Torild Skard: Internasjonal kvinnekamp - FN og den internasjonale kvinnebevegelsen
I. FNs kvinnekommisjon de første 25 år
FN blir stiftet
På FNs stiftelseskonferanse i San Francisco i 1945, var det bare 14 kvinner blant de 535 delegatene og rådgiverne. Min mor, Åse Gruda Skard, var eneste kvinne i den norske delegasjonen. Det var Kvinnenes Felleskomité i London som krevde at det skulle være med minst én kvinne. Mor befant seg da i USA. Hun var psykolog, hadde vært aktiv i Arbeiderpartiet før krigen og hadde i krigsårene reist rundt i USA for å tale Norges sak og delta på internasjonale møter.
Mor forteller at hun i San Francisco forsøkte å få de kvinnelige delegatene sammen til en gruppe. De vestlige kvinnene takket nei. De var ikke på konferansen som kvinner, mente de, men som delegerte. De latinamerikanske kvinnene var imidlertid klart kvinneaktivistiske og hadde erfaring med lobbyvirksomhet blant annet fra den interamerikanske kvinnekommisjonen (IACW) som ble etablert i 1928. En kvinnelig delegat fra Kina var også interessert. Etter en stillferdig kamp lyktes det å få med i Charteret at FN skulle basere seg på like rettigheter for kvinner og menn.
FNs kvinnekommisjon
FNs kvinnekommisjon, CSW, ble opprettet i 1946, med 15 medlemmer. Mer enn andre FN-organer ble kvinnekommisjonen kjennetegnet ved medlemmenes personlige engasjement og de drev en aktiv lobbyvirksomhet på vegne av verdens kvinner. Med skiftende styrke har kommisjonen vært kjernen i FNs innsats for kvinner fram til i dag og er etter hvert blitt utvidet til 45 medlemmer. CSWs mandat ble styrket etter Beijing-konferansen, da kommisjonen fikk i oppgave å overvåke iverksettingen av Beijing-plattformen.
Da FN ble dannet, fantes det en spirende internasjonal kvinnebevegelse som hadde engasjert seg blant annet i Folkeforbundets arbeid. Kvinnene hadde oppdaget at de ofte kunne oppnå mer progressive vedtak i mellomstatlige fora enn de kunne på nasjonalt plan, og så kunne de bruke de internasjonale anbefalingene til å presse regjeringene hjemme. Helt fra begynnelsen var kvinneorganisasjonene svært opptatt av FN og det ble et nært samarbeid mellom dem og kvinnekommisjonen. Da de store internasjonale kvinnekonferansene ble organisert, fikk de egne NGO-fora og FN bidro på denne måten til å styrke kvinnebevegelsen. Mange av kvinneorganisasjonenes krav ble til FN-resolusjoner og anbefalinger. Størst betydning fikk FN når det gjaldt å gi legitimitet til kvinnespørsmålene, sette dem på dagsorden, skaffe fram data om kvinnenes stilling, fastsette normer og utvikle politikk for likestilling. Verre ble det når en skulle bevege seg fra politikk og planer til konkrete tiltak og realiteter.
Like etter annen verdenskrig deltok et begrenset antall organisasjoner i arbeidet til FNs kvinnekommisjon: Kvinnenes demokratiske verdensforbund, Bygdekvinnenes verdensorganisasjon, Internasjonal kvinneallianse, Internasjonalt kvinneråd, Kvinnelige akademikere, Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, KFUK, Internasjonal union av katolske kvinneligaer, Yrkeskvinnenes internasjonale føderasjon, Kooperative kvinners internasjonale laug, blant annet. I 1950-årene kom organisasjoner med som hadde basis i den Tredje Verden, som den All-indiske og den All-pakistanske kvinneorganisasjonen, og antallet økte til 30-50 i alt. Deretter vokste tallet dramatisk i løpet av 1990-årene etter murens fall og demokratiseringsprosesser kom i gang i mange land. Nå blir et sted mellom 600 og 1000 organisasjoner akkreditert til CSWs møter, avhengig av kommisjonens dagsorden.
