Fra forskning til handling?

Heidi Enehaug og Aslaug Hetle ved AFI har på oppdrag fra den norske filmbransjen skrevet forundersøkelsen Når menn velger menn, og kvinner velger menn.

– Vårt mål som bestillere av undersøkelsen var å få avdekket og eventuelt bekreftet myter innen filmbransjen. Vi ville vite mer om hvilke begrensninger og hindringer kvinner står ovenfor i en bransje dominert av menn, forteller Vigdis Lian, direktør ved Norsk Filminstitutt.

Forskjellige virkelighetsoppfatninger

Enehaug og Hetle valgte å legge vekt på regissør- og produsentrollen. Gruppen de intervjuet besto av folk fra filmbransjen med varierende fartstid og yrkeserfaring. De fleste var positive til en mer kjønnsbalansert filmproduksjon, men det var delte meninger om hva som må til for å endre dagens situasjon.

– Et viktig fun i rapporten er at det innen filmbransjen finnes vidt forskjellige virkelighetsoppfatninger. Dette dreier seg spesielt om oppfatninger av hva det vil si å være kvinne, jobbe med film og ha barn. Flere informanter mener at dette er en umulig kombinasjon. På motsatt side er de som mener at dette er ideelt, forteller Enehaug.

– Oppfatninger om at det er vanskelig å kombinere barn og filmarbeid, er et tydelig bransjekulturelt trekk som daglig underkommuniseres på det sterkeste. Men det er jo vanlig at menn har barn og jobber med film, så da skulle det vel egentlig ikke være vanskeligere for kvinner, sier Enehaug.

Kvinner faller gjennom

I undersøkelsen presenterer Enehaug og Hetle nettverk, ryktebørs, synlighet og erfaring som det viktigste for å slå seg opp i norsk film. Samtidig må kvinner slåss mot en forestilling om at menn har egenskaper som passer bedre for film enn det kvinner har.

– Dette kom tydelig frem blant annet hos en av de vi intervjuet, når hun fortalte hvordan hun som kvinne ble oppfattet som vimsete i en tankeprosess, mens hennes mannlige kollega ble oppfattet som kreativ, forteller Hetle.

Samtidig kan det synes som de mannlige nettverkene er sterkere, at menn er flinkere til å gjøre seg synlige, og at de lettere oppnår den erfaringen de trenger. Spesielt er menn populære når det gjelder filming for reklamebransjen.

– Tradisjonelt har man sett på produsentrollen, som har det organisatoriske og økonomiske ansvaret for filmens utvikling, som maskulin. Men dette er man kanskje litt mer på vei bort fra nå. Denne rollen er ekstremt viktig i perioden man bygger seg nettverk, men jeg tror ikke problemet hovedsakelig ligger her. Det er den generelle virkelighetsoppfatningen i filmbransjen, samt forestillingene om hvordan kvinner er sammenlignet med menn, som fører til at kvinner faller gjennom hele veien, sier Aslaug Hetle.

Etterlyser rollemodeller

Vigdis Lian, direktør ved Norsk Filminstitutt, mener at det offentlige plikter å følge opp arbeidet for mer likestilling, også innenfor filmbransjen.

– At det ikke er full likestilling er ikke det offentlige sin skyld, men det er her rammene for filmpolitkken legges. Alt i alt handler dette om ytringsfriheten, og nå ligger det snubletråder for kvinner hele veien, mener Lian.

– Menn tenker ikke over at kvinnene mangler, og dermed er ikke manglende likestilling noe de ser som et problem til daglig. Filmkonsulentene gjør den jobben de er satt til, innenfor det rammeverket som til en hver tid gjelder. Men det er altså her jeg mener det må være lov å se på kvotering som et virkemiddel .

Dette er også ett av tiltakene Enehaug og Hetle foreslår i forundersøkelsen

– Kvotering kan være med på å gjøre forskjellene jevnere. Blant annet etterlyser elevene på den norske filmskolen på Lillehammer kvinnelige rollemodeller. Der er de mannlige lærerne klart overrepresentert, forteller Hetle.

Kvinnene forsvinner

Produksjonssjef i Norsk Filmfond, Elin Erichsen, forteller at andelen kvinnelige søkere til langfilmstøtte er svært lav.

– Vi vet at det er en god del kvinner som skriver, men de blir borte på veien mot søknad om produksjonsstøtte. Det er nærliggende å lure på om de forsvinner et sted i produsentleddet. Kvinner er kanskje reddere for å bli avvist enn menn, og blir det muligens også lettere. Dette er noe det er viktig å finne ut mer om, sier Erichsen.

Heidi Enehaug mener dette kan kobles til at kvinner tar mer av totalansvaret i planleggingsfasen av prosjektene.

– Forundersøkelsen viser at kvinner blir oppfattet som mindre fleksible enn menn, når det gjelder å gjøre forandringer i ideer og utføring. Kvinner ser for seg hvordan de vil ha det, skriver historien selv, og planlegger hvordan den skal fortelles. Menn påstås å være flinkere til å kompromisse i forhold til det kunstneriske uttrykket, og blir kanskje sittende igjen med et mindre personlig nederlag om de blir avvist. Men dette temaet vet vi lite om, og det kunne absolutt vært spennende med mer forskning om dette, sier Enehaug.

Vigdis Lian påpeker at kvinner hovedsaklig lager kort- og dokumentarfilmer, og færre spillefilmer.

– Men kvinner er da like gode historiefortellere, fra sitt ståsted. Det er en gammel myte at film av kvinner blir proppet med følelser. Bare se på hva som lages i dag, det er da vitterlig unge menns «føleri», deres strev med livet og kjærligheten, mener Lian.

Lenger vei å gå

Undersøkelsen viser også at kvinner kan ha større vanskeligheter enn menn når det gjelder å danne nettverk. Det er en oppfatning Elin Erichsen deler.

- Det er viktig å huske på at filmbransjen ikke er unik, den gjenspeiler bare samfunnet og samfunnets roller – både i Norge og internasjonalt. Menn har ofte sterkere faglige nettverk, og har gjennomgående en tendens til, ubevisst, å velge andre menn. Like barn leker best, sier Erichsen.

Samtaler viktig

Hetle og Enehaug legger i undersøkelsen vekt på at samtale og diskusjon i filmbransjen er viktig for å komme videre. - Møteplasser og organisasjoner som WIFT, (Women In Film And Television) er viktige. De gjør at også kvinner kan bygge opp sterke nettverk, mener Enehaug.

– Det viktigste med undersøkelsen var å få ballen til å rulle. Vi setter problemstillingen på dagsorden hos oss ved instituttet, blant annet gjennom frokostseminarer. Vi kommer også til å kartlegge de uformelle nettverkene, og følge pengestrømmen. Diskusjonen om fordeling av midler må tas opp i fondet, sier Vigdis Lian.

– I forbindelse med en tilsvarende debatt i Sverige, uttalte direktøren ved Svenska filminstitutet, Åse Kleveland, at det ikke er noen demokratisk rettighet å lage film. Det slutter jeg meg selvsagt til. Jeg ser det likevel slik at vi har et demokratisk underskudd når så få kvinner lager film, avslutter Lian.