La oss først se litt tilbake. Året er 1969. Norges familieråd, med direktør Ole Rokones i spissen, tar initiativ til et forskningsprosjekt om likedeling av lønnsarbeid, husarbeid og omsorgsarbeid. Erik Grønseth ved Institutt for sosiologi på Universitetet i Oslo blir leder av et aksjonsforskningsprosjekt, der flere forskere engasjeres. De rekrutterer 16 par med små barn. Opplegget består i at både mann og kvinne skal jobbe deltid og dele hjemmearbeidet. Noen deler samme jobb, andre får hver sin deltidsjobb. De fleste parene har akademiske eller tjenesteytende yrker, og noen er lavere funksjonærer.
I 1975 oppsummeres prosjektet i rapporten Også mannen på deltid i yrkeslivet. Parene har da delt arbeid i fra et halvt til fire år, og man konkluderer med at målet om økt likestilling i familien er nådd. Prosjektet vekker oppsikt. Aviser og fjernsynskanaler fra mange land oppsøker Norge for å lage reportasjer om lønnsarbeidende kvinner og menn som steller hjemme. Så blir det stille.
Prosjektet gjenoppdages
Men for et par år siden gjenoppdages prosjektet av sosiolog og forsker Margunn Bjørnholt. Hun arbeidet da med et prosjekt om fjernarbeid og ledelse ved Arbeidsforskningsinstituttet, og kom tilfeldig i kontakt med ett av parene som hadde hatt ektefelledelt arbeidstid. Kvinnen hadde nylig fått en topplederstilling.
– Da begynte jeg å gruble på om ektefelledelt arbeidstid hadde virket like karrierefremmende for de andre kvinnene, forteller Bjørnholt.
– Jeg tenkte at disse parene absolutt burde oppsøkes og intervjues på nytt, tre tiår etter.
Som tenkt så gjort. Margunn Bjørnholt oppsøkte Erik Grønseth, som tente på ideen. Gjennom han fikk hun kontakt med halvparten av parene, en liste med flere navn fant hun i en kjeller på Universitetet i Oslo. Barne- og familidepartementet sa ja til å finansiere forprosjektet til en oppfølgingsstudie, og Bjørnholt begynte å intervjue parene. Pr. i dag har hun lykkes med å finne igjen 15 par, og intervjuet noe over halvparten. Og hun har gjort noen foreløpige analyser av intervjumaterialet. Nok til å kunne trekke noen konklusjoner, og til å identifisere spørsmål og problemstillinger hun gjerne vil arbeide videre med.
Likestilling er bra for kjærligheten
De fleste parene er i dag tidlig i 60-årene og har voksne barn. Hvordan er det gått med dem?
– De framstår som likestilte, om enn i noe varierende grad, fastslår Bjørnholt.
– Og en ting er helt klart: Likestilling er bra for kjærligheten. Alle parene snakker om delt arbeidstid som en viktig del av sitt livs- og kjærlighetsprosjekt, og en viktig grunn til at ekteskapet har vart. Bare tre av 15 par er skilt. Det tror jeg er godt under gjennomsnittet, for vi vet at skilsmisseraten er nokså høy for høyt utdannede par i denne aldersgruppen.
Parene forteller om ulike reaksjoner fra omgivelsene på sitt deleprosjekt. Mens mennene fikk mye ros for at de gjorde husarbeid og tok seg av barna, forteller flere av kvinnene om negative reaksjoner. Familie, kollegaer, naboer og venner mente at det var hun som tvang han til å jobbe deltid og stelle hjemme, og de syntes synd på han. "De mente jeg var for sterk for han", sier en av kvinnene i intervjuene med Bjørnholt. Familien var redd for at han ikke ville holde ut med henne. Men, påpeker Bjørnholt, dette ekteskapet har holdt, i motsetning til de mer tradisjonelle ekteskapene til mange av hennes venninner.
– Og realiteten er at det stort sett var mennene som tok initiativ til å være med i forskningsprosjektet, sier forskeren.
Forholdet til kona
– I dagens diskusjoner argumenteres det gjerne med at menns forhold til barna er nøkkelen til likestilling i familien. Men mennene jeg har intervjuet snakker mer om relasjonen til kona. De har vært og er opptatt av å fremme hennes vekst og utvikling, understreker Margunn Bjørnholt.
– Det var ulike grunner til at mennene var opptatt av konas personlige vekst og karriere. Noen la vekt på at de ville ha en samlivspartner som utviklet seg og var interessant å leve med, for andre handlet det om rettferdighet og at kona burde ha samme muligheter som han. En av mennene fremhevet for eksempel at kona hadde bedre karakterer fra studietiden, sier Bjørnholt.