De nordiske land
De første tretti årene spilte de nordiske land en særlig viktig rolle i FNs kvinnearbeid. Den første lederen for FNs kvinnekommisjon (i 1947) var Bodil Begtrup fra Danmark, leder for Danske Kvinners Nasjonalråd. Seinere ble Agda Rossel fra Sverige leder og Helvi Sipilä fra Finland. Sipilä ble den første kvinnelige visegeneralsekretæren i FN (i 1972). Hun ble også generalsekretær for kvinneåret og Kvinneårskonferansen. Norge fikk først plass i kvinnekommisjonen i 1969-75 med Eva Kolstad, som da nettopp hadde gått av som leder for Norsk Kvinnesaksforening. Hun ble nestleder i kommisjonen. I tillegg spilte Ester Boserup, Alva Myrdal og Inga Thorsson viktige roller i FN på denne tida.
Kvinners rettigheter
Kvinnekommisjonen begynte med å samle kunnskap og etablere en rettslig basis for likestilling. Det er bemerkelsesverdig, når en ser på dagsorden de første årene, hvor mange sentrale tema er inkludert som fortsatt står på dagsorden. Kvinnesaka ble oppfattet som et menneskerettighetsspørsmål og allerede i 1946 fikk kvinnekommisjonen FNs generalforsamling til å gå til det modige skritt å anbefale at kvinner over hele verden skulle få politisk stemmerett. Da hadde bare 25 av de 51 statene som grunnla FN, stemmerett for kvinner på linje med menn. Og i 1952 vedtok FN en konvensjon om kvinners politiske rettigheter.
Kvinnekommisjonen engasjerte seg i arbeidet med Menneskerettighetserklæringen, fikk FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur, UNESCO, til å sette i gang program for kvinners utdanning og den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, til å se på kvinners økonomiske rettigheter. Det siste resulterte i en konvensjon i 1951 om lik lønn for arbeid av lik verdi, i 1952 om beskyttelse av mødre og i 1954 om ikke-diskriminering ved ansettelser. I 1954 vedtok FNs generalforsamling en resolusjon mot skadelige tradisjonelle skikker. Her ble bl.a. barneekteskap og brudepris nevnt, men ikke omskjæring – det var for ømfintlig. I 1957 kom konvensjonen om gifte kvinners nasjonalitet og i 1962 konvensjonen om samtykke ved ekteskap. Det skjedde viktig ting også før 1970-årene, men det var mest på det formelle, rettslige planet.
Kvinner i utviklingen
Etter hvert som koloniene ble selvstendige, gjorde kvinner fra den Tredje Verden seg mer gjeldende fra midten av 1960-årene. Kvinnekommisjonens perspektiv ble utvidet fra sivile og politiske rettigheter til også å omfatte økonomiske og sosiale rettigheter. Fattigdommen i utviklingslandene, som særlig rammet kvinner, jordbruksarbeid, familieplanlegging, vitenskapelig og teknologisk utvikling kom på dagsorden. Da FNs 2. internasjonale utviklingsstrategi for 1970-80 ble vedtatt, ble kvinnene uttrykkelig nevnt (noe som ikke var tilfelle i den 1. strategien) og det ble krevd full integrering av kvinner i utviklingen. Det første ”WID” – women in development – seminaret ble holdt i 1972.
Bekjempelse av diskriminering
I 1967 vedtok FN en generell erklæring om å avskaffe diskriminering av kvinner (DEDAW) som ble forløperen for kvinnekonvensjon (CEDAW) vel tiår seinere. DEDAW er det første omfattende rettslige dokumentet om kvinners rettigheter og gjorde diskriminering til det sentrale begrepet – som tilfellet også var når det gjaldt rasespørsmålene. Det ble slått fast at lover og reguleringer, fordommer, skikker og praksis gjorde at kvinner ikke ble likestilt med menn, og at diskrimineringen var uforenlig med menneskelig verdighet og samfunnets ve og vel. DEDAW gikk utover de formelle rettslige barrierene og åpnet også privatsfæren for gransking. Prosessen med å utforme DEDAW tok fire år med deltaking av FNs særorganisasjoner og en rekke kvinneorganisasjoner i tillegg til kvinnekommisjonen selv og FN-sekretariatet.
