Den språkløse kvinnen

Blant alle sine romanfigurer ser det ut til at Cora Sandel alltid vil være sterkest forbundet med Alberte.

Og kanskje med Katinka Stordalen, sydamen som blir småbysladderens heteste tema da det blir kjent at hun har lagt ned arbeidet med kjolebestillingene, og i stedet drikker vin på konditoriet sammen med en vilt fremmed mann.

Men Cora Sandel er opphavskvinne til flere viktige kvinneskikkelser, ikke bare de vi finner i Alberte-trilogien og i Kranes konditori.

I løpet av hennes forfatterkarriere skrev hun i alt mellom 70 og 80 noveller, tekster som ble utgitt i flere novellesamlinger i hennes egen samtid.

– Cora Sandels noveller har hatt en tendens til å komme i skyggen av romanene. Jeg tror dette har med novellesjangerens status å gjøre. Romanen settes gjerne høyere enn novellen, og av Sandels korrespondanse med forlaget kan vi se at hun faktisk ble frarådd å skrive noveller. I stedet ble hun oppfordret til å satse på romaner. I de to første tiårene av sitt forfatterskap var det likevel ofte novellene som sto mellom Sandel og den rene økonomiske misere, sier AnnaCarin Billing.

– Selv valgte jeg å fokusere på novellene fordi de er veldig gode tekster. Dessuten mente jeg å se at Sandel her kunne behandle omtrent de samme temaene som i romanene, men ut fra flere synsvinkler og med ulike variasjoner.

Billing disputerte for to år siden med doktorgradsavhandlingen «Hvad er sannhet?» Studier i Cora Sandels novellistik.

I vår sto hun for ett av bidragene i boka De upåaktede liv, en norsk artikkelsamling om Sandels forfatterskap.

Her tar hun tak i én av de sentrale trådene hun mener å finne i Sandels novellistikk, nemlig den som handler om kjønn, makt og språk. Dette er et viktig motivkompleks som har å gjøre med så vel novellenes tematikk som deres form og framstilling, mener Billing.

Mange takk, doktor

En rekke ulike kvinneskikkelser kommer til syne i Sandels noveller.

Mest vanlig er likevel den forkuede kvinnen som av ulike årsaker forhindres fra å utvikle seg; hun er fanget i et ulykkelig ekteskap, hun må takle fattigdom, ansvaret for barna eller en fordømmende allmennhet.

Men det er ikke først og fremst de individuelle kvinneportrettene Billing har valgt å fokusere på. Hun er fascinert av hvordan Sandel gestalter maktrelasjoner mellom mennesker, og karakteriserer tekstene som kompromissløse. 

– De romantiserer aldri relasjonene mellom karakterene, men fremstiller dem i all deres grusomhet, sier Billing.

Novellen «Mange takk, doktor» er i så måte et godt eksempel.

Her møter leseren en ung kvinnelig kunstner som overtales av sin mann til å gjennomgå en illegal abort. Det er umulig for dem å få barn i deres situasjon, hun ville i så fall måttet gi opp malerkarrieren sin, så aborten er til hennes eget beste - mener mannen.

Billing mener kvinnen resignerer under mannens strøm av ord. Hun fremstår som maktløs, og fremstilles også gjennomgående som språkløs. Uttrykk som «der fins ikke ord» og «det er ikke tale om» går igjen i framstillingen av kvinnens reaksjoner. Språket hennes karakteriseres av å være mangetydig, usammenhengende og syntaktisk oppstykket.

Mannen og legen, de to representantene for det mannlige i novellen, snakker derimot uavbrutt. De overtaler og forsikrer og gir kvinnens opplevelse en helt annen språkdrakt enn hennes egen. 

– Mannen i «Mange takk, doktor» har et klart overtak på kvinnen ved å være den som mestrer språket, sier Billing.

I motsetning til kvinnens er replikkene hans syntaktisk korrekte, han er tydelig og han bruker språket mot kvinnen. «Tenk nå litt over, hvad du sier [...] du er så rent umulig å tale med, så».

Men i løpet av novellen kommer kvinnen til en ny innsikt.

Hun angrer, men viktigere er det kanskje at hun for første gang innser at hun inngår i et maktspill der mannen og legen har makten over henne og kroppen hennes.

Billing hevder at samtidig med denne nye oppdagelsen skaper hun et nytt språk, et språk som ikke unnslipper den dobbelhet og ironi hun er omgitt av, men derimot benytter seg av dem. Som i følgende sitat fra novellen:

«Hun tenker: De lyver. Over er det aldri. Det er uopprettelig. Mere er dødt enn de aner. Riktig snild blir jeg aldri mere, ikke på den gamle måten. Det blir å late sånn. Så langt det er klokt og fordelaktig [...] Hun åpner øinene ett øieblikk og sier korrekt: 'Mange takk, doktor'» (Sandel 1935, s. 27).

