Taushet beskytter

– De fleste rettssaker mot trafficking tar så lang tid før de kommer opp, at mange av kvinnene kan ha rukket å etablere et nytt liv, der ingen vet hva de har vært gjennom tidligere. Så innkalles de som vitner i landet hvor saken skal opp, og må kanskje reise bort i en uke eller to. Hvilken forklaring gir du da familie og venner, som altså ikke vet hva du har vært utsatt for tidligere? spør Lise Bjerkan, sosialantropolog og forsker ved forskningsstiftelsen FAFO.

Hun viser til en rettssakene som ble ført her til lands. Ett av de utenlandske vitnene var blitt forespeilet at avhørene i Oslo ville ta en uke, men hun måtte være her i to, for alt tok lenger tid enn ventet.

– I hjemlandet ventet den nye kjæresten hennes og barnet deres, uvitende om den virkelige grunnen til at kvinnen var i Oslo. Da hun ikke kom hjem til avtalt tid, ble mannen mistenksom og fant til slutt ut hvorfor hun var i Oslo. Det hele endte med samlivsbrudd. Dette viser hvor skjørt det nye livet kvinnene forsøker å bygge opp er, sier Bjerkan.

Serbisk-norsk prosjekt

Hun er en av fire forskere bak rapporten A Life of One's Own. Rehabilitation of victims of trafficking for sexual exploitation. Sammen med Linda Dyrlid fra Høgskolen i Sør-Trøndelag, og Biljana Simeunovic-Patic og Vesna Nikolic-Ristanovic fra universitetet i Beograd fikk hun i 2003 midler fra Forskningsrådet til å gjøre en studie av kvinner som hadde vært utsatt for trafficking. Rapporten fra prosjektet forelå i 2005.

– Vi ville se nærmere på hva som skjer i Serbia når det gjelder identifisering, rehabilitering og reintegrering av kvinner som ofre for sex-trafficking. Vi ville finne ut om kvinnenes behov ble møtt. Og hva kvinnene opplevde at ivaretok deres behov, hva som hjalp dem videre. Kvinnene selv var våre viktigste kilder, men vi intervjuet også andre som er involvert i prosessen fra en kvinne blir identifisert som offer for trafficking til hun skal tilbake til hjemlandet; aktører fra politiet, rettsvesenet, sosialarbeidere, psykologer osv. Vi gjorde også intervjuer i Moldova og Italia fordi mange av kvinnene som blir offer for sex-trafficking på Balkan kommer fra Moldova og selges til Italia, forteller Bjerkan.

Vage løfter

Noen kvinner velger å vitne mot de som utnyttet dem. Enkelte håper å få økonomisk erstatning for det de har vært gjennom, og slik en mulighet til å komme på beina igjen. For andre kan motivet først og fremst være ønsket om hevn eller rettferdighet.

– Her i Norge har vi så langt vært veldig vage på hva vi kan tilby en kvinne som vurderer å vitne, sier Bjerkan. I intervjuer gjort i Serbia og Moldova har forskerne erfart at kvinnene ønsker klare beskjeder, slik at de vet hva som vil skje hvis de velger å vitne, når saken kommer opp, hvor lang tid den vil ta, hva som forventes og hva hun vil få til gjengjeld - for eksempel vitnebeskyttelse.

Adgang til shelter

En av de serbiske forskerne, Vesna Nikolic-Ristanovic, er også leder av den serbiske NGOen Victiomology Society of Serbia (VDS), en svært anerkjent NGO som driver ulike prosjekter rettet mot ofre for vold, deriblant ofre for trafficking. Gjennom deres og International Organisation for Migration (IOM)s nettverk kom de to norske forskerne i kontakt med traffickingofre i Serbia og Moldova, og med nøkkelpersoner innen rehabiliteringsprossessen i Serbia, Moldova og Italia.

– Vi fikk adgang til kvinner - både serbiske og utenlandske - som bodde på et shelter for traffickingofre i Serbia. De serbiske kvinnene fikk vi anledning til å følge et helt år, delvis takket være supplerende midler fra Utenriksdepartementet, sier de norske forskerne.