– En annen var nok ganske dominerende i forholdet og sto for mye av snakkingen i intervjuet. Men han er klar over denne siden ved seg. Og han har i samlivet vært opptatt av at hun skulle jobbe og tjene penger, slik at hun gjennom det kunne ha sitt eget rom.
– Mennene oppgir også forholdet til barna som en grunn til at de ville bruke mindre tid på jobb og mer tid hjemme. De mener arbeidsdelingen har gitt dem bedre kontakt med barna enn de ellers ville hatt, og de aller fleste har et godt forhold til ungene i dag. Men barna synes altså ikke å ha vært den primære motivasjonen, påpeker Bjørnholt.
Karriere for han og henne
Hvordan har det så gått med karrierene?
–Langt på vei kan en si at arbeidsdelingen har vært karrierefremmende for kvinnene. Konene kommer samlet sett godt ut. Flere har lederjobber, og noen har gjort akademisk karriere, sier Margunn Bjørnholt.
Men arbeidsdelingen synes heller ikke å ha vært til hinder for mennenes karriere.
– De fleste mennene oppfatter slett ikke perioden med deltidsarbeid som en ulempe for karrieren. Tvert imot. At de har jobbet deltid er både blitt sett og verdsatt av deres arbeidsgivere. Det er betraktet som en særegen kompetanse og kvalitet. Enkelte har opplevd at deres husfar-erfaringer er brukt som argument når de har fått lederjobber.
Kvinnene derimot har aldri opplevd samme positive effekt av sin periode med deltidsarbeid, sier Bjørnholt. Noen av mennene har bevisst valgt bort karriere.
– Og noen begrunner sine prioriteringer med hensynet til barna. Men de nevner like gjerne hensynet til fritidsaktiviteter og andre interesser, og mulighetene til å dyrke disse, påpeker Bjørnholt.
Spesielle menn?
Mennene i prosjektet var i utgangspunktet spesielle på ett punkt.
– De fleste hadde mer kompetanse på husarbeid enn gjennomsnittsmannen, også før prosjektet begynte, sier Bjørnholt. Dette var menn som hadde opplevd at mor ble syk eller døde, som hadde måttet klare seg mye alene, eller som hadde svært bevisste mødre som ikke godtok at sønnene sluntra unna oppvasken.
Margunn Bjørnholt legger også vekt på mennenes forhold til kvinner generelt.
– De er opptatt av sin relasjon til kvinner, og opptatt av hva kvinner mener om dem. Vanligvis er andre menns vurderinger og meninger det viktigste for menn. De ser seg selv i relasjon til andre menn. Men disse mennene ser seg like mye som menn i relasjon til kvinner.
Langtidsvirkning
Etter at prosjektet var ferdig, valgte parene å organisere tilværelsen litt forskjellig: Noen menn fortsatte med deltid, mens kona jobbet heltid. Andre menn gikk over til heltid med kona på deltid eller hjemme på full tid.
– Men flere par fortsatte også med ektefelledelt arbeidstid lenge etter at prosjektet var ferdig, forteller Bjørnholt.
– Og uansett hva de valgte etterpå, vil jeg si prosjektet hadde langtidsvirkning på parenes liv.
Sammenlignes det parene i disse intervjuene sier, med resultatene fra for eksempel likestillingsorienterte par der mannen har hatt pappapermisjon, virker det som om det har gått bedre med arbeidsdelingsparene, og at mennene her i større grad har tatt varig ansvar for omsorg og hjem.
– Så er spørsmålet hvorfor, sier forskeren. Hun mener tid er en faktor.
– Hos disse parene var ikke perioden med delt omsorgs- og husarbeid et unntak, det ble normalt. Og de vektlegger som viktig å opparbeide respekt hos hverandre for hvor mye tid det tar å stelle hus og barn. Fokuset på relasjonen til hverandre og på hjemmet som endringsarena, der husarbeid inngikk i kjærlighetsprosjektet, er muligens også en viktig nøkkel til det likestilte parforholdet.
Dagsaktuelt?
Midt på 1970-tallet var foreldrepermisjonen tre måneder. Pappa hadde maksimalt rett til et par dagers velferdspermisjon knyttet til fødsel. Barnehager fantes knapt.
– Småbarnsforeldres mulighet til å organisere hverdagen sin på en god måte var svært begrenset, fastslår Bjørnholt.
