Privilegerte norske kvinner: Et blikk fra amerikansk akademia

De siste tre årene har jeg hatt privilegiet å være professor II ved Universitetet i Bergen. Jeg er medisinsk antropolog og Midtøsten-teoretiker ved Yale University, og har de siste tjue årene jobbet med reproduktiv helse, infertilitet og introduksjonen av assistert befruktning i den muslimske verden.

Hver gang jeg kommer til Norge, blir jeg ekstremt imponert over landets kjønnsdynamikker. Sammenlignet med andre land jeg har bodd i, arbeidet eller besøkt, er Norge helt klart det mest kjønnsprogressive. Norske kvinner har en høy grad av ”kjønnsprivilegium”, som er tydelig på mange nivåer.

For det første har Norge en imponerende samling kvinnelige akademikere som driver med kjønnsforskning – med støtte fra statlige forskningsmidler – i land over hele verden. Ved Universitetet i Bergen har jeg vært så heldig å se norsk kjønnsforskning ”i aksjon”, da jeg har vært med på å veilede et variert utvalg unge stipendiater på forskningsprosjektene deres, som omhandler alt fra kjønnsperspektiver på assistert befruktning i Norge til forebygging av HIV/AIDS-smitte fra mor til barn i Tanzania. Norske kvinnelige akademikere bedriver banebrytende forskning på en mengde emner, inkludert å forbedre eksisterende kjønnsdynamikker i landet, og å fremme likestilling i land hvor dette stort sett er fraværende. Denne kombinasjonen av forskning og feministisk aktivisme, hvor mesteparten støttes av statlige bevilgninger, burde applauderes.

Stolte av karrieren

For det andre er kjønnsprivilegiet i Norge manifestert gjennom kvinners arbeidsliv. Norske kvinner jobber ikke bare på grunn av høye levekostnader, men fordi det å arbeide er blitt kulturelt normativt. Mange norske kvinner er stolte av karrieren sin og har oppnådd høye posisjoner i offentlig sektor, akademia og næringsliv. Nå for tiden forventer norske kvinner å skaffe seg en høyere utdanning som kvalifiserer dem for meningsfulle framtidige yrker. De fleste av dagens norske kvinner velger ikke å bli husmødre, og samfunnet forventer heller ikke at de skal bli det. I stedet støttes de i arbeidslivet gjennom statlige forordninger, som har resultert i sjenerøse støtteordninger og permisjoner, sikre og rimelige barnehager og fornuftige arbeidstider og arbeidsforhold. Norske menn har ikke bare ”tilpasset seg” situasjonen, men ser ut til å støtte ideen om to inntekter og to karrierer, både som partnere, fedre, kollegaer og lovgivere.

For det tredje har denne relative likestillingen skapt en situasjon hvor de fleste norske kvinner kan være trygge og selvsikre, samtidig som de opplever reell glede i jobb og dagligliv. Selv om jeg har hørt samtaler hvor norske kvinner selvrefleksivt kritiserer seg selv for å opprettholde et ideal om ”superkvinnen”, vedder jeg på at denne retten til å være en arbeidende, sporty mor og ”superkvinne”, ikke er noe de fleste norske kvinner ville vært villige til å gi opp. Midt i ”balansegangen” er norske kvinner fremdeles i stand til å beholde fleksibel arbeidstid, slappe av med familie og venner, nyte det utrolig vakre landet sitt og glede seg over lange sommerferier, noe som nærmest virker som en religiøs ”plikt” i dette landet. Ja, generelt virker den norske livskvaliteten så mye bedre enn i USA at vi amerikanere virkelig trenger å bli mer lik nordmenn.

Å velge "mamma-sporet"

Hvorfor? I dagens USA kan mange høyt utdannede menn og kvinner kun beskrives som arbeidsnarkomane. Vi står ut med lange arbeidsdager i jobber som bare blir mer og mer krevende og oppslukende. Vi er stillesittende i den forstand at vi blir limt fast til datamaskinene våre. Vi tar ut få feriedager og absolutt ingen månedslang sommerferie. Uten fritid spiser vi sjelden familiemåltider sammen. I stedet konsumerer vi hurtigmat, noe som har bidratt til alarmerende fedmenivåer i USA. Og når kvinnene ikke lenger holder ut stresset med overdimensjonerte jobber som ødelegger familielivet, ”dropper de helt ut” av arbeidslivet, selv om de er høyt utdannede yrkesutøvere. Karrierefrafallet til høyt utdannede amerikanske kvinner er virkelig ganske sjokkerende. Kvinner som er leger, advokater, professorer og forretningskvinner føler seg ofte tvunget til å velge ”mammasporet”, fordi ”noen må ta seg av barna.”

I mitt eget liv som amerikansk professor og kone-mor, ser jeg disse formene for press og kjønnskompromiss overalt rundt meg. På foreldremøtet til datteren min, som går i fjerde klasse, var jeg en av to mødre som fortsatt jobbet, selv om mange av de hjemmeværende mødrene hadde høy utdanning. Ved mitt nåværende universitet, som huser mange fantastiske kvinnelige bachelor- og masterstudenter, er mindre enn 20 % av de vitenskapelige ansatte kvinner, og bare halvparten av disse kvinnene har seniorstilling og fast jobb. Mangelen på amerikanske kvinner som gjør akademisk karriere – og særlig forskerkarriere – er blitt beskrevet som ”a leaky pipe”, hvor kvinner skvises ut av ugjestmilde karrieremiljøer.

Trives i Norge

De fleste amerikanske kvinner i akademia som har klart å klatre i systemet, arbeider så hardt med sine undervisnings-, forsknings- og administrasjonsoppgaver at det å prioritere sitt eget velbefinnende, fritid og (himmelen forby) sommerferie befinner seg langt ned på en ellers lang prioriteringsliste. Hvis en sommer ikke resulterer i en bok eller en artikkelserie, er det en ”bortkastet” sommer. For amerikanske kvinnelige akademikere leder dette kun til betydelig skyldfølelse og bekymring.

Til slutt kan jeg bare anbefale nordmennene at de står på for å beholde sine kjønnsprivilegerte liv og høye livskvalitet. Jeg kan virkelig ikke vente med å komme tilbake til Norge neste gang. Jeg vet at jeg vil oppleve storslagne ideer, fantastisk selskap, deilig mat, naturlig skjønnhet og, ja, noe avslapping. Men mest av alt vet jeg at tiden i Bergen vil bli tilbrakt sammen med noen utrolige norske kvinner, med et kjønnsprivilegium jeg virkelig beundrer.