Venter på Queer 2.0

Muligens er det få forskerkarrierer som er planlagte. Kanskje er forskeryrket ikke noe de fleste ser for seg i unge år. Men så leder det ene til det andre, og så blir det bare sånn.

Slik er i hvert fall historien til den finske sosiologen Jan Wickman, som snart avslutter et av sine mange opphold i Oslo.

At Wickman skulle ende innenfor kjønns- og seksualitetsforskning, trodde han ikke selv som masterstudent for mange år siden. – Det til tross for at han skrev hovedoppgave om iscenesettelsen av den klassiske musikalen La Cage aux Folles, som handler om forviklingene rundt et homofilt kjærestepar og drag show-nattklubben de driver.

– At det ble akkurat det teaterstykket, var faktisk en ren tilfeldighet. Jeg var kun ute etter det største som Åbo Svenska Teater hadde å by på, slik at det gikk å gjøre ordentlige sosiologiske analyser av materialet. Den gang så jeg på meg selv som en kultursosiolog som antagelig skulle ende opp som kulturbyråkrat, minnes han med et smil.

Men den finske lavkonjunkturen gjorde det vanskelig å få jobb, og i stedet ble en kjønnsforskningskonferanse i Venezia et bananskall inn i en karriere som forsker.

– Da jeg fikk tilbud om å dra på kjønnsforskningskonferanse, tenkte jeg bare at jeg vet jo ingenting om kjønn og kjønnsidentitet, som var konferansens tema. Men jeg ville veldig gjerne dra til Venezia. Så jeg fant en ny vinkel på materialet fra masteren, og det resulterte i et paper om cross-dressing.

Queerteori live

Etter hvert viste det seg at det trengtes doktorgradsstipendiater til et forskningsprosjekt på sosiologisk institutt ved Universitetet i Åbo, og det fantes en åpning for noen som kunne skrive om transtemaet. Wickman var rett mann på rett plass.

På nittitallet hadde han siviltjeneste i Seta, som tilsvarer norske LLH. Seta startet på den tida et transstøttesenter, og Wickman kom i kontakt med transmennesker. Den erfaringen, sammen med den store teoretiske interessen for transtemaet på den tiden, engasjerte ham.

– Trans var «hot stuff» da, på midten av nittitallet. Aktivister og forskere lot seg begeistre av potensialet man så i transmennesker. Man oppfattet den nye queerteorien kroppsliggjort i transpersoners kropper og praksiser. Trans framsto som en praktisk dekonstruering av kjønnskategoriene «mann» og «kvinne», og man så muligheter for helt nye måter å tenke på kjønn, forteller han.

– Samtidig fantes også et kritisk og mer tradisjonelt syn. Noen mente at trans først og fremst handlet om enkeltmenneskers opplevelse av egen kjønnstilhørighet og rett til medisinsk behandling.

Forholdet mellom trans og queer ble Wickmans nye fokus, og queerteorien har fulgt ham siden. Queerteorien kritiserer antagelsen om at det finnes en gitt og «naturlig» relasjon mellom biologisk kjønn, kjønnets sosiale uttrykksformer og seksuelt begjær. Denne kritikken har blitt sett som kjernen i queerteorien. Transpersoner utfordrer på mange måter kjønnsessensialismen, men i transmiljøet var ikke alle like begeistret for queerprosjektet. Mange kjønnsforskere ble kritisert for å bruke transmennesker og deres liv i et kjønnspolitisk prosjekt.

Identifiserte polarisering

Denne kritikken og polariseringen ble Wickman tidlig klar over. I 2001 ferdigstilte han doktoravhandlingen Transgender Politics. Han ønsket å balansere mellom de to leirene, og opplever selv at han greide det.

– Det finnes både entusiasme og kritikk når det gjelder queer i transsamfunnet. Man kan ikke si at det er et enten/eller, det er både/og. Og det er viktig å få fram hva transpersonene selv mener.

Wickman hadde selv blitt inspirert av den nye queerteorien, men så samtidig at transsamfunnet den gangen manglet egne talspersoner i forskningsdebatten. Som utenforstående og med sine erfaringer fra tiden på Seta, følte Wickman et ansvar for å gi transpersoner og deres interesser en stemme.

Feilen man gjorde

Å ta hensyn til levde liv og sosiale virkeligheter er kke queerteoriens sterkeste side.