– Kvinnen benevner det sosiale og kjønnsmessige maktspillet, og hun uttaler den siste dobbelbunnede replikken, en drepende ironisk takk til den mannen som har vist henne hvor avmektig hun er på grunn av sitt kjønn, påpeker Billing.

Husmorkontrakten

Billing leser denne situasjonen som et uttrykk for datidens «kjønnskontrakt», en type kontrakt som angir hva som ansees for å være godtatt kvinnelig kontra mannlig atferd. 

– I den tiden novellene beskriver var det språklige spillerommet - muligheten til å forandre tilværelsen ved hjelp av språket - forbeholdt mannen. Bare menn kunne bli dommere og prester. Og i det borgerlige miljøet Sandel ofte beskriver, var mannens utdanning og erfaring med å formulere seg språklig, markant større enn kvinnens, sier Billing.

Uttrykket «kjønnskontrakt» har hun hentet fra den svenske historikeren Yvonne Hirdman, som hevder at hver tid har sine samfunnsmessige og kulturelle regler som regulerer hvordan kjønnene skal agere. 

– I Hirdmans modell fant jeg en mulighet til å identifisere hva som var gjeldende i forholdet mellom menn og kvinner på den tiden novellene ble til. I datidens borgerlige miljø gjaldt den såkalte «husmorkontrakten»: Mannen arbeidet utenfor hjemmet og forsørget kvinnen, mens kvinnens plass var hjemme med barna.

Bemerkelsesverdig mange av Sandels kvinnelige karakterer uttrykker misnøye og vantrivsel med å være avskåret fra det offentlige livet. Problemene deres bunner ofte i at de er avhengig av en make eller en mannlig slektning for å bli forsørget. Hele deres tilværelse er avhengig av andre.

– Jeg synes ikke koblingen mellom historie- og litteraturforskning er problematisk, så lenge man har klart for seg at det er litterære skikkelser og ikke virkelige mennesker man arbeider med. Tvert om synes jeg at Hirdmans ideer understrekes av den litterære framstillingen i Sandels noveller. Fiksjonen har jo den fordel fremfor den historiske virkeligheten at den kan være mer entydig. Men til grunn for bruken av Hirdmans teori ligger naturligvis en forståelse av litteraturen som noe som står i relasjon til samfunnet: Samfunnet framstilles i litteraturen og litteraturen påvirker samfunnet, understreker Billing.

Kvinnen med tommestokk

Hirdmans kjønnskontrakt er ikke et rigid system. Det er stadig, om enn langsomt, i endring.

Dessuten vil det til enhver tid forekomme avvik fra den gjeldende kjønnskontrakten.

I 1920-årene dukket den «nye kvinnen» opp. Hun var økonomisk uavhengig, gikk i korte skjørt og var på jakt etter det moderne livets fristelser.

I novellen «En blå sofa» møter Sandels lesere denne nye kvinnen i form av en buksekledd snekkerlærling som kan håndtere verktøy. Hun er elskerinnen til mannen i novellen, og oppleves som svært truende for den kvinnelige hovedpersonen: «Hvad hun hadde var sin sikre freidighet, sine ugenerte ben, sin cigaret, sin tommestokk, sitt snekkeri».

– Den nye kvinnen truer husmorkontrakten fordi det handler om kvinner som ikke innordner seg det gamle mønsteret, men som både forsørger seg selv og klarer seg uten menn, sier Billing. 

– Eller de kan i det minste velge fritt, ikke styrt av at de er blitt gravide eller bare har havnet i et forhold, noe som er tilfellet med mange av novellenes kvinnelige hovedpersoner. Det er betegnende at den nye kvinnen dukker opp som biperson i Sandels noveller, for hun er ikke, i motsetning til det man skulle tro, noen positiv kvinnefigur. Hun vet å benytte seg av sin makt over så vel menn som tradisjonelle kvinner, og fremstår ofte som kjølig og beregnende.

Pessimistisk tekstunivers

Denne nye kvinnen har imidlertid en viktig ting til felles med husmoren; ingen av dem konstituerer seg verbalt.

Hos Cora Sandel synes altså det ikke-språklige nok en gang å være forbundet med det kvinnelige, både når en kvinne fremstår som «seirende» innenfor den gjeldende kjønnskontrakten og når hun ikke gjør det.

– I Cora Sandels pessimistiske tekstunivers er det ingen virkelige vinnere, påpeker Billing.

Sandel synes å være kritisk til et system der kvinner vantrives i hjemmet og lengter etter en rikere tilværelse. Men samtidig fremstår hun også som skeptisk til et nytt system der den eneste mulige vinneren er den nye hensynsløse kvinnen.

– I novellene fant jeg ingen eksempler på kvinnelige karakterer som bryter med dette maktmønsteret, som frigjør seg fra en krevende husmortilværelse og som vinner på det.

– Men selv om kvinnene i Sandels noveller mangler evnen til å formulere seg og opplever å ikke ha reell makt over egne liv, virker det også som mannen er fanget i det samme rigide kjønnssystemet, avslutter Anna Carin Billing.