Tøffe prinsesser og omsorgsfulle spidermen

«Iført ballettutstyr eller prinsessekjoler, alt er mer eller mindre rosa, setter jentene opp benker og madrasser som det er om å gjøre å balansere rundt på. […] Alva og Emilie drar et bord bort til noen madrasser. De klatrer opp på bordet og stiller seg opp for å hoppe ned på madrassene. Alva står først og roper: ’To prinsesser her!’ Så kaster de seg utfor.»

– Hvis man ser på hvordan barn er kledd, rosa jenter og mørkeblå gutter, er det lett å få følelsen av at kjønnsskillene er sterkere enn noensinne. Men det er ikke sikkert at markedskreftene som styrer kleskodene gjenspeiles i barnas selvforståelse. Hvis vi går litt bakenfor hvordan ting ser ut, ser vi et langt større handlingsregister, sier pedagog Rasmus Glærum Kleppe.

Han har skrevet masteroppgaven Spidermankjole! - en diakron sammenligning av kjønnets betydning i barns relasjoner i to kvalitative barnehagestudier. I oppgaven sammenligner han funnene fra sin egen studie i en moderne barnehage med en klassisk tekst innenfor barneforskningen: magisteroppgaven til Sigurd Berentzen fra 1967. Berentzen gjorde et antropologisk feltarbeid i en barnehage i Bergen, og oppgaven har fått stor innflytelse både i Norge og internasjonalt.

Berentzen beskriver hvordan gutter og jenter lever adskilte liv i barnehagen. Guttene leker i store grupper, mens jentene leker to og to eller til nød i grupper på tre. Guttenes lek har utgangspunkt i objekter, mens jentenes samhandling dreier seg rundt en relasjon, et venninneforhold. Jentene bruker mye krefter på å stenge andre ute fra relasjonen. Guttenes lek er vilter og sykluspreget – den blir villere og villere helt til det «eksploderer» og leken oppløses. Gutter og jenter leker aldri sammen.

– Dette var den første barnehagestudien i Norge, og funnene var kontroversielle da den kom. Verken barnehageansatte eller forskere kjente igjen det bildet Berentzen beskrev, sier Kleppe. I årene som fulgte ble imidlertid det samme mønsteret beskrevet igjen og igjen i norske og internasjonale studier.

Jenter i boltrelek og gutter to-og-to

Men hvordan er det i dagens Norge? Kleppe valgte seg en barnehage som så langt mulig lignet på Berentzens fra 1967, og fant at ting ikke var helt som Berentzen hadde beskrevet det. Det er fortsatt mulig å finne store guttegrupper som leker sammen, og jenter som leker rolig to og to. Men det var ikke vanskelig for Kleppe å finne situasjoner som brøt med dette mønsteret.

– Jenter boltrer seg i store grupper, gutter leker to og to, og viser omsorg for hverandre og for mindre barn – og stort sett er det helt uproblematisk for gutter og jenter å leke sammen, forteller han.

Ikke bare så han at kjønnene blander seg i leken – innholdet i leken kan også få et hybrid trekk, som når fire gutter og en jente leker gauper. Alle gaupene er storebrødre, men Preben er største storebror – og har med det en rolle som minner om den tradisjonelle mammarollen i «mor-og-barn»-lek. Gaupene jager hverandre og «slåss», men når natta kommer kaller største storebror dem inn til kveldsmat og søvn.

– Denne leken er en hybrid mellom såkalt boltrelek og familielek. Gutte- eller mannsforskning har vært opptatt av hvordan guttene har trengt maskuline alibier for å passe inn i jentenes relasjonslek, for eksempel kan det ha vært nødvendig å ha med seg Batman inn i dukkekroken. Mens gaupeleken blir et godt og befriende eksempel på hvordan barna løser opp de kategoriene vi som forskere og pedagoger forsøker å plassere barns lek i, sier Kleppe.

Den viktige boltreleken

Den ville boltreleken er ofte ikke så populær blant barnehageansatte, siden den gir høyt støynivå og fare for at noen slår. Dessuten er det ofte ikke tilrettelagt, rent fysisk, for denne typen lek i barnehagelokaler. Men den må være der, mener Kleppe.

– Den har en viktig sosial læringseffekt, blant annet ved at barna lærer å kjenne hverandres grenser. Noen hevder at frontallappene, som er viktige blant annet for refleksjon og empati, utvikles gjennom boltrelek. Nyere hjerneforskning har vist at det er modningsforskjeller mellom gutter og jenter i utviklingen av frontallappen, som kan tyde på at gutter har aller mest behov for denne leken.

Men Kleppe ser store fordeler med at jentene har kommet mer inn i denne leken i forhold til hva Berentzen beskriver.

– Konfliktnivået virker lavere hos barna jeg observerte, og leken varte lenger. Det er positivt for begge kjønn: Guttene klarer å opprettholde leken lenger, og jentene får tilgang på fysisk lek. Og både jenter og gutter har godt av å lære å teste hverandres signaler på denne måten. Det har dessuten stor positiv effekt for barn med adferdsvansker, påpeker pedagogen.