I dag er det ett års foreldrepermisjon, fire ukers pappapermisjon, og full barnehagedekning er kanskje innen rekkevidde. Så da er vel arbeidsdelingsprosjekter som dette helt uaktuelle?
– Jeg er ikke så sikker på det, sier Bjørnholt.
– Grønseth og de andre forskerne i prosjektet skisserte opp ulike scenarier for hvordan det ville gå med likestilling og arbeidsdeling framover. Deres "worst case scenario" var at begge foreldre var i fullt arbeid, forteller Bjørnholt, og utdyper:
– De mente dette ville bli for stridt for kvinnene, fordi de ville bli dobbeltarbeidende. Og slik kan det se ut til at det har blitt. Nå har gode velferdsordninger som barnehage og foreldrepermisjon avhjulpet noe, men kvinner tar fortsatt større ansvar for husarbeid og omsorg selv om begge er i full jobb. Samtidig er det fortsatt en betydelig andel kvinner som jobber deltid, og slik betaler prisen ved omsorgen i form av lavere lønn og minstepensjon. Mannen på deltid er like eksotisk i dag som for 30 år siden.
– Se på debatten om tidsklemme og diskusjonen om barnehage er bra for barn de første to årene. Dette signaliserer at summen av arbeidstid og familietid blir for mye for folk i perioder av livsløpet. Arbeidslivsstudier viser at kravene er større og tempoet høyere enn før. Høyt tempo både hjemme og ute er ikke særlig sunt, understreker forskeren.
Bjørnholt mener det er fornuftig å se på den totale mengden arbeid som skal utføres i en familie.
– Slik blir det ubetalte husarbeidet noe i seg selv, og ikke bare en restkategori, sier hun. Parene i deleprosjektet framhever at "det var så rolig og fredelig hjemme hos oss".
– Så sammenligner de med hvordan det ville vært dersom alle skulle styrte ut av huset til jobb, skole og barnehage hver morgen, og konkluderer med at de hadde det bra. Noe som ikke bare kom deres familie til gode, men også nabolaget for øvrig. De hadde tid til å engasjere seg i nærmiljøarbeid og hos dem var det alltid noen hjemme.
Videre forskning?
Margunn Bjørnholt har søkt forskningsmidler, slik at analysearbeidet av intervjudataene, kan fortsette. I tillegg vil hun gjerne intervjuene parene hver for seg, og hun ønsker et eget prosjekt på barna. Flere enn gjennomsnittet fikk det tredje barnet, noe som er et interessant funn. Vi burde intervjue barna og finne ut hvordan prosjektet virket for dem. Hva har det for eksempel hatt å si for deres kjønnssosialisering? spør Margunn Bjørnholt.
– Takket være aksjonsforskningen fra 1970-tallet har vi nå en unik mulighet til å finne ut mer om hva som skal til for å skape likestilling i familien. Den muligheten bør vi benytte.
I et slikt prosjekt kan man gå praktisk til verks for å endre noe, slik man gjorde med ektefelledelt arbeidsdeling. Deretter studerer man effektene av endringene som er foretatt.
Parallelt med forsøket nedsatte Norges familieråd i 1972 en lovkomite for å se på forutsetningene for gjennomføring av en modell med ektefelledelt arbeidstid i Norge. Komiteen ble ledet av dommer Anna Louise Beer. Den foreslo blant annet omlegging av ordningen med skatteklasse 2, fødselspermisjon også for mannen og endringer i rettigheter for deltidsansatte. Flere av forslagene er seinere gjennomført.
Erik Grønseth (1925-2005) var professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo. På 1950-tallet begynte han å arbeide med familiesosiologi. Han mente at hvis familien skulle likestilles, måtte noe skje i arbeidslivet. Grønseth mente den mannlige forsørgermodellen var dysfunksjonell, fordi den førte til at menn ble frakoblet familien, fikk svekket kontakten med ektefeller og barn og dermed også med seg selv. Økt tilstedeværelse av mannen hjemme, ville i tillegg føre til at kvinner som gikk ut i arbeidslivet ikke ble dobbeltarbeidende.
er magister i sosiologi. Hun har tidligere jobbet på Arbeidsforskningsinstituttet, og arbeider nå som selvstendig forsker, med hovedvekt på familie, arbeid og likestilling. Hun arbeider også med prosjekter knyttet til omstillinger i offentlig sektor, på oppdrag fra departementer og andre offentlige virksomheter. Hun underviser i likestilling, arbeid og familie på Institutt for sosiologi ved Universitetet i Oslo, der hun blant annet var ansvarlig for kurset Likestilling i et samfunnsvitenskapelig perspektiv våren 2005.
