Slik kommer du på trykk i et engelskspråklig tidsskrift

- Uavhengig av hvordan du har lært å organisere teksten, bygge opp argumenter, bruke fagspråk og vurdere leserens forventninger på morsmålet ditt, så gjøres det annerledes på engelsk, skriver Natalie Reid i boka Getting Published in International Journals: Writing Strategies for European Social Scientists, som nylig er gitt ut av NOVA.

De siste årene har NOVA flere ganger engasjert Reid for å holde kurs i akademisk skriving for forskere som ikke har engelsk som morsmål. Ifølge forskningssjef Bjørn Hvinden har kursene bidratt til at flere av deltakerne har fått artiklene sine publisert i velrenommerte tidskrift innenfor sine fagfelt.

Det kan være vanskelig for forskere med engelsk som fremmedspråk å få innpass i internasjonale tidsskrifter, i konkurransen med forskere som har engelsk som morsmål. Du trenger ikke bare å beherske ord og grammatikk, og å kunne skille mellom for eksempel britisk engelsk og amerikansk engelsk. Du må også beherske den engelskspråklige retoriske tradisjonen, som skiller seg fra retorikken i andre europeiske land, inkludert Norge.

Getting Published in International Journals presenterer de uskrevne reglene for hvordan vitenskapelige artikler skal skrives på engelsk. Reid gir leserne pragmatiske strategier og håndfaste tips som gjør det lettere å få innpass i internasjonale tidsskrifter. Boka er spesielt myntet på europeiske samfunnsforskere med engelsk som fremmedspråk.

Reid tar for seg hele prosessen med å få en artikkel publisert – fra idémyldring og valg av tidsskrift, via utkast, redigering og utforming av artikkel, til håndtering av revideringsforslag fra tidsskriftsrefereer.

Kort er godt

Én av forutsetningene for å lykkes, er å ha et godt språk. Ifølge Reid gjelder det å være kortfattet.

– Hvis et ord ikke er nødvendig for å forstå innholdet i setningen, bør du slette det, skriver hun. I tillegg anbefaler hun å erstatte lange ord og uttrykk med kortere. For eksempel bør ”due to the fact that” erstattes med ”because” eller ”as”, “in order to” bør erstattes med “to” og “utilize” bør erstattes med “use”.

Reid fraråder å substantivere verb. I stedet for å skrive ”we made an assessment of the problem from three angles” anbefaler hun “we assessed the problem from three angles”. Det er også andre formuleringer som bør unngås:

– Forfattere som bruker uttrykkene “there is”, “there are” og “it is”, kaster ikke bare bort leserens tid, men de tvinger også leseren til å gå helt til slutten av setningen for å finne det egentlige subjektet. Ingen profesjonell forfatter eller redaktør tillater mer enn noen få slike fraser i en ferdig tekst – hvis de i det hele tatt tillater noen, skriver Reid.

Å gjenta den samme informasjonen både to og tre ganger er svært vanlig i førsteutkast. Her er et eksempel fra boka: ”To mention just one example, the notion of ”culture” was reinvented in the 1980s, defining culture as a much more flexible and process-oriented concept than was conceived of earlier.” Denne setningen har 29 ord. Reid påpeker at den både har overflødig og noe feilaktig ordbruk. Hun foreslår å skrive den om slik: “For example, the notion of “culture” was redefined in the 1980s as much more flexible and process-oriented.” Nå består setningen bare av 18 ord.

– Den enkleste måten å finne ut om en setning er for lang på, er å foreta en ”pustetest”. Les setningen høyt for deg selv, og hvis du må trekke pusten før du er ferdig, er den for lang. Da må du korte ned eller dele opp setningen, skriver Reid.

Tydelig og presis

Ett av temaene i boka er det Reid kaller helgarderende ord (”hedge words”) – ord som ”appear”, ”seem”, ”would”, ”might be”, ”could be”, ”can be said to”, ”would like to” og ”try to”.

– Noen ganger er det riktig å bruke disse ordene, men det er ikke ofte. Selv om mange europeiske forskere mener at slik ordbruk signaliserer profesjonell beskjedenhet eller er nødvendig for ikke å virke for bastant, ser engelsktalende ordbruken som et tegn på faglig usikkerhet eller manglende kompetanse. Hvis forfatteren ikke virker trygg på funnene sine, hvorfor skal leseren stole på hans eller hennes ekspertise? Hvis funnene er tvetydige, bør forfatteren heller beskrive denne tvetydigheten med et klart og tydelig språk, mener Reid.

På engelsk er det ingen setninger som er klarere, mer konsise og mer fokuserte enn setninger med aktive verb.