Et internasjonalt kvinneår
På slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene holdt FN en rekke store konferanser som fokuserte på utvikling og rettigheter. Her ble utviklingsspørsmål knyttet til kvinnenes stilling. Dette gjaldt særlig Menneskerettighetskonferansen i Teheran i 1968, befolkningskonferansen i Bucuresti i 1974 og matvarekonferansen i Roma også i 1974. Den foruroligende utviklingen av befolknings- og matvaresituasjonen tvang FN-systemet til å innse betydningen av kvinnenes rolle i utviklingslandene. Samtidig ga framveksten av en ny og aktivistisk kvinnesaksbølge ny driv til kvinnespørsmålene i vestlige land. På møte i kvinnekommisjonen i 1972 lanserte Kvinnenes demokratiske verdensforbund, etter press bl.a. fra den aktive finske lederen Hertta Kuusinen, tanken om et internasjonalt kvinneår. Mange trodde dette bare ville bli et nytt tema-år blant mange andre, som ikke ville føre til stort. Men 1975 ble et vendepunkt i kvinnenes historie. Den store kvinneårskonferansen i Mexico bidro til dette, men også – og minst like viktig – vedtakelsen av en kvinnekonvensjon i 1979.
II. 1970-tallet: FNs kvinneårskonferanse og kvinnekonvensjonen
Kvinneåret, som kulminerte i kvinneårskonferansen i Mexico 19. juni – 2. juli 1975, brakte kvinnespørsmålene ut av de små rom. De ble en sak for verden og verdensopinionen. Oppslutningen om konferansen var over all forventning – 133 medlemsstater var representert med til sammen 1200 delegater. Aldri hadde kvinnerepresentasjonen vært så høy på noen FN-konferanse: 73 prosent av delegatene var kvinner og 113 av delegasjonene var ledet av en kvinne. Dertil var det representanter fra FN-organisasjoner, mellomstatlige organisasjoner og 114 frivillige organisasjoner (NGOs). I tillegg til NGO-enes representanter rommet mange regjeringsdelegasjoner også NGO-medlemmer. Den norske delegasjonen var på 19 medlemmer og ble ledet av formannen for Likestillingsrådet, Reiulf Steen, med statsråd Inger Louise Valle som nestleder. Hun var leder for hovedkomitéen for kvinneåret. Fem Stortingsrepresentanter deltok: Elsa Rastad Bråten (A), Astrid Gjertsen (H), Åge Ramberg (Krf), Ambjørg Sælthun (Sp) i tillegg til meg selv fra SV. Karin Stoltenberg representerte Forbruker- og administrasjonsdepartementet. I tillegg deltok som rådgivere bl.a. Eva Kolstad fra arbeidsutvalget for kvinneåret, Birgit Wiig fra NORADs kvinneutvalg og Anna Louise Beer fra Norske Kvinners Nasjonalråd. På Kvinneforum (for NGO-er) ved sida av konferansen deltok mer enn 5 000 mennesker. Over 1500 journalister var akkreditert til konferansen, som fikk mer omfattende nyhetsdekning enn noen tidligere FN-konferanse.
