Ingrid Eide: Hvordan Norge rettet blikket utover

Hvordan Norge rettet blikket utover, spesielt til den 3. verden, på 1970-tallet: internasjonal kvinneforskning, fokusering på kvinner i utviklingslandene.

VOKATRA! Vokatra var det første virkelige fremmedspråkordet jeg lærte. Det var krig, og tysk ble snakket på hvert hjørne, vi snappet opp ord og tone, tysk var dessverre ikke fremmed. Men Vokatra! Som betyr frukt på gassisk, det var fjernt, snilt og forpliktende. Vi var en liten klubb av småskolebarn som broderte til basar på Bedehuset, det skulle bli penger til barnehjemmet i Tananarive. Vi hørte mye om foreldreløse barn, eller foreldre så fattige eller syke at de ikke kunne ta vare på barna sine. Vi lærte at krydderet vi kjente hjemmefra kanskje kom fra Madagaskar, det hendte vi så bilder av kvinner og menn i arbeid på jordene sine, og flittige barn på skolebenker. Det var lite om frelse, enn si kolonistyre og politikk, men mye om nytte. Selv følte vi oss nyttige, ja nødvendige: hvem skulle ellers hjelpe barnehjemmet i Tananarive? Det sier seg selv at vi overvurderte verdien og virkningene av vårt strev med nål og tråd, men vi var med i verden. Det var barnesolidaritet, slik vi senere snakket om søstersolidaritet.

Jeg nevner dette fordi jeg tror at om vi skal forstå det som hendte på 70-tallet, må vi se lengre i linjer, flere arenaer og aktører enn vi gjerne gjør når vi mimrer en generasjon bakover. Vi bør erkjenne og anerkjenne samspillet mellom det internasjonale og det lokale nivå mellom ute og hjemme, mellom formelle og uformelle tiltak av mange slag.

Norge retter blikket utover til kvinner i den tredje verden? Hvem ser, hva ser de, hvor, hvordan? På 70-tallet hadde Norge allerede erfaring fra slike fjerne land: flere hundre års sjøfart og handel, ca 150 år med misjonens mangfoldige virke, like lenge med vitenskapelige ekspedisjoner, ca 100 år med internasjonal kvinnekamp for stemmerett, annen likestilling og fred, ca 50 år med frigjøringsbevegelser, herunder Gandhis ikkevoldskamp der hundretusener av kvinner deltok, og sist, men ikke minst 30 år som aktiv medlemsstat i FN og bilateralt engasjert i utviklingshjelp. Oftest var det menn, men ikke bare menn som rettet blikket utover. Når kvinner var med, rommet perspektivet andre forhold.

Vi har brukt mange betegnelser på akkurat det: kvinne perspektiv, kvinnevinkling, kvinnespørsmål, kvinneaspekt, kvinnedimensjon, kvinnesyn. I sum dreidde det seg om å se kvinner som aktører, både seg selv og "de andre". Dermed ble kvinnene konkrete, synlige i sin egen virkelighet. De kunne respekteres for innsats og innsikt, samtidig som man reflekterte over deres avhengighet og begrensninger. Man så deres nettverk av relasjoner og hva det ga av makt og avmakt. Med fokus på kvinner kunne man samtidig trekke inn kjønn og se kvinnen som datter, søster, ektefelle, svigerdatter, svigerinne, mor osv. Kvinner - og menn - er noen vi kjenner, vi kan bruke et vell av egen erfaring for å forstå andre kvinner og menn. Kjønn er en mer abstrakt kategori. Det var et av kvinneforskningens gjennombrudd at man tok tak kvinner som aktører, og ikke bare som ett av to kjønn i statistiske tabeller. Et annet gjennombrudd var å kreve at all utviklingsstatistikk skulle bruke kjønn som variabel. Det var da vi kunne dokumentere ulikheten i menns og kvinners utviklingsmuligheter i den 3. verden, så som at det stort sett var en forskjell på 25 % i skoledeltakelse, i guttenes favør.

