Et skammelig krav

– Da diskusjonsforeningene, som var forløperne for stemmerettsforeningene i Vestfold, ble dannet, turte de ikke å annonsere i pressen, forteller Brit Connie Stuksrud. Hun har skrevet doktoravhandlingen Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene. Mediedekning og organisasjonsarbeid.

Etter et par år meldte flere kvinner seg ut fra de kvinnelige diskusjonsforeningene. Av disse var en stor del lærerinner.

– Det kan ha vært fordi det ikke var ønsket fra arbeidsgiver og foreldre at kvinnene skulle eksponere seg i kvinnesaksarbeidet, antar Stuksrud.

Kvinnene som engasjerte seg i diskusjonsforeninger og stemmerettsforeninger var i stor grad kvinner fra handelsstanden og borgerlige kvinner.

– Jeg fant også at ugifte kvinner var dem som startet opp. Så har de gifte kvinnene kommet til etter hvert og overtatt. Deretter har aksepten fra mannssamfunnet kommet, og jeg tror det har en sammenheng. Etter noen år turte de også å avertere i avisen, sier forskeren.

Debatten om kvinners stemmerett tok seg for alvor opp mot slutten av 1880-årene i Norge, og i 1890 ble spørsmålet for første gang behandlet i Stortinget. Rikspolitikere, avisredaktører og profilerte kvinnesakskvinner var ivrige aktører på den nasjonale scenen.

Men også i flere lokalsamfunn gikk debatten. I Horten satte innflytteren Marie Høeg det hele i gang. 4 mars 1896 samlet førti kvinner seg i hennes fotoatelier og stiftet en av landets første diskusjonsforeninger for kvinner.

Lokalpressens makt

Det var mange motstandere mot at kvinner skulle ha stemmerett og at de skulle engasjere seg i saken. Stuksrud forteller at en del menn syntes dette kravet var helt forferdelig. I avisa Gjengangeren, i Horten, kunne man lese at kvinners tunge er annerledes en mannens. Den er skapt for å pludre med barn, og egner seg ikke til mer eleverte emner som mannen må egne seg til.

– Pressen hadde stor makt og lokalredaktørene var sentrale og styrte den offentlige samtalen i stor utstrekning, forteller Stuksrud.

I 1913, da kvinnestemmeretten var et faktum, var det nesten ingen aviser som skrev noe om det. Det var tverrpolitisk enighet om vedtaket, og ingen nyhet.

– Avisene jublet ikke med kvinnene, forteller Stuksrud.

Fire sterke kvinner

Av de mange kvinnene som engasjerte seg i kampen for kvinners stemmerett i Vestfoldbyene var det særlig fire kvinner som stod fram og var viktige drivkrefter. Disse var Marie Høeg fra Horten, Mathilde Eriksen fra Holmestrand, Dorothea Christensen fra Sandefjord og Augusta Abrahamsen fra Larvik.

– Disse fire kvinnene var sterke ledere og hadde et voldsomt engasjement og driv for å nå målene, forteller Stuksrud.

Christensen skilte seg mest fra de tre andre. Hun var mer konservativ, og hadde en mer husmoderlig tilnærming til kvinnesak. Hun trodde på tradisjonelle kjønnsroller og utfordret ikke kjønnsordningen så sterkt som de tre andre.

I likhet med flere andre engasjerte kvinner var Christensen gift med en mann med innflytelse. Augusta Abrahamsen nøt status gjennom mannen sin som var stortingsrepresentant, og som i tillegg var for kvinnestemmerett.

– Hun møtte mye motstand i avisene da hun startet Larviks ledd av kvinnestemmerettsforeningen, men ga ikke opp. Hun var heller ikke like flink til å organisere som Marie Høeg, men hun fikk det til, forteller Stuksrud.

– Marie Høeg var den sterkeste av dem. Hun var ekstremt dyktig og god både skriftlig og muntlig, og hun var ukonvensjonell. Jeg stusset på at hun som var så ukonvensjonell, ved blant annet å ha en kvinnelig partner, fikk med seg de konservative marinehustruene. Hun var svært aktiv og reiste rundt og holdt foredrag og skrev leserinnlegg, sier Stuksrud.