En eksplosjon av meninger
Det var første gang kvinnespørsmålene ble behandlet på en så bred internasjonal konferanse og det sydet av motsetninger og konflikter. Utenrikspolitikk og kvinnepolitikk, menns interessers og kvinners, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle forskjeller, alt vevde seg sammen. Selv om det var flertall kvinner på konferansen, representerte de sterkt mannsdominerte regjeringer. Hvor sterkt, visste vi ikke nøyaktig, for statistikk og forskning hadde ennå ikke kommet skikkelig i gang. Samtidig hevet det seg uavhengige feministiske røster. Det sydet og kokte. Sovjet brakte inn den kvinnelige astronauten Valentina Tereshkova, som forsikret om at de ”sosialistiske” land var det store unntaket i verden. Der ble kvinnene ikke diskriminert. Førstedamen i Filippinene, madame Marcos, fulgte opp i tyll og perler og forklarte at kjønnene hadde hver sine roller: kvinnene var født skjønne, mens mennene var født sterke! Den kvinnelige undervisningsministeren fra India, Prabha Rao, repliserte at likestilling bare gjaldt et lite antall privilegerte kvinner. De fleste indere levde i en mannsverden der det var sorg når det ble født en jente, og forskjellsbehandlingen strakte seg fra fødsel til død. Lederen for den nigerianske delegasjonen, fru Pratt, berettet at kvinner i Vest-Afrika tradisjonelt hadde en forholdsvis sterk stilling: de hadde hånd om mye av handelen og flere distrikter hadde mektige dronninger. Men i det moderne Nigeria var de ikke likestilt. Der diskriminerte sønner sine mødre, fedre sine døtre og brødre sine søstre. Kvinnerådgiveren hos den australske statsministeren, Elizabeth Anne Reid, gikk videre og fastslo at kvinnene var den gruppa i verden som hadde vært utsatt for koloniveldet lengst.
Konferansens motto var ”likestilling, utvikling, fred”, men forholdet mellom disse var slett ikke klart. Vestlige land var mest opptatt av likestilling, øststatene snakket om fred, mens utviklingslandene ville ha utvikling. Generelt bikket konferansen mellom to ulike syn på kvinner. Det ene gikk ut på at kvinner var kvinner, det andre at de var mennesker. At det skulle være noe enten/eller kan virke absurd, men utgangspunktet som ble valgt, førte til nokså forskjellig resultat. I det første tilfellet ble søkelyset rettet mot kvinnenes spesielle problemer, fordi de var kvinner. I det andre gle interessen over på problemer kvinner og menn hadde felles – og kvinnediskrimineringen ble mer eller mindre borte. På konferansen kom de ulike syn spesielt til uttrykk ved at noen ønsket at utvikling skulle stå i sentrum for oppmerksomheten, mens andre slåss for at likestillingsspørsmålene likevel ikke skulle bli glømt. Også i den norske delegasjonen gjorde det seg gjeldende ulike oppfatninger. Noen framhevet at en ikke uten videre kunne overføre vestlig likestillingstenkning til utviklingsland. Det var meningsløst å snakke om likestilling når folk sultet og led nød. Da var det vesentlig å satse på en utvikling som kunne bedre befolkningens kår. Til dette svarte andre at det var all grunn til å snakke om kvinnesak når jentebarn døde i større utstrekning enn guttebarn. Og hvis en ikke arbeidet spesielt for å bedre kvinnenes stilling, ville de sakke akterut og ikke ha samme utbytte av utviklingen som menn.
Vedtakene fra Mexico
Mexico-konferansen vedtok en prinsipperklæring, en omfattende handlingsplan (med 219 paragrafer) og 35 resolusjoner. Det hele var uhyre kaotisk. Det var svært kort tid til forberedelsene, bare 13 måneder. En liten komité med 23 medlemsstater ble nedsatt, ledet av prinsesse Ashraf Pahlavi fra Iran, for å forberede konferansen, men noen serie forberedende sesjoner ble ikke avholdt, og konferansen selv hadde bare 14 dager til disposisjon. Utkastet til handlingsplan ble derfor i stor grad et FN-sekretariatsdokument og medlemsstatene la på konferansen fram ikke mindre enn 894 endringsforslag til utkastet. Det var ingen mulighet til å behandle alle forslagene. Etter at innledningen og kapittel 1 i planen var gjennomgått og endret, ble resten (kapitlene 2-6) vedtatt slik sekretariatet hadde foreslått. Det sto mye bra i planen, men det forble et noe uferdig dokument som mange medlemsland hadde reservasjoner til, selv om det ble samstemmig vedtatt (uten votering).
