Utfordrer biologiens betydning

De adopterte fiktive figurene og historiens forståelse av dem er utgangspunkt for litteraturviter Geir Follevågs avhandling Biologosentrisme. Om litterære framstellingar av adopsjon, spesielt Kong Oidipus og Mansfield Park, som han forsvarte for PhD-graden ved Universitetet i Bergen i januar. Avhandlingen tar for seg adopsjon og familiestrukturer, områder der SV-fakultetet tradisjonelt har hatt hegemoni. Men Follevåg støtter seg på filosofer og estetikere heller enn samfunnsforskere. Han utga i 2002 boken Adoptert identitet, som dels er hans personlige fortellinger om egen identitet som adoptert, og som dels er et politisk prosjekt.

I doktoravhandlingen er det politiske tonet ned til fordel for det filosofiske og litteraturvitenskapelige. Follevåg mener nemlig den tradisjonelle familieforskningen i for liten grad problematiserer allmenne forestillinger om familie.

– Adopsjon er tradisjonelt blitt oppfattet som en mangel eller et problem, sier Follevåg.

Som eksempel viser han til en undersøkelse som sier at 5 prosent av adopterte har vært i kontakt med barnevernet.

– I den tradisjonelle forskningen er da spørsmålet blitt hvorfor dette tallet er større enn for ikke-adopterte. Jeg mener man kan tolke statistikken annerledes ved å spørre hvorfor 95 prosent av adopterte aldri har vært i kontakt med barnevernet.

Naivt syn på eget språk

Også det estetiske perspektivet er sentralt for Follevåg, og det er fagpolitisk motivert.

– Jeg vil gjerne løse opp i det sterke motsetningsforholdet mellom det politiske og det estetiske innen humaniora. Jeg tror ikke man forsker løsrevet fra politiske og samfunnsmessige problemstillinger bak kontordørene på HF-fakultetet, og de tekstene jeg har valgt å skrive om, er selvsagt også blitt til innenfor politiske rammer.

Follevåg mener også at familieforskningen bærer preg av et altfor naivt forhold til sitt eget språk.

– Adopsjonsforskerne Monica Dalen og Barbro Sætersdal skriver for eksempel om adopterte som «løker uten kjerne», i motsetning til ikke-adopterte som er «epler med kjerne», men uten at de stiller spørsmål ved det å omtale adopterte med slike metaforer. Er det ikke fryktelig naivt å sammenligne et menneske med et eple?

Savner en Beauvoir

Follevågs prosjekt er nært beslektet med annen forskning som ønsker å bryte opp tradisjonelle motsetningsforhold mellom for eksempel kvinne og mann eller sort og hvit. Androsentrisme brukes for å beskrive det å se på verden med et mannlig perspektiv. Etnosentrisme handler om å betrakte verden ut fra sin egen kulturelle målestokk. Follevågs begrep «biologosentrisme» begrepsfester en lignende skjevhet i maktstrukturene. Likevel unnlater han å plassere avhandlingen sin inn i den tradisjonelle kjønns- og kvinneforskningen, blant annet når det gjelder valg av teori, der mange opplagte navn er utelatt.

– Jeg skylder feminismen masse som helhetlig prosjekt, sier Follevåg. Mitt prosjekt ville aldri blitt til var det ikke for den. Og ikke minst savner jeg en biologosentrismens Simone de Beauvoir som man alltid vender tilbake til. Uten sammenligning for øvrig, vil jeg håpe at noen finner en plattform i min forskning til å gå videre med biologosentrismen, gjerne motivert av at de savner feministiske perspektiver.

Biologosentristisk feminisme

Likevel mener Follevåg at feminismen i seg selv ikke er anti-biologosentrisk.

– Store deler av den feministiske forskningen er basert på psykoanalysen, som er biologosentrisk. Og man kommer ikke nødvendigvis ut av biologosentrismen ved å overskride androsentrismen, sier han.

For å forklare hvorfor biologosentrismen er en mer grunnleggende problematikk enn kjønnsproblematikken, benytter Follevåg seg av Sartres forståelse av enkeltindividets eksistensielle valg.

– Hvis vi godtar at det biologiske ikke er nødvendig eller tilstrekkelig for å være en god forelder og at det samme gjelder for adoptivforeldre, kan vi slutte at skillet mellom det å adoptere og det å være biologisk forelder ikke er primært i spørsmålet om hva som er en god forelder, forklarer Follevåg.

Han viser til at Ad-opto betyr «å ta til seg» og slik sett innebærer et eksistensielt valg uavhengig av å være biologiske foreldre og adoptivforeldre.

–  Alle foreldre må ta dette valget, sier Follevåg. Denne definisjonen overskrider skillet mellom hvem av kvinnen og mannen som er best forelder, fordi begge har de samme mulighetene og forpliktelsene til å ta dette valget. Det eksistensielle valget å være forelder gjelder også uavhengig av om man er fattig eller rik, hvit eller sort. Biologosentrismen går på tvers av de andre maktrelasjonene, forklarer han.

Pessimistisk realist

I avslutningen av avhandlingen trekker Follevåg frem Supermann og Spider-Man som eksempler på at adopterte er blitt helter. I deres historier er det nettopp «valget» om å vise omsorg eller ta til seg et barn som er grunnleggende for familiestrukturene, og ikke skillet mellom biologi og adopsjon.

– Jeg er en pessimistisk realist av natur og tror dessverre ikke det store paradigmeskiftet kommer av seg selv, selv om vi finner noen positive eksempler i nyere litteratur og populærkultur, sier Follevåg.

Han tror ikke en teknologisk revolusjon nødvendigvis bidrar til å endre folks allmenne holdninger til familiestrukturer.

– Det er dessverre slik at alle de nye måtene å danne familie på i dag, like gjerne forsterker de gamle. Homofile par ser på sin familie i lys av heterofile, ved at de ofte inngår avtaler med biologisk mor eller et lesbisk par om omsorgen.

Follevåg mener lovverket også forsterker allmenne holdninger til familien.

– Lovverket sier at adopsjonsfamilien i størst mulig grad bør strebe etter å etterligne den biologiske familien. Om noen år vil vi kanskje se at lovverket også sier at kloningsfamilien i størst mulig grad bør etterligne den biologiske familien?

Tilbakeskritt

Men Follevåg mener at teknologien samtidig åpner opp for grunnleggende problematiseringer av biologiske familiestrukturer.

– Hvis en kvinne får et donert egg, hvem er for eksempel da biologisk mor?, spør han.

Likevel ser han også tegn på at utviklingen går feil vei.

– Jeg ser det som et skritt tilbake at Stortinget har vedtatt at donorforeldre ikke skal kunne være anonyme. En slik holdning tilsier at det er langt igjen før det biologiske familieparadigmet endres. For at det skal skje må vi være mer aktive og stille flere spørsmål, både i akademia, i stortingssalen og i alle andre deler av samfunnet, for å kunne nå frem til en forståelse av familie som er mer i samsvar med faktiske forhold. Den biologiske familien er nemlig ikke per definisjon «god, sann, sterk, trygg», avslutter Follevåg.