ILO, FNs arbeidsorganisasjon, hadde i begynnelsen ansvar for kvinnespørsmål. De hadde sett kvinnene som arbeidere, eller rettere arbeidstakere med spesielle behov, eksempelvis rett til ammepauser i arbeidstiden. Det var visstnok fra ILO den kom, tallrekken som ble effektivt spredt på 70-tallet. Ingen har helt klart kunnet dokumentere hva datagrunnlaget egentlig var, men den virket samme tid rimelig korrekt og sjokkerende: kvinner utgjør halvparten av jordens befolkning, de utformer 2/3 av alle arbeidstimer, men bare 1/3 er registrert. Kvinner mottar 10 % av inntektene og eier 1 % av verdens formuer. I den opprinnelige listen hadde ingen tatt med at kvinner dessuten er 100 % av verdens mødre. Det var kanskje for selvsagt.

Kampen sto, ute som hjemme, om å se kvinners rolle både i reproduksjon og produksjon over hele livsløpet. Se arbeidets art, arbeidets vilkår og utkomme, verdi og verdsetting. Se hvorledes forståelsen av kjønn bestemte arbeidsdelingen mellom menn og kvinner, tilgangen til ressurser og makt i smått og stort.

Det var mange bidrag til vår egen forståelse av kjønnsroller og arbeidsdeling. Allerede på 50-tallet hadde Margarete Bonnevie skrevet om hvor ulike kjønnsrollene kunne være i ulike samfunn. Hun og andre brukte Margaret Meads Stillehavsstudier om Arapesher, Mundugumorer og Tsjambulier som argument for at biologi var mindre bestemmende enn antatt. Grovt gjengitt var de første gruppen stort sett ”kvinnelige” i vår mening, den andre "mannlige" med liten interesse for barn og omsorg, mens den siste var omvendt av hva vi ser, eller så, som ”naturlig”: "Kvinnene er driftige og effektive, driver fiske og handel, og er uten enhver pynt og stas. Mennene derimot legger stor vekt på sitt ytre og fordriver helst tiden med kunstneriske sysler, treskjæring, maiing og innøving av dansetrinn". (Bonnevie, s.113) Mange andre antropologiske studier, etnografiske samlinger og utstillinger kastet nytt lys over det fremmede og frigjorde fra tvangsmytene i hjemlige kjønnsroller. Forskningen viste at den mannlige forsørgerrollen og den familiebaserte kvinnen ikke var en naturgitt, universell samfunnsorden. Samtidig lærte vi hvor strengt og undertrykkende enhver rigid arbeidsdeling basert på biologisk kjønn kunne være.

Men det var en dansk samfunnsforsker, Ester Boserup, som beredte et gjennombrudd i forståelsen av kvinners rolle i den økonomiske utviklingen (Boserup 1970,1974). Med DANIDA stipend hadde hun sist på 60-tallet reist jorden rundt, sett, studert, samlet forskningsrapporter, drøftet med lokale forskere og andre kilder hva som var virkeligheten, både historisk, i løpet av utviklingsprosessene, og i samtid. Bildet av mannen som eneforsørger fikk et grunnskudd. Boserup dokumenterte forskjellene på mannslandbruk og kvinnelandbruk, hun forklarte hvorfor afrikanske land har tradisjon for brudepris, mens enkelte asiatiske har medgift; hun viste hva teknologiske nyvinninger og mannsmigrasjon betydde for kvinnelige bønder, og hvordan moderniseringstiltak kunne marginalisere kvinner. Hun skrev om opprør blant kvinnebønder som mistet jordrettigheter, og drøftet kvinners andel av markedshandel. Et stort antall tidsstudier ble referert. Befolkningsvekst, migrasjon og arbeidsvilkårene for de unge asiatiske kvinnelige industriarbeiderne ble belyst. Boken ble en internasjonal bestseller, den ble pensum i samfunnsfag og fagbok i forskning og bistand, og den ble popularisert i utallige foredrag, seminarer og brosjyrer. Den er fortsatt leseverdig og relevant; få bøker gir så godt innblikk i sammenhenger og variasjon som setter kvinner i fokus. Her til lands var det især samfunnsgeografene og ernæringsforskerne som fulgte opp med liknende problemstilinger. Samarbeidet med kvinnelige utviklingsforskere i den 3. verden ble vektlagt. African Association of Women for Research and Development, AAWORD, kom til å bli et viktig nettverk, først og fremst for afrikansk selvforståelse. Men også for internasjonal utviklingsforskning og institusjonsbygging. Sveriges bistandsmyndigheter hadde etablert et eget forskningsråd for utviklingsforskning, SAREC, som fikk stor betydning for utviklingslandenes egenforskning. Drømmen om et norsk tilsvarende NAREC ble aldri virkelighet, men på 80-tallet fikk vi et forskningsprogram som finansierte norsk kvinneforskning i utviklingsland.