Det er sagt at planen gjennom sin vekt på likestillingsproblematikken i stor grad reflekterte vestlig tenkning. Prinsipperklæringen som ble vedtatt, var imidlertid utarbeidet av utviklingslandene. Her ble problemene i mye større grad satt inn i en generell utviklingssammenheng, – i altfor stor grad, etter mange vestlige lands oppfatning. Det som likevel bidro sterkest til at erklæringen ble kontroversiell, var henvisningen til at ”sionisme” på samme måte som apartheid og rasediskriminering måtte utryddes for å bedre kvinnenes stilling. Dette førte til at en rekke vestlige land avholdt seg eller stemte mot erklæringen, som dermed ble vedtatt med dissens.
Konferansen anbefalte for øvrig at 1976-85 skulle være et kvinnetiår med en ny stor internasjonal kvinnekonferanse i 1980, at det skulle opprettes et internasjonalt forsknings- og opplæringsinstitutt til fremme av kvinner (INSTRAW), og det frivillige fond for kvinneåret skulle fortsette utover 1975 (UNIFEM).
Kvinneforum
Kvinneforum tiltrakk seg ennå mer oppmerksomhet enn regjeringskonferansen. Her blomstret de tusen blomster. Sentrale tema var kvinners politiske deltakelse, utdanning, befolkning, miljø og fattigdom. I tillegg fremmet et mylder av ulike grupper sine spesifikke krav: prostituerte, kvinner som hadde vært utsatt for tortur, fargete, fagforeningskvinner, kvinner for og kvinner mot abort, homofile og kvinner mot homofili osv. Det var sang, dans, bønn, utstillinger, kulturarrangementer og demonstrasjoner. Media omringet de fargerike amerikanske feministene Betty Friedan og Bella Abzug, mens noen menn stillferdig drev med bevisstgjøring litt lenger bort og fattige meksikanske kvinner protesterte mot hele forumet utenfor hovedinngangen. Det var en fengslende illustrasjon av hvor mangesidig og sammensatt kvinners virkelighet og interesser var. 600 kvinner fra 83 land undertegnet ”A Call for Action on Women, Food and Population within a Development Strategy” og det ble besluttet å etablere et International Women’s Tribune Center (IWTC) for å videreføre arbeidet med kommunikasjon og informasjon om kvinner på global basis.
Oppsummering
Kvinneårskonferansen sammen med Kvinneforum ga en glimrende innføring i kvinnenes stilling rundt om i verden. Kvinnespørsmålene ble i sannhet globale. Mange kvinner som aldri hadde gjort det før, fikk delta i en internasjonal konferanse og møte kvinner fra andre land. Spesielt kvinner fra utviklingsland oppdaget at de ikke var alene, at kvinner over hele verden slet med de samme problemene og hadde felles interesser. Vi som hadde vært i FN før, høstet uforglemmelige inntrykk av kvinners liv og virke under svært skiftende kår. Det ble skapt forståelse og knyttet bånd som bidro til at en internasjonal kvinnebevegelse i årene som fulgte, vokste i styrke, bredde og synlighet. Hele spekteret av kvinnespørsmål fikk en annen oppmerksomhet enn før og ble tatt på alvor på en ny måte. Uenigheten som kom til uttrykk, bidro til økt engasjement og interesse, selv om enkelte av kontroversene mest var av utenrikspolitisk karakter.