Historiene kvinnene i shelteret fortalte, var mange og sterke. Å komme seg ut av bakmennenes og -kvinnenes klør, og identifisere seg som et offer for trafficking var bare en del av en lang prosess. For mange av kvinnene var det å skulle vende tilbake til et "normalt" liv nesten enda vanskeligere.

– Vi så at noe av det som skaper virkelige problemer for kvinnene, er holdningene i lokalsamfunnene. Fordommene mot prostituerte er sterke, samtidig som man ennå ikke ser at som offer for menneskehandel, er du offer for en kriminell handling og en situasjon du ikke har satt deg i, frivillig. Dermed legger det seg en taushet over de erfaringene kvinnene ha. Resultatet blir vonde og belastende hemmeligheter de ikke kan dele med noen, men i stedet blir gående med alene. Dessuten forhindrer tausheten at andre jenter i lokalsamfunnet får greie på hva som har skjedd, sier Bjerkan.

Rekruttert av kjente

At de fleste kvinnene ble rekruttert gjennom folk som kjenner dem, det være seg naboer, slektninger, venninner, gjør det ikke lettere å starte på nytt.

De norske forskerne vil gjerne vite mer om hva som får noen til å rekruttere på denne måten. De håper å få forskningsmidler slik at de kan gå inn i denne problemstillingen.

– Man kan jo håpe og tro at noen av de som rekrutterer, de som er førsteledd, ikke vet hva som vil skje med kvinnene, men i mange tilfeller gjør de nok det. I Moldova har vi dessuten sett at mange kvinner som selv er blitt solgt, senere rekrutterer andre. Men om det er ondskap satt i system? Vel, Moldova er ved siden av Albania Europas fattigste land, noe som innebærer at mange involveres mer ut fra desperasjon enn av ren ondskap. Sånn sett blir både de som rekrutterer og de som rekrutteres ofre for sviktende samfunnsstrukturer, mener Bjerkan.

Risikogrupper

Det kan virke temmelig tilfeldig hvilke kvinner som rekrutteres og selges til sex-industrien. Blant traffickingofrene finnes både de som har lang utdannelse, og de som knapt har skolegang. Noen er gifte, mange er det ikke. Noen tror tilbudet de får faktisk handler om en ordentlig jobb i utlandet. Andre vet at det er snakk om å selge sex, uten å nødvendigvis vite under hvilke forhold.

Men samtidig mener Bjerkan og de andre forskerne at det er mulig å identifisere visse risikofaktorer, og enkelte risikogrupper av kvinner.

– Mange av dem reiser i et forsøk på å gjøre noe med en håpløs situasjon, sosialt eller økonomisk. De kan ha vært utsatt for incest eller andre seksuelle overgrep, eller kommer fra en familie eller et forhold med mye vold. Og vi ser at om det dukker opp en krise, som skilsmisse, dødsfall i familien eller et akutt økonomisk problem, er det mange som plutselig bestemmer seg for å reise, påpeker Lise Bjerkan, og bruker jentungen Lilja fra Lukas Moodyssons film Lilja 4ever som eksempel.

– Liljas tilværelse er i utgangspunktet miserabel. Men den store krisen oppstår når moren plutselig forlater henne. Hadde det ekistert et barnevern, et sosialkontor eller noe tilsvarende som hadde fanget henne opp og kunnet erstatte familien hennes, hadde kanskje alt gått annerledes for henne. Men i mange av de tidligere sovjetlandene har mye av det sosiale nettverket forsvunnet, samtidig er det mye fattigdom.

Mer til preventive tiltak

Derfor mener de fire forskerne at enda mer midler bør settes inn som preventive tiltak, i lokalsamfunn der man ser at rekruttering av kvinner til menneskehandel skjer.

– Men det er tydeligvis lettere for hoveddonorland til anti-traffickingarbeidet - som også gjerne er mottakerland - å først reagere når menneskehandelen faktisk har funnet sted, sier Bjerkan, og viser igjen til Lilja 4ever.

– Mer enn to tredeler av filmen handler om Liljas tilværelse i hjemlandet. Likevel har det som skjedde med henne etter at hun kom til Sverige, opprørt de fleste publikummere mest, og det har fått desidert mest oppmerksomhet.