– På engelsk er klar språkbruk helt essensielt. Klar språkbruk innebærer at det ikke er noen tvetydigheter, ingen formuleringer som kan ha flere mulige betydninger, og ingen grunn til at leseren skal måtte lese noen setninger to ganger, skriver hun.

Les også: Hvordan bli publisert? Artikkel om forskningspublisering.

Bruk aktive verb

– På engelsk er det ingen setninger som er klarere, mer konsise og mer fokuserte enn setninger med aktive verb, skriver Reid.

Hun advarer mot passive setningskonstruksjoner, blant annet fordi leseren ofte blir sittende igjen med ufullstendig informasjon, slik som i dette eksempelet: ”The relevance of a methodological ”third way” is proposed.” Her kommer det ikke fram hvem som faktisk foreslår noe, og leseren blir tvunget til å gjette seg til det. Ifølge Reid er dette noe lesere aldri skal behøve å gjøre.

Ved å bruke et aktivt, sterkt språk, unngår du også setningskonstruksjoner som denne: ”Using occupational segregation, the gender wage gap is decomposed into an intra-occupational part and an inter-occupational part.” I dette eksempelet mangler det et handlende subjekt, påpeker Reid. Hun foreslår å skrive om setningen slik: ”Using occupational segregation, I decomposed the gender wage gap into an intra-occupational part and an inter-occupational part.”

Argumentasjon og struktur

– Mange europeere har en tendens til å beskrive dataene sine, og deretter komme med en konklusjon, mens engelskspråklige forskere har blitt lært opp til å konstruere et Aristotelisk bevis; et bevis som har en nesten matematisk presis konklusjon, sluttet ene og alene på bakgrunn av argumentasjonen i teksten, skriver Reid.

– Ikke bare artikkelen i sin helhet, men hver del og hvert avsnitt må være utformet slik at leseren hele tiden vet hvor forfatteren står i forhold til argumentet og hvordan argumentasjonen sannsynligvis kommer til å utvikle seg videre.

Som artikkelforfatter må du hele tiden vise leseren hvordan du bygger opp argumentasjonen din, mener Reid. Du må argumentere overbevisende og imøtegå alle tenkelige innvendinger, slik at leseren blir overbevist om at konklusjonen din er logisk og troverdig. Du kommer langt med en gjennomtenkt og velkomponert disposisjon, men i tillegg må du redigere, redigere og redigere. Gode artikkelforfattere skriver en lang rekke med utkast før de endelig velger å sende artikkelen til et tidsskrift. Da har de også brukt tid på å tilpasse artikkelen til stilen i tidsskriftet.

Husk tidsskriftsanalyse

– Muligens er det ingen strategier som er viktigere for å bli publisert i internasjonale tidsskrifter, enn å foreta en tidsskriftsanalyse, skriver Reid.

– Alle tidsskrifter varierer når det gjelder innhold, stil og hvordan artiklene er komponert. Å velge riktig tidsskrift for artikkelen din er helt avgjørende. Samtidig bør du sørge for at artikkelen din ser helt lik ut som artikler redaktøren allerede har latt publisere.

I boka viser Reid hvordan en tidsskriftsanalyse gjennomføres. I den første fasen handler det om å eliminere alle tidsskrifter som ikke passer, og Reid lister opp en rekke spørsmål du bør ta stilling til. For eksempel er det liten vits i å sende inn en artikkel som hovedsakelig presenterer og analyserer empiri til et tidsskrift som konsentrerer seg om teoridrøfting og teoriutvikling. Du kan også utelukke tidsskrifter som først og fremst publiserer kvantitativ forskning, hvis du selv har brukt kvalitativ metode. En annen ting du bør undersøke, er hvilke land og universiteter artikkelforfatterne vanligvis kommer fra.

Etter å ha eliminert alle tidsskrifter som ikke passer, sitter du ifølge Reid igjen med ett eller noen helt få tidsskrifter der artikkelen din har mulighet til å bli publisert. Nå er det på tide med en grundigere analyse – både for å finne ut hvilket tidsskrift som er aller mest aktuelt, og hvordan du bør forfatte artikkelen for at den skal bli akseptert.

– Du må blant annet undersøke lengden på artiklene i tidsskriftet og hvor mange artikler som kommer fra land som ikke er engelskspråklige. Andre ting du må sjekke, er hvor mange avsnitt og fotnoter artiklene har, samt hvor mange sider innledningen og avslutningen består av, påpeker Reid. I boka gir hun leserne flere eksempler på detaljerte analyser av format, struktur, innhold og språk i forskjellige tidsskrifter.