Den nye kunnskapen om kvinners stilling i den 3. verden kunne mange norske kvinner tross forskjellene nikke gjenkjennende til. "Først oppe og sist i seng" visste de mye om. Mange husket vannbæring og vedkomfyr, og det var ikke bare i Prøysens viser man mintes å trekke plogen som hest. Krigens knapphet og usikkerhet hadde voksne kvinner i ferskt minne på 70-tallet, tidligere tiders fattig Norge var heller ikke gått helt i glemmeboken. Det var simpelthen, vil jeg påstå, et grunnlag for at norske kvinner kunne identifisere seg med kvinner i den 3.verden. Det gjorde de, først og fremst gjennom Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN), paraplyorganisasjonen for 22 norske kvinneorganisasjoner (Birgit Wiig 1984). Her var bl.a. Husmorforbundet med sine 43.000 medlemmer med, og Bondekvinnelaget som hadde internasjonalt medlemskap i Association of Country Women of the World med 8 mill. medlemmer. De og mange flere engasjerte seg internasjonalt både i FN systemet og i praktisk bistand, etter hvert med betydelige støtte fra og nytte for NORAD. NKN ble regnet som en "borgerlig" gruppering, venstresiden, arbeiderkvinnene, fagbevegelsen og fredsbevegelsen sto utenfor, men samarbeidet ofte i sak. Men det var NKN som var i "førersetet' i dialogen med Utenriksdepartementet og NORAD om kvinnespørsmålene i utenrikspolitikk og bistand. Med prosjektstøtte fra NORAD opprettet NKN sin egen u-landsinformasjon. Birgit Wiig, tidligere leder for NKN, ble i 1973 leder for Kontaktutvalget for kvinneorganisasjoner. Der var 6 fra NKN, en fra respektive LO, nyfeministene og Kvinnesaksforeningen. Sistnevnte vedtok på landsmøtet i 1976 som fjerde punkt i sitt program: Solidaritet med kvinner i u-land. Det er avgjørende at u-hjelp fremmer likestilling og kvinnefrigjøring.

70-tallet ble innledet med Biafra-krisen, en blodig borgerkrig i Nigeria som ble profesjonelt eksponert i internasjonale kampanjer. Kvinner og barn som utmagrede ofre ble vist i alle medier, og nødhjelpen engasjerte mange. Så kom en minst like brutal krig i Øst-Pakistan som ville frigjøre seg fra fellesskapet med Vest-Pakistan. Her ble kvinner igjen ofre; voldtekter og uønskede graviditeter var en følge av krigen, og mange var blitt enker (her er et forvarsel om 90-tallets Balkan kriger og voldtekt som krigsforbrytelse). Aksjon Medmenneske, og senere aksjonen Lær oss å overleve ble gjennomført av NKNs kvinneorganisasjoner for direkte bistand til prosjekter i Bangladesh. Helsestasjoner, jordmor- og sykepleieskole ble startet, og symaskiner og annen bistand som kunne gi inntekter lokalt ble formidlet.

Etter hvert myldret prosjektene og opplevelsen av direkte innsats og kontakt. Innsamlinger for å avlaste kvinner for vannbæring var det mange av. Av og til kunne representanter for giverne reise ut og med selvsyn erfare hva hjelpen betyr. Disse kvinnene var tale og skriveføre, og gode formidlere, men Elin Bruusgaards bok "Ansikt til ansikt" (Bruusgaard 1982) gir en helt spesiell, levende og tvisynt beskrivelse av hva kvinnespørsmålene dreier seg om. Hun lar sine ”motparter" komme til orde; her er en undertone av kulturrelativisme, men også ærlig realisme fra en kvinne som mer enn de fleste brukte tid og krefter på jordnær søstersolidaritet. Utfordringene stikker hun ikke under stol, hun forbigår ikke omskjæring selv om hun kjenner vemmelse og avmakt overfor tradisjonen. Hun er åpen, men kritisk, ganske humoristisk og aldri servil, enten hun omtaler norske eller utviklingslandenes myndighetspersoner. Det hun ikke fikk med seg var kritikken som senere kom over alle de små kvinneprosjektene, mange viste seg ikke bærekraftige, ikke lokalt tilpasset, ofte uten markeder for det produserte. Men kvinneprosjektene skapte helt nye strømmer av kunnskap om kvinners levekår og livsløp i ulike deler av verden. Dermed synliggjorde de kvinner for hverandre og for myndigheter på alle nivå.

