Simones nakne rumpe

Da Klassekampen trykket et nakenbilde av Simone de Beauvoir på forsida i anledning 100-årsdagen for hennes fødsel, uløste det en heftig debatt i avisas egne spalter. Det ble hevdet at Klassekampen ved å trykke dette bildet reduserte filosofen til kjønn, og at bruken av bildet var et skoleeksempel på et «mannlig» blikk. Andre støttet publiseringen av bildet, blant annet ble det hevdet at det å vise at en intellektuell kvinne også var kropp kunne være positivt og helt i tråd med Beauvoirs feministiske prosjekt.

Kropp i Beauvoirs filosofi

Medieviter Trine Krigsvoll Haagensen har nylig levert masteroppgaven Et annet skjønn: Kritikk av kritikk av publiseringen av et bilde av Simone de Beauvoir, der hun tar for seg debatten Klassekampens forside skapte. Hun mener kritikerne tar feil når de hevder at bildet reduserer filosofen.

– Beauvoir vet at hun betraktes som en kvinne, og at hun ikke har noen mulighet til å unngå det. Fotografiet eksemplifiserer derfor for meg en kompromissløs holdning: I stedet for å skape nye normer i negasjon til det patriarkalske kvinneidealet, insisterer Beauvoir på retten til å være et helt menneske – til tross for at hun er en kvinne, har en kropp og lever med sterke krav om å gjøre en korrekt kvinnelighet. Beauvoir risikerer og vinner, sier Haagensen.

Fotografiet, som er tatt av den amerikanske fotografen Art Shay, er tidligere både trykket i en bok om samlivet mellom Beauvoir og Jean-Paul Sartre, og vist på en stor utstilling av Shays bilder. Shay var venn av Beauvoirs kjæreste Nelson Algren, og bildet ble tatt da hun lånte et badeværelse og lot døra være åpen. Da Beauvoir hørte lyden fra kameraet, skal hun visstnok ha snudd seg og sagt «You’re a naughty boy». Bildet er altså ikke et helt privat øyeblikk for et kjærestepar slik man lett kan tenke, og bildet er ikke helt nytt i offentlig sammenheng.

Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen forsvarte bruken av bildet blant annet ved å hevde at Beauvoirs kommentar tyder på at hun ikke hadde noe imot at bildet ble tatt. Han hevdet også at han gjerne hadde trykket et tilsvarende bilde av en mann.

– Jeg vet ikke om Braanen virkelig ville trykket et bilde av en naken Heidegger, slik han hevder. Men så skrev heller ikke Heidegger like inngående om menstruasjonen sin som Simone de Beauvoir gjorde, sier Haagensen.

Ryggmargsrefleks

– Kritikerne reproduserer en dikotomisk måte å forholde seg til verden på: mann-kvinne, kropp-intellekt, privat-offentlig, sier medieviteren.

Hun mener at de som kritiserer mediebilder av kvinner altfor fort hevder at fotografiet er kvinneundertrykkende.

– Dette bunner i en del påstander man tar for gitt, som for eksempel en kategorisk tilnærming til kjønn og hvilke betydninger man tillegger den nakne kvinnekroppen. Kritikken av dette bildet tar utgangspunkt i en andre bølge-feminisme, altså en feminisme med sterk forankring i 1970-tallets tenkning. Det er en ryggmargsrefleks. Bilder av kvinner betraktes som en egen sjanger, og man ser ikke på konteksten bildet publiseres i. Feminismen ellers har jo endra seg mye siden kritikken fikk sin form på 70-tallet, sier Haagensen.

Dette gir en veldig streng mal for hva som er riktige og gale bilder, uten at man har diskusjon på hva dette egentlig betyr, hevder medieviteren.

– Hvis man slår fast at kvinner alltid framstilles på en viss måte på bilder, så har man slått fast hva man skal se etter. I jakten på å avsløre kjønnsdikotomier legger således dikotomiene teoretiske og metodiske føringer. Dikotomier er nærmest alltid tilgjengelige og allerede fylt med mening. Det blir for eksempel ofte hevdet at kvinner framstilles passivt hvis hun fotograferes liggende, men jeg mener at man ikke kan si at et bilde av Simone de Beauvoir som ligger og leser, slik hun gjorde på et annet bilde i samme avis, framstiller henne passivt.