Han mener derfor det er viktig at de voksne i barnehagen skaper rom for denne leken, og ikke bare lar den være noe guttene driver med på et eget rom mens jentene sitter sammen med de voksne og tegner, slik en del studier beskriver. Kleppe understreker imidlertid at de ansatte i barnehagen han foretok sine observasjoner i, alle kvinner, var flinke til å gi rom for boltrelek og andre tradisjonelle «gutte»-aktiviteter.

Spidermankjole

«Under hele måltidet har Maren (4) styrt en ’rekk-opp-hånda-den-som-liker’-lek ved sitt bord. […]Hun veksler mellom å presentere typiske gutteting og jenteting og noen ganger blander hun: ’Rekk opp hånda den som liker kjole! ... Rekk opp hånda den som liker Spiderman! … Rekk opp hånda den som liker Spiderman-kjole!’[…] Når hun blander slik, blir det allmenn forvirring, særlig blant guttene og Maren smiler og ler.»

– Denne historien har fått en sentral plass i oppgaven min fordi den har så mange interessante aspekter ved seg. Det fantastiske er at Berentzen beskriver nøyaktig samme leken, og jeg tror alle som har jobbet i barnehage har møtt denne leken i en eller annen form, sier Kleppe, og peker på at dette er genuin barnekultur som har overlevd i førti år. Dette til tross for at leken er lite populær blant de voksne, både på Berentzens tid og i dag.

– Men historien har gitt tittel til oppgaven min først og fremst fordi den beskriver kjernen i hvordan jeg antar at barn opplever seg selv som kjønn i dag: Barn er opptatt av kjønn, og de er opptatt av å kategorisere, men de kan reflektere rundt det og det kan gjøres overskridende og med humor, legger han til.

Mer «slækk» for gutta?

I studien fra 1967 hevder Berentzen at de eneste tilfellene av interaksjon mellom gutter og jenter skjedde ved at gutter brøt inn og ødela for jentenes rolige lek.

- Personalet i dagens barnehage har liten aksept for at barn ødelegger for andres lek, og jeg så ikke mange tilfeller av det. Men i den grad det skjedde, så jeg antydning til at personalet viste litt mer «slækk» når det var gutter som ødela for leken, enn hvis det var jenter, sier Kleppe.

Han mener det henger sammen med at personalet har større forventninger til jenters sosiale kompetanse, og at det derfor slås hardere ned på overtramp fra dem. Men han observerte også hendelser hvor konflikter mellom jenter fikk spille seg ut, og mener det er bra.

– En ofte berettiget kritikk av «institusjonaliseringen» av barndommen, det at de aller fleste barn går i barnehage, innebærer blant annet at de voksne er allestedsnærværende og griper inn for ofte og for tidlig i konflikter mellom barna. Barn lærer seg dermed aldri å løse konflikter selv. Men jeg så flere ganger at de ansatte overvar konflikter uten å gripe inn, og lot barna ordne opp selv. Jeg mener at barnehagen fungerer godt når ungene på denne måten lærer seg å møte motstand og å finne løsninger selv, sier pedagogen.

Mer frihet, mindre redsel

– I Berentzens beskrivelse av barnehagehverdagen syns jeg at jeg ser en frykt for å gjøre feil, for å bli mobbet. Han forteller for eksempel hvordan det barnet som kommer først til barnehagen og setter seg på husken, svever over de andre og kommenterer alle barna når de kommer inn porten – og med dette nærmest etablerer ertingen som skal gjelde den dagen, sier Kleppe.

På mange måter virker det som det var et ganske røft miljø i barnehagen, hvor temmelig aggressiv erting var vanlig blant barna. Dette gjaldt særlig i forhold til kjønn der overskridelser eller «feil» ble slått raskt og hardt ned på. Blant guttene var det en frykt for å ha på seg klær som kunne oppfattes som jentete, eller for at den tøffeste gutten skulle avsi en negativ dom over leken de hadde med seg. Når en jente oppdaget at en annen jente lekte med biler beskriver Berentzen reaksjonen på følgende måte: «Liv sa da hånlig til henne: ’Leker du med biler?’ Ina satte bilen øyeblikkelig bilen tilbake på plass, […]» (Berentzen 1980:70).

Selv om barna Kleppe observerte også kunne gjøre forsøk på å regulere hverandres kjønnede oppførsel, virker frykten for å feile langt mindre. Som når Maren definerer gutte- og jenteting i «rekk-opp-hånda-den-som-liker»-leken:

«’Rekk opp hånda den som liker dinosaurer!’ Alva (4) rekker opp hånda og Maren reagerer med: ’Alva!? Dinosaurer er gutteting!’ Alva svarer rolig: ’Jeg har masse dinosaurer hjemme.’»

– Jeg er opptatt av hvordan man lærer, og hos Berentzen ser det ut som om frykten for å feile var læringsmotivator. Det er veldig lite rom for kreativitet og dermed blir det et ganske snevert rom for å være seg selv, å være gutt og jente på sin egen måte. Blant barna jeg observerte så jeg en langt større forståelse for forskjellighet, og større trygghet til å gjøre kjønn på sin egen måte, avslutter Kleppe.