med voldelige fedre, for å få anerkjennelse for en religiøs skilsmisse, sier Wærstad.

Hun anslår at så mange som 95 prosent av sakene som havner for britisk shariaråd handler om at mannen nekter kvinnen skilsmisse. I Norge finnes ikke tilsvarende dokumentasjon, men ut fra kvinnene Wærstad har snakket med, tyder ting på at det også i Norge er vanskelig for muslimske kvinner å få religiøs anerkjennelse for skilsmisse.

«Det er eksempler på at kvinner gir fra seg penger eller presses til å dele barneomsorg med voldelige fedre, for å få anerkjennelse for en religiøs skilsmisse.»

Ikke tilhenger av shariaråd

‒ Hva bør norske myndigheter gjøre for å ivareta disse kvinnenes diskrimineringsvern?

‒ Det er ikke noen god løsning å lage mer av et skille mellom «oss» og «dem», der «de» skal få lov til å ordne opp i dette selv med egen familielov og egne shariaråd. Det mener jeg er ansvarsfraskrivelse. Vi må etterstrebe et samfunn der mennesker har lik tilgang til de rettighetene loven gir dem, mener Wærstad.

Hun understreker at det ikke er noen enkel løsning på disse problemstillingene. Det handler om å sette kvinner i stand til å ta egne valg, til å ha egen økonomi, og mulighet til utdannelse, arbeid og språkopplæring.

‒ Vi er nødt til å ta utgangspunkt i situasjonen til de som opplever problemet, og spørre hva vi kan gjøre for dem. Her trengs det økt bevissthet og kompetanse i forvaltningen vår. Myndighetene er ikke oppmerksomme nok på at diskrimineringsvernet gjelder i disse sakene, sier Wærstad.

Religiøs rett til ulempe for kvinner

Også i Canada har religiøs familierett vært forsøkt innført. I 2004 etablerte en muslimsk organisasjon i Ontario såkalte shariatribunaler som brukte dette.

‒ De gikk ut i mediene og sa at alle gode muslimer måtte benytte shariatribunalet. Slike uttalelser skyver kvinner inn i religiøse prosesser i stedet for å bruke sivile prosesser, under en forståelse av at dette er en religiøs plikt. I tillegg ser vi både i Storbritannia og Canada at den religiøse retten i veldig stor grad er til ulempe for kvinner, sier Wærstad.

De canadiske shariatribunalene ble etablert gjennom den ontariske voldgiftloven. Voldgift er når to parter i en tvist gir en tredje part rett til å dømme i saken med bindende virkning. Loven er hovedsakelig brukt i store kommersielle saker.

Wærstad syntes det var merkelig at den muslimske organisasjonen kunne bruke denne loven som et smutthull til å innføre religiøs familierett.

‒ Det som overrasket meg etter å ha studert loven i Canada, var at den norske loven er helt lik. Det er bare ingen som har brukt den på den måten her ennå.

Religiøse versus kvinners rettigheter

Wærstad mener eksempelet i Canada illustrerer behovet for balansegang mellom ulike gruppers rettigheter. Shariatribunalene utgjorde en fare for kvinners diskrimineringsvern, men saken var også vanskelig for muslimer som minoritetsgruppe, ifølge Wærstad.

Saken ble slått stort opp i media med overskrifter som «Nå blir det lov å steine kvinner til døde i Canada», enda det i virkeligheten dreide seg om saker som deling av boet etter en skilsmisse.

Etter hvert endret myndighetene i Ontario loven så den i praksis forbød religiøse voldgiftstribunaler. Wærstad syns det er problematisk at myndighetene ikke tok tak i situasjonen tidligere i prosessen.

‒ En av mine hovedkonklusjoner er at myndighetene må ligge i forkant, så vi ikke får disse stigmatiserende holdningene mot muslimer som gruppe. Det er jo helt forferdelig å måtte stå til rette for alt mulig hele tiden, sier Wærstad.

Hun mener myndighetene bør sikre at den norske voldgiftsloven gir bedre beskyttelse for svake parter, eller begrense muligheten til å behandle familierettslige spørsmål gjennom denne type tvisteløsning. 

«En av mine hovedkonklusjoner er at myndighetene må ligge i forkant, så vi ikke får disse stigmatiserende holdningene mot muslimer som gruppe.»

Les mer om trosfrihet og kvinners rettigheter.

Dumper kona i Pakistan

En annen problemstilling Wærstad har sett på, er når kvinnene blir fraskilt mot sin vilje. Av de 13 kvinnene hun snakket med, hadde fire opplevd å bli forsøkt flyttet tilbake til opprinnelseslandet for å avslutte ekteskapet.

‒ Hovedmotivasjonen til de fleste mennene som gjør dette, er at de vil bli kvitt kona si. Hvis hun er i Norge vil hun kanskje stille krav, kanskje anmelde ham for vold. Hvis han dumper henne i hjemlandet, er han kvitt henne, sier Wærstad.

En av kvinnene Wærstad snakket med hadde en muslimsk ekteskapsseremoni, en nikkah, med sin kommende ektemann i Pakistan, men ekteskapet ble ikke formelt registrert. Deretter etterlot mannen henne i Pakistan og dro tilbake til Norge. Først etter flere år kom kvinnen seg til Norge, hvor hun ble utsatt for grove overgrep fra hans familie. Det viste seg også at mannen hadde en norsk samboer.

