Anne Dalen: Norsk kvinnelig teologforening og kvinnelige prester

Det er snart 110 år siden den første kvinnen i Norge tok teologisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo. Valborg Lerche var hennes navn, og hun ble cand.theol. i 1899. Men prest kunne hun ikke bli. Den muligheten åpnet seg på gløtt i 1938 da Stortinget vedtok at kvinner kunne ansettes i alle statens embeter, men med en tilføyelse som fikk tilnavnet Lex Mowincel ”at kvinner ikke bør ansettes som prester hvor menigheten av prinsipielle grunner uttaler seg mot det.”  Dette tillegget ble fjernet i 1956. På denne tiden var det nesten 40 kvinner som hadde tatt teologisk embetseksamen, enten fra Det teologiske fakultet ved Universitetet eller fra Det teologiske Menighetsfakultet som ble opprettet i 1908. 

Hva brukte kvinnene sin lange utdannelse til? Noen reiste ut for misjonen, andre arbeidet i skolen, og på begynnelsen av 50-tallet jobbet noen i kirkelige stillinger. Agnes Vold var sjelesørger ved Ullevål sykehus, Anne Berit Stensaker og Agnete Fischer jobbet som menighetsarbeidere i to Oslo menigheter. Disse tre kvinnelige teologene og flere med dem opplevde at de hadde behov for en møteplass, for et faglig forum der de kunne diskutere teologi. Derfor tok de et initiativ til å danne forening og sendte ut et brev der de blant annet skrev:

”Vi sender dette brevet for å høre hva du synes om at vi også her i Norge danner en forening for kvinnelige teologer. Vi vet også at mange kvinnelige teologer har følt behov for fellesskap og samarbeid i fastere former enn det mer tilfeldig som hittil har vært, ikke bare for sin egen personlige del, men også av hensyn til den tjeneste de har. En del av oss har derfor arbeidet noe videre med dette spørsmålet, og har også drøftet de retningslinjer vi synes en slik forening bør arbeide etter. Nå har vi kommet så langt at vi tillater oss å bry deg med følgende:”

Og det de da ville ha svar på var om det var ønskelig at det ble dannet en forening, om det var kommentarer til det grundige lovforslaget, og så var det en invitasjon til et eventuelt konstituerende møte.

Initiativtakerne avsluttet brevet slik:

”Til slutt har vi et ønske: Vær med og be om at Gud vil lede oss til å gjøre det som rett også når vi arbeider med denne saken. Og be om at mismotets ånd hos oss må bli overvunnet av krafts og kjærlighets og sindighets ånd, slik at vårt arbeide som kvinnelige teologer kan bli til velsignelse.”

Over 20 kvinnelige teologer kom til Oslo i oktober 1958 og i følge møteprotokollen forløp møtet slik:

”Konstituerende møte for foreningen ble holdt på Forbundshotellet, Holbergsplass 1, Oslo 18. oktober 1958. Det ble enstemmig vedtatt å danne forening for de kvinnelige teologer, og som foreløpig løsning ble antatt navnet Norsk kvinnelig teologforening.”

Foreningens formålsparagraf ble slik:

”Foreningens formål er å skape grunnlag for kristent og faglig fellesskap mellom norske kvinnelige teologer.

Den vil også, så vidt mulig, ivareta de kvinnelige teologers interesser med hensyn til arbeidsmuligheter og arbeidsvilkår, så de på beste måte kan fylle sin plass i norsk kirkeliv.”

De kvinnelige teologene hadde ulikt syn på kvinners prestetjeneste. Noen var for, andre var i mot. Det spesielle med NKTF var at tilhengere og motstandere av kvinners prestetjeneste ble medlemmer i foreningen. Kvinnene tok utgangspunkt i og satset alt på det som bandt dem sammen, nemlig at de var kvinner og teologer, og det faglige fellesskapet de dermed hadde. De ble også gode venner, og da kunne foreningen leve med ulikt syn i spørsmålet om kvinner skulle være prester. Som en jeg har snakket med sa: ”Vi var uenige, men samtidig var NKTF det stedet hvor vi kunne snakke om det som kvinner. I alle andre sammenhenger var det menn som diskuterte.”

Foreningen valgte å ikke være ”et kamporgan for særretninger”, derfor inkluderte den tilhengere og motstandere av kvinners prestetjeneste. Samtidig ville den ivareta kvinnelige teologers interesser med hensyn til arbeidsmuligheter og arbeidsvilkår. Men det anliggende ble bevisst rundt formulert i formålsparagrafen, som ikke sa noe om at NKTF skulle arbeide spesielt for at kvinnelige teologer kunne bli prester. Kvinnene så at de hadde en plass i norsk kirkeliv, men de definerte den ikke nærmere, og foreningen ville ikke være pådrivere i diskusjonen om kvinners eventuelle prestetjeneste.

