Guri Thambs-Lyche: Linjer bakover: foredrag om kvinnehistorie

Jeg er blitt bedt om å trekke linjene bakover, og da begynner jeg med at min mor var med å starte mødrehygienekontoret i Tronheim på trettitallet. Beskrivelsene av kvinnenes stilling i fattignorge gjorde et uutslettelig inntrykk på meg som da var i tenårene. Det gjaldt kampen mot de store barnekullene, og manglen på interesse for kvinnesykdommer. Men også min fars høylytte kamp mot nazismen var med å forme min ungdomstid. På skolen var jeg med i en intensiv diskusjon mot nazismen.

Under krigen var jeg med i motstandsbevegelsen, og kvinnesaken fikk vente til etter krigen.

I 1945 ble Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund (KDV) stiftet i Paris. Det var verdenberømte kvinner som tok dette initiativet, og hensikten var å videreføre samarbeidet mellom øst og vest,  slik de hadde stått sammen under krigen.

Straks etter krigens slutt  var jeg med i en kvinneside i Friheten i 1945- 46. Da hadde Friheten et veldig stort opplag og nådde ganske langt, og hensikten med kvinnesiden var å vekke kvinnene til å bli med i arbeidet. Vi laget en spalte der det ble stilt spørsmål som jeg skulle svare på. De spørsmålene vi tok opp var f.eks.: Hvem tilhører arbeiderklassen? Hva er det å være progressiv? Tar man arbeidet fra mennene om kvinner går ut i arbeidslivet? All vannbæring som sliter ned kvinnene. Vi skrev også om ”tyskertøsene” og behandlingen av dem. Og vi skrev om situasjonen i Finnmark etter tyskernes ødeleggelser.

I 1948 blev ”Norsk seksjon av KDV” dannet i Oslo. Jeg tror at jeg er den siste som er igjen av dem som var med fra starten. Da var allerede den ”kalle krigen” i full gang, og til tross for at vi var helt uten partitilhørighet, ble vi stemplet som kommunister fordi vi hadde kontakter mot øst. Vi ble både hånet og skikkanert , men tiltross for det vokste bevegelsen smått om sen, og etter sammenslåingen med Norges Husmorlagforbund ble det et ganske stort forbund som fikk navnet Norges Kvinneforbund. Forbundet var både et fredsforbund og et kvinnesaks-forbund. Det sto på et sosialisk grunnlag og favnet ganske vidt. Vi var klar over at vi aldri ville oppnå fred i verden uten en forandring fra kapitalismen til et mer rettferdig samfunn. Men det var nok stor skepsis i forbundet til den måten sosialismen ble gjennomført i de kommunistiske landene

I 1949 startet vårt tidsskrift ”Kvinner hjemme og ute”, og jeg var med der fra og til frem til 1999. Ikke regelmessig fordi jeg dels var bundet av 3 barn, senere bodde 7 år i Sverige. Men fra 1980 var jeg fast med i redaksjonskomiteen, dels som redaktør, dels som medarbeider. Fra 1980 og noen år framover var jeg sekretær i forbundet, og jeg husker med glede alle de nye medlemmene vi hadde fått i forbindelse med ”den nye kvinnebevegelsen”. Vi ”gamle” syntes nok at de var litt slitsomme fordi de først og fremst ville stå på barikadene, ikke utføre daglig foreningsarbeide, og det er slikt som også må gjøres om en forening skal holdes i live. Men  det var jo faktisk den nye kvinnebevegelsen som greide å få igjennom en god del reformer, bl.a. fri abort. Alle de nye bladene deres så vi på med beundring og misunnelse. Men de var jo alt for dyre for oss, og de holdt jo ikke hue over vannet så mange år heller, mens ”Kvinner” fortsatte å komme ut regelmessig. Det skulle komme 6 nummer i året, men ganske ofte ble to nummer slått sammen til ett.

Hva skrev vi så om?

Solidaritetsarbeid med støtte til frigjringsbevegelser var et viktig arbeid for forbundet, og dette ble det skrevet mye om, fra frigøringskampen i Algeri, via Vietnam, Chile, Hellas osv. Særlig ble det skrevet mye om krigen i Vietnam, og at vi klarte å samle inn penger til 3 kuvøser og en god del annet utstyr til de barna som var offer for USAs bombninger.