Wickman løfter fram spenningen mellom trans og queer som et eksempel på at queerteorien, til tross for sine politiske røtter, har et problem med å møte det reelle livet. Han mener at det kreves mye jobb å bearbeide den filosofisk avanserte queertenkningen slik at den egner seg for å analysere sosialt liv.

– Feilen man gjorde i transforskningen, var at man så fenomener istedenfor mennesker så til de grader at det vakte sinte reaksjoner i deler av transmiljøet, sier han.

Wickmans kritikk av queerteorien kommer blant annet fram i hans artikkel i det danske tidsskriftet Kvinder, Køn & Forskning nr. 3-4/11.

– Det er kanskje provoserende å si det, men på en måte er transforskningen det feltet hvor queerteorien har mislykkes. Tidligere var queerteorien de foretrukne brillene man så på trans med. Nå foretrekker store deler av transforskningsfeltet absolutt andre perspektiv. Fordi man ikke så menneskene, har man tapt et felt som kunne ha vært empirisk givende, og en mulighet til å utvikle queerteorien videre, mener han.

Fra kropp til kontekst

Men det er heller ikke bare transforskningen som tatt nye veier.  Queerforskningen har også utviklet seg. Dette er noe av det Wickman, sammen med sin svenske sosiologikollega Martin Berg, skriver om i boken Queer. De mener at queerforskere i dag i økende grad tar inn kritiske studier av rase/etnisitet og nasjonalitet i sitt arbeid. Fokus er ikke lenger i like stor grad på kropp og identifikasjon, men heller på politiske omstendigheter og lokale variasjoner i bruken av queerteori, hevder forfatterne. Utviklingen går igjen i Wickmans egen forskning.

I sitt pågående prosjekt om queeraktivisme i de skandinaviske landene interesserer han seg for hva som skjer med queer i forskjellige lokale sammenhenger.

– Queer er et engelsk ord, og en tydelig importvare. Jeg er interessert i hva som skjer med begrepet og konseptet når det flytter fra Nord-Amerika til Norden.

Underground Danmark

Han har spurt queeraktivister i Norge, Sverige og Danmark om hva queeraktivisme betyr for dem. Sitt hjemland Finland fikk han ikke med i denne omgang, men han har planer om det senere. Han er ikke ferdig med analysen, men har dannet seg noen inntrykk. Han er overrasket over alle forskjellene han finner i materialet.

– Det finnes ikke bare nasjonale varianter av queer, men også regionale. I Sverige snakker man for eksempel om hvordan begrepet queer er ulikt i Stockholm og Gøteborg. Svenskene selv forklarer dette med at Stockholm ligger tett på maktens sentrum, noe som tillater den gøteborgske varianten å være mer radikal. Men det ser for meg ut som Danmark har den mest profilerte motstandskulturen.

Forskjellen mellom Danmark og de andre landene var nemlig stor på ett punkt:

– Bare i København har jeg opplevd at folk er i en slik motstandsposisjon at man iblant ikke gir ut hverandres navn når jeg spør hvilke andre de syns at jeg burde intervjue. Det har heller aldri skjedd i Sverige eller Norge at folk som jobber i akademia, ikke vil delta fordi det hadde fått for store konsekvenser å skulle forene en profil som queeraktivist med en offentlig jobb som forsker, forteller Wickman.

– Jeg var helt uforberedt på at queeraktivistene i København opplever makten så undertrykkende. Bortsett fra en person i Sverige som ønsket å være anonym, har ingen andre hatt problemer med å være med i min studie.

Ifølge Wickman handler det også om at queer er nært knyttet til feminismen. Synet på det queere tankegodset blir påvirket av hvorvidt man har en etablert statsfeminisme.

– Feminismen er på mange måter queerpolitikkens forgjenger. I Norden har feminismen bidratt til en slags frigjøringsmodell som er legitim og akseptert. Nye bevegelser kan gå den allerede opptrådte stien, mener Wickman.

– I Danmark er det mindre statsfeminisme enn andre steder i Norden. Mitt inntrykk er at det finnes en nasjonal forskjell blant queermiljøene, som er koblet til hvilken adgang man har til maktens korridorer, sier han.

