Ida Hjelde har studert sosiologi både ved Det amerikanske universitet i Kairo og Universitet i Oslo. Hun oppdaget at det var dramatiske forskjeller:
– Det postkoloniale perspektivet var en selvfølge på universitet i Egypt, mens jeg med min norske utdanning knapt visste hva det var, sier Hjelde. Med postkolonial teori mener hun teorier som ser på maktforholdet mellom tidligere kolonier og kolonimakter, og hvordan maktforholdet videreføres og legitimeres selv etter at kolonitida er over.
– I Egypt opplevde jeg at lokale fenomener med den største selvfølge ble studert i en global referanseramme. Egyptisk kultur og samfunn ble analysert i lys av globale maktrelasjoner, både historiske og nåtidige. Denne erfaringen fikk meg til å se den norske sosiologien i et nytt lys. Hvorfor finnes det en så sterk bevissthet om hva som oppfattes som verdens sentrum i Egypt? Hvorfor forholder vi oss til det samme sentrum «oss selv» på en ubevisst måte, spør Hjelde. Hvorfor studerer ikke norske sosiologer vestlige samfunn i lys av globale maktrelasjoner? Ubehaget og undringen over forskjellene fikk henne til å skrive hovedfagsoppgaven i sosiologi, Eurosentrisme i sosiologien ved universitet i Oslo.
Sosiologiens eurosentrisme
– Eurosentrisme handler om hvordan Europas eller Vestens posisjon i de globale maktstrukturene normaliseres og usynliggjøres. Altså handler det ikke bare om hvordan «de andre» blir usynliggjort, men også om hvordan vi ser og ikke ser oss selv, sier Hjelde. I følge sosiologen er et eurosentrisk perspektiv integrert i den «normale» måten å forske og skrive sosiologi. Eurosentrismen skrives inn i sosiologien gjennom bestemte premisser, som vi vanligvis ikke ser, fordi vi tar dem for gitt. Hjeldes prosjekt har derfor vært å synliggjøre noen av disse premissene. Hun understreker at hun ikke har gjort en studie av norsk sosiologi som helhet, men hun har brukt empiriske eksempler fra to kurs ved Universitetet i Oslo, Sosiologiens klassikere på bachelornivå og Ulikhet: Klasse, kjønn og etnisitet på masternivå, for å vise hvordan eurosentrismen i sosiologien skapes i praksis, og hvilke uttrykk den kan få. Hun kritiserer ikke at sosiologiens studieobjekt er vestlige, moderne samfunn, men hvordan det vestlige samfunnet blir forstått.
– Eurosentrismen kommer til uttrykk i de spesifikke kursene i hvordan de kun forholder seg til nasjonale referanserammer og i usynliggjøring av forskerens ståsted i en global kontekst, sier Hjelde. Hun mener denne formen for sosiologi konstruerer et syn på det moderne som er ensbetydende med vestlige samfunn og at vestlige samfunn kan forstås bare ut fra seg selv, utenfor et globalt rammeverk.
– Det er ikke vond vilje som ligger bak den enkelte sosiologs eurosentrisme. Jeg peker på en systematisk utelatelse av et perspektiv, som er alvorlig nettopp fordi den er systematisk. Den eurosentriske sosiologien oppfattes som «vanlig» og «normal», sier hun. I et postkolonialt perspektiv blir denne måten å drive vitenskap på kritisert, fordi den gjør sin eget priviligerte ståsted usynlig:
– Det er vår posisjon som privilegerte og dominerende i verden som muliggjør usynliggjøringen av globale relasjoner i den norske sosiologien. Samtidig bidrar den eurosentriske sosiologien til å bekrefte og legitimere de globale maktrelasjonene den springer ut fra, understreker sosiologen.
Effektive teoretiske redskaper
Hjelde har studert eurosentrisme i sosiologien ved å bruke redskaper fra feministisk vitenskapsteori. På hjemmesidene til sosiologi ved Universitet i Oslo står det at Sosiologi er studiet av mennesker i samfunnet.– Den feministiske kritikken har omhandlet hvilke menneskelige erfaringer som skal være sosiologiens utgangspunkt, og kritikken får konsekvenser for hvordan samfunnet forstås.
– Den feministiske kritikken har vært sterk i sosiologien. Det er ikke lenger gangbart å ta utgangspunkt i at mennesket er en mann og at kjønn ikke har betydning. Derimot er det ikke like selvfølgelig for sosiologer å se hvordan menneskene i vesten og det norske samfunnet inngår i globale maktrelasjoner, sier Hjelde. Det teoretiske perspektivet har hun hentet fra de postkoloniale teoretikerne, men fremgangsmåten har hun hentet fra sosiologen og vitenskapsfilosofen Dorothy E. Smith:
– Kritikk er ikke nok. Hvis vitenskapelige metoder usynliggjør underordning, må maktkritiske akademikere utvikle andre måter å gjøre vitenskap på. Det er her Dorothy E. Smith har blitt helt sentral, sier Hjelde. Smith kaller sin metode «institutional ethnography». Metoden går ut på å ta utgangspunkt i konkrete aktiviteter som individer utfører. Dette for å unngå at begreper får leve sitt eget liv og at de handlende aktørene forsvinner.
– Smith bruker et eksempel fra sin egen forskning, hvor de studerte mødres aktiviteter som del av skoleinstitusjonen. Skolen er en institusjon og gjennom å se på det konkrete arbeidet som skaper institusjonen skapes en bedre forståelse av hva skole er, eller med Smiths ord: hva som utgjør skolen. Gjennom Smiths metode ble det «usynlige», men nødvendige arbeidet til mødrene synlig. Dette ville ikke de fått fram om de ikke hadde gått gjennom mødrenes praksis, forklarer Hjelde.