 I årene 60-63 ble det holdt en rekke fredsmarsjer rundt om i verden. De gjaldt alle protester mot atomvåpnene.  Bare i USA var det over 60 slike marsjer, og det var vel ikke så mange andre enn oss som skrev om dem. Også i norden ble det arrangert flere fredsmarsjer, og vi tror vel at det var våre høylytte protester som forhindret at de nordiske landene anskaffet atomvåpen.

 Den neste store tingen som vi skriver mye om er kampen mot fellesmarkedet.

Det var masse artikler om hva fellesmarkedet innebar, og hvordan kampanjen ble ført. Også den kampen vant vi jo, vi er jo fortsatt ikke med i EU, og alle de skremmende beskrivelsene av hva som skulle hende om vi stemte nei ble gjort til skamme.

Også kampen for barnehager og barneoppdragelse skrev vi om. Parolen ” ingen barn er slemme” var noe helt nytt.

Naturligvis skrev vi om at Martin Luther King fikk fredsprisen for 1964.

Vi skrev også om de store kongessene som ble arrangert i KDVs regi. De ble holdt hvert 3dje år og alternerte mellom øst og vest. Det var kongresser i Sverige, Moskva, Helsingfors, Prag osv. Det kom kvinner fra hele verden til disse kongessene. Madame  Eugene Cotton var leder for KDV gjennom mange år.

Kampen for likelønn var også en av de tingene vi kjempet for, og en artikkel slutter med hjertesukket: ”Det ser nesten ut som vi må vente til bortmot år 2000 på likelønn”!

”Den nye kvinnebegelsen” førte med seg en splittring i hele kvinnekampen, både her hjemme og ute i verden. Særlig hadde kvinnene i ulandene vanskelig for å godta den rene kjønnskampen. De så som oss kvinnefrigjøring som en del av kampen for sosial rettferdighet og mennekelige rettigheter og fred. På en stor alternativ kvinnekongress i København i 1980 kom denne splitringen tydelig fram. Kongressen ble besøkt av mer enn 8000 mennesker som kom fra fjern og nær. Vi hadde en fyldig reportasje om den kongressen.

USA ville forhåndslagre krigsmatriell i Nord-Norge. Dette førte med seg store protester ikke bare i kvinnebevegelsen, men den kampen vant i ikke. Det ble lagret amerikansk krigsmateriell i Nord-Norge.

Så kom de store fredsmarsjene. Det var 3 kvinner fra Norsk Kvinneforbund som sto for arrangemanget, og alle kvinne- og fredsorganisasjoner ble oppfordret til bli med. Marsjen gikk sommeren 1981 fra København til Paris under parolen ”Et atomfritt Europa”.Den var en protest mot planene om utplasering av atomstrids-krefter i Europa. Marsjen ble kritisert for at den gikk til Paris, den burde gått til Moskva, sa man. OK da går vi til Moskva også sa våre kvinner og arrangerte marsj til Moskva året etter! Alt dette er behørig dekket i bladet vårt.

Vi hadde et prosjekt i Bolivia, blandt urbefolkningen. Det ble støttet av Norad, og et helt nummer av ”Kvinner” er et temanummer om dette prosjektet.

Det siste nummeret av bladet for 1989 er først og fremst en omtale av at  bladet som nå heter ”Kvinner i Tiden” fyller 40 år.Vi fikk mye skryt av bladet vårt fra våre lesere, men fra de store mediene var det heller tyst, ble vi omtalt var det nok helst i negative termer.

Denne svippturen om hva vi skrev i bladet vårt, viser med all tydelighet hvor vidtfavnende det var. Var det årsaken til at både Norsk Kvinneforbund og Kvinner i Tiden ble nedlagt i 1999? Da var bladet 50 år, og forbundet 52 år. For meg som hadde vært med å starte kvinneforbundet, var det et bedrøvelig vedtak, men i ettertid har jeg tenkt at et forbund som i hovedsak ble startet for å forene øst og vest, nok hadde liten appell idag, men det var jo så mye mer enn det!