Konferansen fastslo at kvinnediskriminering var et globalt problem, til tross for variasjoner i kvinnenes stilling, og at det måtte omfattende innsats til for å bekjempe den. Handlingsplanen var en verdensplan for likestilling, utvikling og fred. Noe slikt fantes ikke tidligere og den ble et meget viktig dokument. Selv om alle formuleringene ikke var fullendte, var det svært mye å ta fatt i og planen ble tross alt enstemmig vedtatt. Planen inneholdt en rekke mål og tiltak på nasjonalt og internasjonalt nivå, og fram til 1980 var disse spesifikke og konkrete. En prosess ble innledet der verden ikke bare skulle satse for å fremme likestilling. Det skulle også rapporteres om resultatene. Med jevne mellomrom skulle verdenssamfunnet gjøre opp status og revidere planene. Mexico-konferansen førte til en vesentlig endring i alt som het datainnsamling og analyse vedrørende kvinner. Den krevde at landene skulle etablere ”nasjonale apparat” for å fremme likestilling, og den endret synet på kvinner. Kvinnene kom sterkere inn i tenkningen omkring fredsspørsmål og det ble erkjent at utvikling ikke bare skulle tjene kvinner (og menn), – den var umulig uten kvinnene. Av spesiell betydning var det at konferansen støttet anbefalingene fra befolkningskonferansen i 1974 om familieplanlegging.
Kvinnekonvensjonen
Forberedelse av en kvinnekonvensjon var satt i gang før kvinneåret. I 1973 ble det nedsatt en arbeidsgruppe for å begynne å formulere en tekst og kvinneårskonferansen støttet dette arbeidet. Det var om å gjøre at konvensjonen ble ferdig før den neste internasjonale kvinnekonferansen i 1980, så arbeidet ble akselerert. Konvensjonen (CEDAW) ble kvinnenes ”Bill of Rights”: den fanget opp et bredt spektrum av problemer, både slike som allerede var nedfelt i eksisterende konvensjoner, og slike som ikke var det, og sveiset dem sammen på en måte som gjorde at alle ulikheter kom med og konvensjonen kunne nyttes universelt, på tvers av skillelinjer som klasse og rase. Med konvensjonen ble diskriminering definert og normative standarder og mekanismer etablert for å identifisere og bøte på problemene. CEDAW utviklet begrepet faktisk likestilling til forskjell fra formell likestilling og åpnet for ”midlertidige særtiltak” for å fremme likestilling. I forhold til DEDAW fikk CEDAW med bygdekvinner, kvinners helse, spesielt reproduktive rettigheter, samt skikker og kulturbestemt praksis. En egen komité ble etablert for å følge gjennomføringen av konvensjonen i praksis og medlemsstatene må rapportere til komitéen hvert fjerde år.
FNs generalforsamling vedtok Kvinnekonvensjonen i 1979 og den er, bortsett fra Barnekonvensjonen, den konvensjonen som har fått størst oppslutning, selv om mange stater har uttrykt reservasjoner på ulike punkter. Våren 2007 hadde 185 stater – mer enn 90 prosent av FNs medlemmer – tiltrådt konvensjonen. Den er blitt et aktivt instrument for å styrke kvinnenes stilling.
København-konferansen
Om Mexico-konferansen ble til i en fei, ble København-konferansen i 1980 skikkelig forberedt. Forberedelsene begynte tre år før. Nittitre land sendte inn rapporter om gjennomføring av Mexico-planen og det ble holdt forberedende møter i regionene. Det forelå en omfattende dokumentasjon til konferansen med hovedfokus på sysselsetting, helse og utdanning. Deltakelsen på konferansen var større enn i 1975 og det ble vedtatt et handlingsprogram for andre halvdel av FNs kvinnetiår med 287 paragrafer. Det var bred enighet om det kvinnepolitiske innholdet i programmet. Både kampen for utvikling og kampen for kvinnefrigjøring sto sentralt. Målene for handlingsprogrammet ble sett i nøye sammenheng med FNs 3. internasjonale utviklingsstrategi og opprettelsen av en ny økonomisk verdensorden. Når det gjaldt årsakene til kvinneundertrykkingen, var formuleringene skarpere enn før. Begrepet ”sexisme” ble nedstemt i Mexico, men kom med i København. Det ble stilt mer presise krav om likestilling i utdanning og arbeidsliv, med hensyn til politisk deltakelse og arbeidsfordeling i hjemmet, og det ble anbefalt å ta i bruk kvotering, spesielle støtteordninger og kompensatoriske tiltak for å rette opp virkningene av lange tiders kinneundertrykking. Det ble anbefalt at en ny global kvinnekonferansen skulle holdes i 1985. Når programmet til tross for enigheten ble vedtatt med dissens, skyldtes det tre paragrafer som berørte Midt-Østen-konflikten og brakte inn begrepet ”sionisme”.