Ingen nøytrale ståsteder
Hjelde mener det ikke finnes nøytrale vitenskaplige ståsteder: – Sosiologi som fag har som målsetning å forklare samfunnet. Ved ikke å problematisere eget ståsted og ikke se de globale maktrelasjonene som fenomen blir det også dårligere vitenskap, sier sosiologen.
Mener du det er en forutsetning for god sosiologi at globale maktstrukturer problematiseres?
– Jeg mener at god sosiologi konsekvent må operere med en global referanseramme for analyse. Dette er en forutsetning for å kunne se når, og i hvilken grad, globale relasjoner er relevant for å forstå et lokalt fenomen. Igjen er det fruktbart å trekke sammenligningen til den feministiske vitenskapskritikk. Det er ikke alltid kjønn er en viktig forklaringsvariabel, men hvordan kan man vite det hvis ikke man har undersøkt, spør Hjelde:
– Det er et paradoks når viktige internasjonale handelsavtaler som WTO og GATS ikke kommer inn i analysen av det norske samfunnet og at global ulikhet ikke blir behandlet i et masterkurs om ulikhet, sier hun.
Fra kvinners erfaringer til folks erfaring
Dorothy E. Smith har tidligere tatt til orde for å ta utgangspunkt i kvinners konkrete erfaringer, men snakker i dag heller om folks erfaringer. Det er nødvendig videreutvikling av teorien, mener Hjelde:
– Det er fruktbart å overføre den feministiske maktkritiske analysen på det postkoloniale feltet.
Feministisk teori har blitt møtt med harde skyts fra blant annet fra den homofile- og lesbiske bevegelsen og fra den anti-rasistiske bevegelsen nettopp fordi den har tatt utgangspunkt i «kvinners erfaring», men samtidig hatt bestemte grupper kvinner som utgangspunkt og oversett andre grupper, men Hjelde mener Smith ikke går i den fellen:
– Hun tar utgangspunkt i hva de konkrete subjektene gjør og hva som er felles for det arbeidet kvinner typisk gjør. I dag er det ikke gitt at de som jobber som vaskehjelp er hvite kvinner. Det kan vel så ofte være en svart mann, og dermed må analysen innebefatte ikke bare kvinners erfaringer. Likevel vil det å ta utgangspunkt i den konkrete vaskehjelpens liv gi andre spørsmål og svar enn hvis du tok utgangspunkt i sjefens liv, sier Hjelde.
Lokale erfaringer og globale rammeverk
Smiths viktigste argumenter for at kvinners hverdagslige erfaringer skulle være utgangspunktet for sosiologien var at kvinner har vært historisk ekskludert som kunnskapsbærende subjekter. Kvinner er utøvere av konkret og kroppslig arbeid og kvinners arbeid fungerer i en samfunnsøkonomisk sammenheng som en forutsetning for andre typer arbeid. Hjelde mener dette kan overføres på hvordan den globale arbeidsdelingen er organisert i dag:
– Ved å spørre hva slags arbeid som utføres for at vi kan leve våre middelklasseliv, blir den globale arbeidsdelingen en selvfølgelig del av analyserammeverket. Det handler om hvilket ståsted du velger for å forklare våre liv, forklarer hun. En forutsetning for Smiths metode er å ta utgangspunkt i lokale konkrete erfaringer og la det være utgangspunktet for å forstå verden, mens de postkoloniale teoretikerne krever at man skal ha verden som referanseramme. Hjelde mener likevel at disse perspektivene kan kombineres:
– De postkoloniale teoretikerne viser hvordan Vesten og Europa fremstår som et naturlig midtpunkt for eurosentriske teoretikere gjennom at de ikke problematiserer vår moderne sivilisasjon i lys av global maktstrukturer. Smiths metode gjør at man spør hvem som utfører det usynlige arbeidet for å opprettholde denne globale maktstrukturen, sier hun.
Et eksempel på en slik studie er den amerikanske sosiologen Arile Hochschilds studie av hushjelpimport til USA. Det er en internasjonal trend at hushjelper kommer fra fattigere deler av verden for å løse middelklassefamilienes tidsklemme:
– Ved å ta utgangspunkt i de utenlandske hushjelpenes liv, praksis og erfaring analyserer hun ikke bare de vestlige kvinnenes tidsklemme, men hvordan deres pressa arbeidssituasjon inngår i globale maktstrukturer, sier Hjelde. Hun trekker også fram May-Len Skilbrei, Marianne Tveit og Anette Brunovskis studie av nigerianske prostituerte som et eksempel. De har studert de konkrete erfaringene og reiserutene til de nigerianske prostituerte. På grunn av stengte grenser må disse kvinnene betale i dyre dommer for å komme til Europa, og ender dermed i et avhengighetsforhold til bakmenn som de skylder penger.
– De tar utgangspunkt i konkrete erfaringer og setter dem inn i en global kontekst, og da blir virkelighetsbeskrivelsen helt annerledes enn hvis hun hadde tatt utgangspunkt i prostitusjon som et ordensproblem, sier Hjelde og avslutter med en oppfordring:
– På samme måte som kjønn ble kjempet fram som et sentralt perspektiv i sosiologien må de globale maktrelasjonene som vestlige samfunn er en del av bli en naturlig del av sosiologien!