Men hvor skulle kvinnene gå videre? Hva ville bli deres fremtidige roller? Dette spørsmålet toppet seg i flere konflikter. Ett var spørsmålet om heimkunnskap, home economics. Skulle skoler for jenter ta tid til å forberede dem på fremtidig husmorgjerning etter Vesteuropeisk modell? Var det realistisk og tjenlig, eller en avsporing? Hvor ville de eventuelt få betalt arbeid, var hushjelp eller storhusholdning det man siktet mot? Og hvordan ville de konkurrere med guttene som fikk mer undervisning i allmennfag, mens jentene ble undervist i husstell?

Et annet tilbakevendende tema var nødhjelp kontra utviklingshjelp, og matvarehjelp i strie strømmer kontra oppkjøp lokalt h evt. kvinnelige produsenter og handelsfolk, og kontra langsiktig bistand til lokal matvareproduksjon som var rikelig nok til å møte en krise?

Et tredje tema var ammesaken som toppet seg i en internasjonal kampanje mot Nestlé som hadde markedsført melkepulver i utviklingsland slik at folk trodde amming var mindreverdig. Her førte kampen til seier gjennom rettssak. Med støtte fra Verden helseorganisasjon kom det regler for markedsføring på feltet, og stadig bredere faglig og folkelig aksept for amming som best for mor og barn. Det hører med til akkurat denne historien at Norges landbruksminister Treholt på Verdens matvarekonferanse i 1974 pekte på morsmelk som et vesentlig bidrag til verdens matvareproduksjon. FNs store befolkningskonferanse i 1974 åpnet for en bredere drøfting av kvinner, barn, folkehelse og familieplanlegging i et utviklingsperspektiv.

70-tallet var tiåret da Ny økonomisk verdensorden preget tenkning og politikk om utvikling. Ville handel erstatte bistand, og ville det gagne kvinnene? Hvordan, og på hvilke vilkår skulle kvinnene integreres i ny produksjon for eksport? Hvorledes ville ny økonomisk vekst fordeles i befolkningen? Spørsmålene var mange, og til sist rant det hele ut i sand, mens markedsliberalisme og strukturtilpasning kom til å prege utviklingslandenes næringsliv og økonomi de neste tiårene.

Men 70-tallet var også tiåret da Verdensbanken stilte seg i spissen for grunnbehovsstrategien. Den kom kvinner i møte ved å vektlegge det helt jordnære: mat, vann, klær, husvære, helse og grunnutdanning for alle. Men strategien ble aldri skikkelig finansiert, verken gjennom bistand, lån, eller utviklingslandenes egne budsjetter.

De store debattene om rike lands forhold til den 3. verden ble utover 70-tallet mye preget av abstrakte teoretiske og politiske posisjoner. Det var en viss overrisling av begreper fra dette macro-nivået til forståelsen av kvinners daglig liv og arbeid i den 3. verden. Kjønn og klasse spilte sammen i kvinners disfavør. Klasseforskjellene kunne splitte kvinnene. Det var alltid noen, også blant kvinner, som tjente på andres nød og underordning. Lokalt kunne det svekke kampen for likestilling og for sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter. Migrasjon, industrialisering og lønnsinntekt åpnet nye dører for noen, men også ny sårbarhet for beslutninger i fjerne maktsentra i tillegg til sårbarhet i familie og andre kjønnsrelasjoner. Den sårbarheten er ekstra stor når samfunn og stat ikke kan tilby kvinner et ekstra sikkerhetsnett i forbindelse med det helt nødvendig fødearbeidet.