‒ For ham var kanskje dette et tvangsekteskap. Han hadde bodd i Norge hele livet, forteller Wærstad.

Etter en tid tok svigerfamilien kvinnen med tilbake til Pakistan med forklaringen at de skulle på ferie, for så å etterlate henne der.

Får ikke vite at de er fraskilt

Kvinnene som etterlates i hjemlandet havner i en veldig sårbar situasjon, forteller Wærstad. Ofte er de fratatt identitetspapirer og verdigjenstander, og er uten ressurser. Å være skilt i Pakistan kan også være enormt stigmatiserende.

Når mannen søker om å få den pakistanske skilsmissen godkjent i Norge, får kvinnene ingen informasjon fra norske myndigheter om hvilke rettigheter de har i Norge.

‒ Her bryter man rett og slett norsk forvaltningsrett ved at man ikke gir informasjon til den andre parten om at en skilsmisse finner sted, sier Wærstad.

Det oppdaget hun da hun gikk gjennom saker fra de siste fem årene hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Det er Fylkesmannen som har ansvaret for å godkjenne utenlandske skilsmisser.

Selv om forvaltningsloven krever at man kontakter den andre parten i en slik skilsmissesak, kan det ifølge et rundskriv fra 2004 gjøres unntak fra kravet hvis det anses som «åpenbart unødvendig» og ikke er til skade eller ulempe for denne parten.

Ifølge Wærstad har unntaket blitt tatt i bruk fordi det har vært vanskelig å få tak i disse kvinnene. Hun mener et brev fra fylkesmannen som opplyste dem om saken, vil kunne ha stor betydning.

‒ Disse kvinnene vet lite om rettighetene sine, og at de har krav på oppholdstillatelse i Norge. De får kanskje ikke engang vite at de har blitt fraskilt, sier Wærstad.

«Disse kvinnene vet lite om rettighetene sine, og at de har krav på oppholdstillatelse i Norge. De får kanskje ikke engang vite at de har blitt fraskilt.»

Følger rundskrivet

Hos fylkesmannen kjenner de seg ikke igjen i beskyldningen om at de bryter forvaltningsretten.

‒ Vi følger anerkjennelsesloven og rundskrivet som er utarbeidet for å behandle disse sakene. Der er det et eget punkt om at det ikke er praktisert å varsle den andre parten. Det har vi fulgt, fordi det i mange tilfeller vil være vanskelig kontakte dem på grunn av ukjent adresse, forteller seniorrådgiver Hege Skaanes Nyhus.

Nyhus kan fortelle at rundskrivet nå skal revideres. Den revideringen skjer imidlertid hos Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, så Nyhus tør ikke forskuttere hva som vil endres. Funnene til Wærstad kan likevel få betydning for behandlingen av disse sakene framover.

‒ Vi må se om vi kan være mer oppmerksomme i disse sakene. Målet er selvsagt at ingen skal bli diskriminert. Vi prøver så godt vi kan å oppfylle det, sier Nyhus.

Sakene som gjelder godkjenning av utenlandsk skilsmisse, utgjør kun noen hundre saker i året hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus, kan Nyhus fortelle.

‒ De fleste sakene vi får er ganske kurante, og kommer fra land med oversiktlige rettssystemer. Så er det noen saker som krever litt mer oppfølging, og her sender vi saken til ambassaden for å få verifisert opplysningene, sier Nyhus.

Norsk rettssystem takler ikke utfordringene

Kvinnen som ble etterlatt av svigerfamilien i Pakistan, fikk etter hvert kontakt med den norske ambassaden i Islamabad og kom seg tilbake til Norge.

Ifølge Wærstad gjør ambassaden mye godt arbeid for å hjelpe de kvinnene som blir dumpet i hjemlandet, men det ser ut til å være lite eller ingen kontakt mellom de som godkjenner skilsmissen i Norge og de som hjelper de utsatte kvinnene i Pakistan. Wærstad ser dette som et eksempel på et større problemkompleks.

‒ Jeg opplever at vi har et rettssystem som ikke er veldig fokusert på de problemstillingene som kommer opp i krysset mellom utlendingsrett, menneskerettigheter, familierett og strafferett. Dette er rettslige felter som går i hverandre, og så er det ingen som egentlig tar jobben med å se hva slags konsekvenser det kan få, sier Wærstad.

Her mener Wærstad at hennes forskning er et viktig bidrag.

‒ Min forskning griper inn i veldig mange forskjellige felt. Jeg opplever at min avhandling binder bro mellom ulike rettsområder, og peker på hvor det glipper mellom dem, sier Wærstad.

‒ Du påpeker selv i avhandlingen din at muslimske minoriteter er under konstant angrep, og utsatt for rasisme og fremmedhat i Vesten i dag. Nå går debatten høyt om å innskrenke retten til familiegjenforening for å begrense innvandringen, og din forskning viser at muslimsk familierett kan gå hardt ut over muslimske kvinner i Norge. Ser du en fare for at din forskning kan misbrukes i denne konteksten?

‒ Ja, jeg gjør det. Det er det siste jeg vil. Jeg er opptatt av at alle som jobber i dette feltet klarer å holde to tanker i hodet på en gang, og klarer å se ulike rettigheter opp mot hverandre. Diskrimineringsvernet for kvinner er veldig sterkt, og vi skal ikke godta inngrep i dette vernet. Men  retten til å få leve et religiøst liv er også viktig. Vi må ha et samfunn som klarer å ivareta begge deler, sier Wærstad.