– Det er ulikt syn på hvor mye enkeltpersoner betyr i historisk utvikling. Jeg mener at disse lederne var viktige! De klarte å både sette målsettinger og begeistre, slår Stuksrud fast.

Argumentasjon om forskjellighet

– Jeg synes argumentasjonen som ble brukt for at kvinner skulle stemme var uventet. Den var rotfestet i troen på forskjellighet – det samme argumentet som også ble brukt mot at kvinner skulle ha stemmerett, forteller Stuksrud.

I 1901 fikk et begrenset antall kvinner lov til å stemme. Alle de konservative avisene i Vestfold syns det var bra at velstående kvinner skulle få stemme, men ifølge Stuksrud hadde de bare noen år tidligere sagt at det ville være forferdelig om kvinner skulle få stemme fordi de er annerledes enn menn.

– Her lå det antagelig en skjult agenda, for de kvinnene som fikk lov til å stemme ville nok stemme konservativt, noe disse avisene selvfølgelig så nytten av. På samme måte var det nok ikke tilfeldig at venstreavisene tonet ned argumentasjonen for kvinnestemmeretten. De var kun opptatt av menns stemmerett, noe som ideologisk sett er litt merkelig. Men ikke så rart når de også visste at de som fikk stemmerett i 1901 ville stemme konservativt, sier forskeren.

I stemmerettskampen ble nytteverdien for samfunnet fremhevet. Argumentet var at kvinner tenker annerledes og trengs i politikken. Også krav om lik respekt og jevnbyrdighet til tross for forskjelligheten var viktig.

– Rettferdighetsprinsippet ble også brukt, men var ikke like dominerende som i dag, sier Brit Stuksrud.

Unionsoppløsningen sentral

Under kampen for unionsoppløsning i 1905 arrangerte kvinnene sine egne folkeavstemninger, ettersom de ikke fikk delta i den offisielle avstemningen. Det støttet lokalavisene opp om fordi redaktørene ønsket unionsoppløsning, og i redaksjonen lå lister ute hvor kvinner kunne skrive under. Nesten 300 000 kvinner sa på denne måten ja til unionsoppløsning.

– De samlet imponerende mange kvinnestemmer. Jeg er sikker på at kvinneinnsatsen det året er noe av grunnen til at kvinner fikk stemmerett såpass tidlig her i landet, sier Stuksrud.
Kvinnene hadde inntatt en samfunnsrolle uten å ha det offisielle apparatet i ryggen, noe som ifølge Stuksrud imponerte og ga respekt.

Demokratisering

Å kjempe for kvinnestemmeretten var hardt og tidkrevende arbeid. Sentrale kvinner i Kristiania reiste rundt på turneer i landet, blant annet til Vestfold, og Vestfoldkvinnene reiste også selv rundt. Lederkvinnene holdt møter i andre byer og hjalp til med å lage nye ledd av kvinnestemmerettsforeningen. Det var mange åpne møter, med både egne og andre foredragsholdere.

– På møtene ble deltakerne skolert, blant annet i argumentasjon, sier Stuksrud, og forteller videre at de måtte ha andre temaer også på noen møter, nærmest for å lure inn en del kvinner. Slik skapte de interesse for kvinnestemmerett blant kvinner som vanligvis ikke ville ha kommet på møtene.

I tillegg til møtevirksomhet skrev de brev til aviser og stortingsrepresentanter, og de samlet underskrifter om petisjoner, eller reformer, som skulle behandles i Stortinget.

– Det har vært interessant å studere hvordan lokalsamfunnet og riksplanet har fungert sammen. Det gjelder for hele demokratiseringsprosessen på begynnelsen av 1900-tallet. Vi kan tenke oss at sånn som vestfoldsamfunnet har fungert har sikkert andre deler av landet også fungert. Det er mulig å se stemmerettsarbeidet i Vestfold som en modernitetsmarkør, som en del av demokratiseringsprosessen, avslutter Stuksrud.