Ikke stopp ved magefølelsen

– Media svømmer over av avbildete kvinnekropper som kun brukes som blikkfang. Har vi da kommet langt nok til at vi kan skille mellom «riktige» og «gale» måter å framstille nakne kvinner på?

– I oppgaven min hevder jeg at det å skille mellom riktige og gale bilder er en del av det feministiske «bilder av kvinner-paradigmet» som var særlig utbredt på 1970- og 80-tallet. I denne perioden ble bilder målt opp mot bilder av virkelige kvinner – enten i form av kvinneidealer, eller i form av å synliggjøre de undertrykte kvinnene. Implisitt i denne strategien ligger det etter mitt syn både en underproblematisert tro på korrekt kvinnelighet og en forventning om fotografiets evne til å formidle virkeligheten. Denne virkeligheten er jo også et produkt av representasjon, sier Haagensen.

Hun mener at feministers reaksjoner på bilder av kvinner i hovedsak er en både sunn og nødvendig reaksjon på en systematisk måte å visualisere kvinner. Det hun etterlyser er en undersøkelse som ikke stopper ved magefølelsen, men som stiller spørsmål ved hvordan meninger, forhandlinger og forskyvninger oppstår.

– Faren ved stadig å gi etter for en feministisk refleks, er at alle bilder av kvinner leses som én kategori. Dermed overser man potensialet i det enkelte fotografiet og kritikken risikerer å bidra til å skape og opprettholde negative holdninger knyttet til kvinners kropp og seksualitet, mener hun.

Beauvoirs ulydighet

Haagensen mener det er nyttig at vi minnes om hvor provoserende Beauvoir var i sin samtid. Det annet kjønn ble umiddelbart bannlyst av paven fordi han anså både boken og forfatteren som gudløs og amoralsk. For dagens mennesker framstår ikke nødvendigvis verken Beauvoir eller Det annet kjønn som spesielt provoserende. Men mange reagerte altså sterkt på at Klassekampen markerte jubileet med akkurat dette bildet.

– Jeg undrer meg om ikke fotografiet nettopp understreker radikaliteten og risikotagningen i Beauvoirs prosjekt, en radikalitet som muligens overskrider mye av dagens tattforgitthet i spørsmål om kjønn og relasjoner. Kjønnsforskeren Wencke Mühleisen hevdet i debatten at fotografiet minner oss om Beauvoirs ulydighet. Bildet kan bidra til å utfordre våre måter å tenke på, og kritikken viser hvordan også feministisk tenkning kan gro fast, sier Haagensen.

Både kropp og tanke

Tenkningen som setter intellekt og kropp som motsetninger presses til en grense når man ser forsidebildet av den nakne Beauvoir, hevder Haagensen:

– Beauvoir er jo beviselig et menneske med svært høy intelligens. Jeg klarer ikke å redusere henne til kropp fordi jeg har sett den nakne rumpa hennes. Det blir heller noe som utfyller denne godt dokumenterte skikkelsen. Da blir det også feil å anta at hun reduseres til kropp for andre lesere.

– Men hva med avsenders intensjoner, betyr ikke det noe? Er det greit fordi det er en venstreavis?

– Vi kan som lesere ikke vite noe om intensjonene, utover det redaktør Bjørgulv Braanen bruker som legitimering i debatten etterpå. Det vi imidlertid vet, er at Klassekampen er en avis som for det meste selges gjennom abonnement, og som dermed ikke har den samme interessen av å trigge salg gjennom provoserende forsider som tabloidavisene.

– Vi kan også forvente at et stort flertall av Klassekampens lesere har noe kunnskap om hvem Simone de Beauvoir var, og dermed kan sette bildet inn en annen sammenheng enn man gjør med et tilfeldig illustrasjonsbilde.