III. Kvinneretting av FN-systemet etter 1970-tallet
Den internasjonale kvinnebevegelsen ble i løpet av tretti år mer og mer global og samtidig mer og mer mangfoldig. En kan si at bevegelsen mangler klare felles mål, enhet og koordinering, men den er like fullt en bevegelse – kjennetegnet ved sterkt engasjement og et ønske om å endre overordningen og underordningen mellom kvinner og menn i en mannsdominert verden. Og den har gjennom årene blitt hjulpet framover gjennom samarbeidet med FN, spesielt gjennom kvinnekommisjonen og de store globale kvinnekonferansene.
Oppslutningen om kvinnekonferansene økte fra år til år, fra Mexico i 1975 til København i 1980, Nairobi i 1985 og Beijing i 1995. Flyttingen fra et kontinent til et annet bidro til å styrke kvinnebevegelsen i ulike deler av verden. I Beijing deltok 189 medlemsstater med 6000 delegater på regjeringskonferansen, der det også var akkreditert 4000 representanter for NGOs og 4000 journalister. På Kvinneforum (NGO-konferansen) deltok omlag 30 000 mennesker. Beijing-konferansen var den største FN-konferansen som noensinne var vært holdt, og det er hevdet at den ble for stor og uhåndterlig.
Anbefalingene fra regjeringskonferansene utviklet seg også – fra store håp og relativt vagt artikulerte forventninger i Mexico til mer veldefinerte handlingsplaner over et bredt register i Nairobi og sterke politiske krav om endring av kvinnenes forhold til makt i Beijing. Bakgrunnen var at realitetene for kvinnene rundt om i verden i løpet av de siste tiårene ikke bare var preget av bestrebelser og framsteg, men også problemer og tilbakeslag. Til tross for vedtak og handlingsplaner ikke bare internasjonalt, men også på nasjonalt plan i mange land, har det ikke vært noen enkel sak å styrke kvinnenes stilling.
Det er ikke mulig å gå inn på alt dette her. Jeg vil bare ta opp to spesielle utfordringer i dagens situasjon knyttet til FN og dens behandling av kvinnespørsmålene.
Kvinneretting av FN
Handlingsplanen fra Mexico anbefalte at det skulle opprettes ”passende organer innen FN” for å gjennomføre anbefalingene i planen. Et viktig tiltak ble kvinnekoordinatorer som skulle drive arbeidet fram internt i de ulike organisasjonene. Flere kvinner fra kvinnebevegelsen gikk inn i FN-systemet for å ta et tak. Selv ble jeg kvinnedirektør i UNESCO (1984-86), mens Ingrid Eide ble det i FNs utviklingsprogram, UNDP (1987-89) og Ingeborg Breines igjen i UNESCO (1993-96). Vi har hatt litt ulike erfaringer og jeg skal ikke gå i detaljer, bare konstatere for egen del at det er den tyngste jobben jeg har hatt. Det var musa og elefanten.
Selv om bildet har vært noe skiftende, er det en generell erfaring at det er mye enklere å få til resolusjoner i politiske fora enn en endring av regjeringsapparater og mellomstatlige organisasjoner. Å reformere FN-organisasjonene i kvinnevennlig retning har vist seg å være en svært tung og treg prosess. FN-systemet har i liten utstrekning virket som en ”kvinne-alliert” med en pådriverrolle for å få til likestilling i praksis. Når en har fått noe til, har det ofte vært fordi en trekantallianse mellom tre sett kvinner har trådt i kraft: kvinnelige delegater har presset på i FNs besluttende organer, kvinnelige ansatte har presset på innad i FN-sekretariatene og kvinneaktivister, organisasjoner og forskere, har presset på utenfra. Men for å gjennomføre tiltak må en dessuten ha et sterkt, positivt innstilt lederskap i organisasjonene, ansvar, virkemidler og ressurser.
