Jeg har fått æren av å klippe snoren for KILDENs forskerbase det er en ære jeg bare må takke for - ikke minst fordi KILDEN her har valgt seg en snorklipper med mye teknologi-angst.
Men et slikt valg er samtidig en god illustrasjon på hva KILDEN kan tilby: for KILDEN er nettopp et suverent nett-sted for folk som ikke liker nettet. Som har pc stort informasjonsbehov og mye teknologiangst.
For å ta det formelt, er KILDEN et informasjons- og dokumentasjonssenter for kvinne- og kjønnsforskning i Norge. Vi de berømte brukerne - trenger bare å kjenne nettadressen og så ordner KILDEN resten. Enten vi vil vite hva som foregår av konferanser, seminarer, bokutgivelser og artikkelskriverier, eller vi trenger å finne fram til andre forskningsentre, til bibliotekbaser eller prosjekter, så viser KILDEN vei. Fra dette nettstedet kan vi løpe avgårde til all verdens andre nettsteder. Som teknologivegrer er jeg overlykkelig over et sånt verktøy og for kvinneforskningen i Norge er dette en utrolig viktig ressurs.
Før denne markeringen spurte jeg likevel Nina Kristiansen som leder KILDEN om det ikke samtidig var et visst kulturelt ubehag knyttet til det å drive med slikt informasjonsarbeid f.eks. i lys av den innsikten som vår norske nobelprisvinner i fysikk Ivar Gjæver en gang formidlet:
Forskere bør ikke vite for mye det bare hemmer forsker-fantasien...
En mer oppdatert versjon av samme poeng finner vi i den den såkalte cand.polit.apatien. Cand. polit apati er en utbredt lidelse. Sykdommen tar form av en generell matthetsfølelse - som oppstår fordi vi vet at verden er stappfull av informasjon samtidig som vi erfarer at jo mer informasjon vi skaffer oss, jo mer vet vi om all den informasjonen vi ikke har.
Men langt ifra svarte Nina nettopp denne lidelsen hjelper hun til med å kurere. Nina er rett og slett en nettdoktor. All den informasjonen vi frykter at vi hele tiden mister, den har Nina og KILDEN samlet sammen for oss.
Fra i dag har vi også fått tilgang til KILDENs forskerbase som er en "nasjonal kompetansekatalog for kvinne- og kjønnsforskning, og for kvinner i forskning". Nærmnere 1500 forskere er registrert her. I denne basen kan vi lete etter folk som har spesial kunnskap om akkurat det temaet vi trenger å vite noe om akkurat nå. Vi får rede på hvem de er hvor de jobber hvordan vi kan få fatt i dem - hvilke prosjekter de holder på med og hva de har gjort før om vi vil vite det også. Alle forskere har en CV og på den CVen står det meste. Og det er CV-en som ligger til grunn for registreringene i KILDEN.
De fleste av alle oss som leter etter noen og noe - kan finne noe her. Og som kjent trenger vi ikke å ha ordet forsker i yrkestittelen for å lete etter noe. Journalister for eksempel - leter også. Og ikke bare etter vinklinger men også etter stoff, kilder og intervjupersoner. Noen journalister kunne kanskje også med fordel lete litt mer.
Sånn at det i det såkalte "offentlige rom" ikke var de samme som snakket hele tiden. Her kan nett-adressen til KILDEN være kjekt å ha.
Forskerbasen er også en del av det jeg pleier å kalle feminismens aller eldste prosjekt det Store Synliggjøringsprosjektet. I egenerklæringen fra KILDEN står det at formålet er å å være et verktøy for å finne fram til kvalifiserte kvinner innenfor alle fag- og samfunnsfelt; for nettverksbygging faglig utveksling og rekruttering til stillinger og verv.
Jeg skal derfor si noe mer om rekruttering til verv. I Norge har vi som kjent en likestillingslov. Denne loven har en paragraf 21 som regulerer sammensetningen av alle offentlig oppnevnte styrer råd og utvalg . I alle slike styrer, råd og utvalg skal det etter regelen i paragraf 21 være minst 40 prosent av som det heter "hvert kjønn".
Det er det ikke. Det er faktisk en haug med utvalg, styrer og råd som ikke oppfyller denne regelen mer enn ti år etter at den ble vedtatt. (Stina 80 i 1997). For de utvalgene som ikke oppfyller regelen skal det søkes om unntak hos BFD. Det skjer bare unntaksvis. Men hos de departementene som både oppnevner utvalg og eventuelt søker om dispensasjon er det en begrunnelse som dominerer:
Vi finner ikke nok kvinner med den nødvendige faglige kompetansen.
Den begrunnelsen er ikke særlig orginal den har vi ofte hørt. Men på institutt for statsvitenskap har jeg en hovedfagstudent, Stina Solhøy, som har sett nærmere på hva dette konkret betyr: Hva slags kompetanse er det departementene ikke finner?
Om dette kan vi formulere noe som ligner en lovmessighet: Jo mer departementet må spesifisere hva "kompetanse" er, jo strengere blir kravene.
Jeg skal gi dere en kort liste som viser hvordan en slik begrunnelsesprosess kan skrus til:
- Først er det ikke nok kvinner på det aktuelle område
- Så er det ikke nok kvinner i de posisjonene det er vanlig å rekruttere fra. Særlig er det for få kvinner med leder-posisjoner.
- Så er det ikke nok kvinner med høy nok saksekspertise, som eventuelt defineres som "blant landets fremste eksperter"
Og selv om det skulle være nok kvinner på det aktuelle området, i de aktuelle posisjonene med nok lederposisjoner og høy nok saksekspertise ja så kan det likevel være at de ikke har og nå siterer jeg "tilstrekkelig autoritet".
Jeg håper og tror - at med de databasene vi åpner i dag, blir det langt mer vanskelig å slippe unna med denne typen argumentasjon. Kontrollspørsmålet gir seg nærmest selv: Har dere vært på de riktige nettstedene?