Den eneste som på NKTFs konstituerende møte sa tydelig i fra om at hun ønsket at kvinner kunne bli prester, var Ingrid Bjerkås. I referatet fra debatten omkring formålsparagrafen uttalte hun et ønske om at ”de kvinnelige teologene kunne få stillinger i kirken på like fot med menn”. Og det ble jo nettopp Ingrid Bjerkås som ble Norges første kvinnelig prest, ordinert i Vang kirke 19.mars 1961.

Denne kirkehistoriske viktige hendelsen er ikke referert i NKTFs styreprotokoll. Spørsmålet om kvinnelige prester fortsatte å være et ikke-tema i foreningen, med unntak av et møte foreningen hadde med biskopen i Oslo i 1964. Kvinnene møttes i hjemmene, diskuterte teologiske emner, hadde invitert innledere, og noen ganger var temaene mer dagsaktuelle, som den nye feminismen, abortspørsmålet og det å være moderne kvinne. Dessuten sendte styret ut i gjennomsnitt ut to kontaktbrev i året hvor de fortalte om styrets arbeid og hadde en spalte som de kalte ”K-teolog nytt”.  Og selv om NKTF hadde rom for tilhengere og motstandere av kvinners prestetjeneste så ble tonen i kontaktbrevene mer og mer positiv når kvinner ble ordinert til prestetjeneste.  Fra 1961 til 1975 ble det i alt ordinert 21 kvinner. Og kvinnelige prester ble allerede fra 60-tallet viktige symbolbærere for likestilling i kirken.

Høsten 1974 fant ikke det sittende styret nye kandidater til styrevervene. Spørsmål til medlemmene viste at det ikke var nok interesse for foreningen. Ett medlem sa rett ut at foreningen ikke hadde livets rett når den ikke tok et klart standpunkt for kvinners prestetjeneste. Styret bestemte at foreningen skulle hvile inntil videre, men den ble ikke nedlagt. Kontakten og fellesskapet mellom kvinnene fortsatte, men det ble ikke skrevet protokoll eller kontaktbrev.

En forening for kvinnelige teologer sluttet med sin organiserte virksomhet like før Kvinneåret i 1975. Det er på en måte et paradoks, men NKTF kunne ikke fortsette slik den var. Foreningen arbeidet ikke i 1974 for likestilling i kirken. Det har derimot NKTF gjort senere, men det går utover mitt tema for denne innledningen. Likevel nevner jeg det helt kort fordi det henger sammen med tidsperioden vi har fokus på i dag. Kvinnegruppa på Det teologiske fakultet og Menighetsfakultet var aktive på 70-tallet. De kvinnelige teologistudentene søkte sammen, de arrangerte seminarer, og i 1982 ble NKTF formelt reetablert, da med en formålparagraf som var klart for kvinners prestetjeneste. Formålparagrafen lød slik:

”Foreningens formål er å fremme et kristent og faglig fellesskap for kvinnelige teologer.

Foreningen vil arbeide for de kvinnelige teologers yrkesmessige interesser i Den norske kirke og særlig ivareta kvinnelige presters arbeidsmuligheter og arbeidsvilkår.”

På årsmøtet i 2007 var det på nytt diskusjon om ordlyden i foreningens formålsparagraf, og etter diskusjonen på årsmøtet ble følgende formålsparagraf vedtatt:

”Foreningens formål er å fremme et kristent og faglig fellesskap for kvinnelige teologer og teologistudenter i tråd med den radikale tradisjon foreningen står i.

Foreningen vil arbeide for:

• de kvinnelige teologers yrkesmessige interesser, og særlig ivareta kvinnelige presters arbeidsmuligheter og arbeidsvilkår i Den norske kirke og i andre kirkesamfunn som er representert i foreningen, 
• likestilling mellom kjønnene i teologi og kirkeliv,
• internasjonal kontakt og solidaritet med kvinnelige teologer og prester i våre søsterkirker.”

Her ser vi at NKTF fortsatt vil arbeide for likestilling mellom kjønnene i teologi og kirkeliv.

Så konklusjonen er at Norsk kvinnelig teologforening, som i sin første fase ikke arbeidet eksplisitt for likestilling, i dag har en posisjon i Den norske kirke og i det norske samfunn for å arbeide for likestilling, og dermed for en teologi som viser kvinners og menns likeverd.  Og kvinnelige prester har vært og er viktige symbolbærere for likestilling. Det er en av tingene som blir markert i 2008 når NKTF feirer 50-års jubileum.