I årene som har gått, har kvinnerepresentasjonen blant de ansatte i FN-systemet økt. Gjennomsnittlig er det vel en tredel kvinner blant saksbehandlere og over, men på ledernivå er det ikke mer enn en firedel. Bare 2 av 31 organisasjoner har oppnådd målet om kjønnsbalanse (2004). Kvinneretting av virksomheten er høyst varierende, men generelt står det svært mye igjen å gjøre. De som særlig skulle drive prosessen framover, FNs kvinnefond, UNIFEM, og enda mer FNs institutt for forskning og opplæring av kvinner, INSTRAW, har forblitt bittesmå enheter. Det er om lag 1300 ”kjønnskontakter” rundt om i systemet, men storparten av dem er på svært lavt nivå med lite kunnskap, autoritet og ressurser og de er ofte tillagt andre oppgaver i tillegg til kvinnespørsmålene. I forbindelse med FN-reform har derfor den internasjonale kvinnebevegelsen i 2006 krevd at det må skje en radikal oppustning av hele systemet når det gjelder kvinner og likestilling, og det må opprettes en egen, slagkraftig FN-organisasjon for kvinner. Hva som vil skje, står igjen å se.
Mainstreaming-strategien
Kvinneorganisasjonene har også reist kritikk mot FN-systemets ”mainstreaming”-strategi. Mexico-konferansen krevde at det skulle settes i gang spesifikke kvinnerettete prosjekter for å styrke kvinnenes stilling. Men disse forble ofte små og isolerte. Samtidig var det klart at kvinnenes stilling måtte styrkes på alle samfunnsområder. Det ble krevd at likestillingsperspektivet måtte gjennomsyre hele politikken og integreres i alle program og prosjekt. Men det som har skjedd i praksis, er en ”male-streaming”, ikke en ”mainstreaming”. Kvinners interesser er i mange tilfelle ikke blitt integrert, men integrert bort. ”Kvinner” er blitt til ”kjønn” og vips er de borte. ”Gender mainstreaming” har blitt et mål i stedet for et virkemiddel og målet om å styrke kvinnenes stilling har langt på vei forduftet. Mainstreaming forventes forøvrig å foregå helt av seg selv, uten spesielle tiltak og ressurser, og en rekke kvinnerettete tiltak er blitt fjernet.
Norsk utviklingshjelp
Den norske utviklingshjelpen er et eksempel på svakhetene ved mainstreaming-strategien, og den belyser det som har skjedd også i FN og andre bistandsadministrasjoner. Den norske strategien for kvinnerettet bistand fra 1986 var forankret på høyt nivå i Departementet for Utviklingshjelp og et omfattende institusjonelt oppsett ble etablert for å gjennomføre tiltakene. Det var et sentralt kvinneutvalg, kvinnekontakter i hver enhet, opplæring og et internt kontaktblad, årlig rapportering og kvinnekontaktkonferanser. Kvinneforskning, utredninger og evalueringer ble støttet og det var en egen kvinnebevilgning. Det ble betydelig dynamikk på saksfeltet.
Men oppsettet ble etter hvert fjernet og etter tjue år (i 2005) konstaterte en evaluering av den norske bilaterale bistanden at innsatsen for kvinner og likestilling nok hadde økt, men fortsatt var liten og usystematisk. Til tross for sterk støtte i politikkdokumenter og strategier var utfordringen fortsatt å bevege seg fra retorikk til konkrete realiteter.
Regjeringen har nå gjeninnført kvinnebevilgningen og utarbeidet en handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling. En rekke tiltak er foreslått og vi får se hva det fører til. Men planen gjelder bare for utviklingspolitikken. Noen tilsvarende plan finnes ikke for utenrikspolitikken som helhet. Det satses på enkelte områder som for eksempel kvinner i væpnet konflikt (Sikkerhetsrådsresolusjon 1325), men det er utfordringer også på andre områder og mer generelt i utenrikspolitikken.