Skeiv midt mellom

Iboende i queerteorien er kritikken av homobevegelsen og det man mener er assimilasjonspolitikk på den heteroseksuelle majoritetens premisser. Isteden for å kreve aksept og framheve homoseksuelles likhet med «alle andre», stiller queerteorien spørsmålstegn ved selve den heteroseksuelle normen. På noen steder har frontene vært tydeligere enn andre, og hva man legger i begrepet queer varierer.

– Forenklet kan man si at avstanden mellom homopolitikk og queer er mindre i Sverige enn i de andre landene. Til forskjell fra store deler av den svenske queerdebatten har motsetningen mellom homo- og queerforskere i Norge blitt tydeligere verbalisert. Her har det for eksempel vært ulike forskningsmiljøer og seminarer for henholdsvis homo- og queerforskning, påpeker den finske forskeren..

Begrepet «skeiv» har i Norge kommet inn som en slags brobygger. Skeiv var i utgangspunktet ment som en oversettelse av queer, men etter hvert har de to begrepene fått ulik betoning. 

– I Norge har man på en måte tre begreper å bruke: homo, queer og skeiv. Det er interessant. Det virker som man bruker queer både når man tenker på det teoretiske eller det politisk radikale aspektet av queer. Skeiv oppfattes ofte som den snille varianten av queer, noe som handler om det ikke-heteroseksuelle, men ikke trenger å være radikalt eller knyttet til queerteori. Men skeiv er et litt mer åpent og ungdommelig begrep enn homo, mener Wickman.

Skeiv har landet et sted midt mellom queer og homo, slik han ser det.

Queer er død, leve queer!

Det er drøyt 20 år siden queerteorien kom på banen. Ser man tilbake på homobevegelsen og forskningen som fulgte den, kommer paradigmeskiftene omkring hvert annet tiår. Det betyr at det snart er på tide igjen. Det tror i alle fall Jan Wickman.

– Queerteori har de siste 20 årene presentert seg som ung og frisk, men etter 20 år kan man ikke være det lenger. Queer trenger fornyelse. Jeg ser for meg at den unge generasjonen nå vil ha noe annet. Queer er et ganske bra ord, så det kan hende at det overlever. Men jeg tror kanskje at resultatet blir en andregenerasjonens queer, en queer 2.0.

Queer har hatt størst gjennomslag i Sverige. Betyr det at fornyelsen vil komme derfra?

– Det der er vanskelig å si. I Stockholm klager de over at radikalismen mangler, og at queer har blitt utvannet som følge av suksessen. Man kunne tenke seg at mangelen på motstand hindrer fornyelse. Da skal man kanskje heller se til Gøteborg eller København. Men jeg får inntrykk av at de ofte er politisk radikale på samme måte som queer var i begynnelsen, så det er ikke helt snakk om fornyelse der heller. Så da gjenstår Norge. Jeg syns for eksempel at den norske forskeren Agnes Bolsø har gjort en del originale og spennende ting, men om det er akkurat der man skal lete etter fornyelse, vet jeg ikke, sier han, og legger straks til:

– Hvordan skal jeg kunne se fornyelsen når jeg forkynner døden? Poenget er akkurat det at jeg venter på det neste, som jeg ikke helt ser. Jeg er for gammel, jeg kan ikke være der og se det nye. Men det må jo skje et sted hvor 18-25-åringer samles, tenker jeg.

Ingen aktivist

For gammel for nye innsikter har Wickman likevel ikke blitt. Fra en phd om transaktivisme til det nåværende prosjektet om queeraktivisme går det en rød tråd han oppdaget for ikke så lenge siden.

– Det var faktisk på et seminar her i Oslo i 2009 at det gikk opp for meg at det er forskning om politiske bevegelser jeg har holdt på med hele tiden, uten at det har vært bevisst, ler Wickman.

Men han holder seg til å forske på de politiske bevegelsene, uten å delta i dem. Blant hans informanter finnes flere forskere, som opptrer i grenselandet mellom teori og aktivisme. Men det gjør ikke han.

– Jeg hadde ikke intervjuet meg selv, for å si det på den måten. Men forskningen ser jeg som aktivistisk i den forstand at den kan brukes i samfunnsdebatten eller være relevant for politisk arbeid og aktivisme. Jeg håper at min forskning kan åpne nye rom, hvor man kan formulere både teoretiske og politiske spørsmål på nye og mer effektive måter. Det bidrar kanskje til aktivisme, avslutter han.