- Når jeg tar tablett blir jeg sånn jentete

«Når jeg tar tablett er det sånn at jeg blir sånn jentete på en måte, og jeg vil liksom bare slappe av hele tiden, og bare gjøre sånne rolige ting, og da er det sånn ååå en blomst! Det er sånn jeg kjenner det da.» (Knut 14 år)

ADHD er en omdiskutert diagnose. Mange mener det handler om en biologisk tilstand som må behandles, gjerne med medisiner. Andre mener at vi i dagens samfunn medisinerer normal gutteoppførsel.

Aina Olsvold er psykolog med lang klinisk erfaring. Nå har hun fullført doktorgrad om familier som lever med ADHD-diagnose, og intervjuet mor, far og barnet som går på medisiner: 17 gutter og 2 jenter. Hun fant at selv innenfor en liten familie kan det være uenighet om diagnosen og medisineringen.

Pappa: skeptisk

«Det er utrolig betenkelig at man må få en diagnose for å få hjelp, fordi man ikke klarer å sitte stille i en time. Blir dopet ned for at du ikke skal forstyrre de andre.»

– Jeg opplevde at fedrene var skeptiske til diagnosen, og kritiske til å forstå barnet på denne måten. Mange av dem var blitt overtalt til å medisinere barnet, forteller Olsvold.

Hun fant at fedrene oftere enn mødre trakk inn et kjønnsperspektiv i fortellingen, som denne faren:

«Altså, jeg er den siste i Oslo som gikk i gutteklasse på skolen. Vi var flinke på skolen, vi hadde en utrolig spesiell lærer som når jeg var som verst så sa han: ’Kan ikke du bare ta og løpe en tur rundt’ liksom. […] Så vi gjorde det kjempebra på skolen, ikke sant, for det var ikke masse jenteforeldre som kommer på de første foreldremøtene og sier: ’Noen må jo få stoppet disse pøblene’ sånne ord.»

Maskulinitet og klasse

– Jeg var i utgangspunktet ikke forberedt på den betydningen klasse skulle få i studien min. Barn i alle sosiale lag får ADHD-diagnose. Men jeg så raskt at sosial bakgrunn hadde betydning for hvordan familien forstod og håndterte situasjonen.

– Spesielt arbeiderklassefedrene identifiserer seg med sønnen, og mener at de var sånn selv som barn. Sønnens atferd bryter ikke med deres maskulinitetsidealer. De sier for eksempel at det er viktig at gutter kan slå fra seg. Medisinen kan bli en trussel, sønnen blir for lite gutt, forteller Olsvold.

Allikevel har fedrene i Olsvolds utvalg godtatt medisinering.

– I mange av arbeiderklassefamiliene er mor «førsteforelder», mens far er hovedforsørgeren. Han har gjerne en autoritær oppdragerstil og forteller at han ikke har problemer med å sette barnet på plass. Det er mor og læreren som ikke klarer dette, mener far.

– I middelklassen bryter sønnenes atferd mer med idealene. Disse fedrene er bekymret for hva dårlige skoleresultater vil bety for sønnens framtid. Middelklassefamilier praktiserer oftere et mer likestilt foreldreskap, og fedrene melder i større grad at sønnens oppførsel er problematisk også for dem, forteller Olsvold.

Men også mange av middelklassefedrene peker på kjønn: De mener problemet delvis skyldes at skolen er blitt feminisert, og at samfunnet ikke lenger tåler «normal» gutteatferd.

Mamma: lettet

«Utrolig lettet, endelig…! […]. Jeg ble lettet for Stian sin del, eller kanskje mest for min del, å ha noe å si når han har disse utbruddene. (…) Når han blir sliten blir han aggressiv, det handler ikke om meg.»

– Noen mødre hadde bekymret seg lenge for barnet. For andre hadde skolen påpekt problematferd. Begge gruppene ble lettet da barnet deres fikk diagnosen, forteller Olsvold. 

– Hvorfor?

– Dette handler om morsrollen. Fortsatt oppfattes mødre og fedre ulikt. Når et barn viser problematferd, føler mange mødre at ansvaret først og fremst legges på henne. Dermed har hun mest å vinne på at problemet gis en biologisk forklaring: Det er verken hennes eller barnets feil. Det er noe i barnets hode som forklarer atferden.

Fortelle eller ikke fortelle?

– Arbeiderklassemødrene var opptatt av å fortelle om diagnosen. Når fagfolk hadde gitt sin forklaring, følte mødrene seg respektable igjen, forteller Olsvold.

Middelklassemødrene er mer i tvil om hvem som burde informeres om diagnosen.

– De er mer opptatt av stigmaet knyttet til ADHD, og at medisinering er omdiskutert. De kan oppleve at venner og familie ikke støtter dem når de velger å medisinere.

Å ha ADHD

Olsvold registrerte tre ulike psykiske strategier for barnas forhold til diagnosen sin: avvisning, identifikasjon og forhandling.

– Den største gruppen i mitt materiale er de som identifiserer seg med diagnosen. De beskriver seg selv med den som utgangspunkt, oftest i negative ordelag. Men én av guttene vektla også at ADHD gjorde ham kreativ.

­– De som er overveiende avvisende forteller at de har ADHD, men at det ikke betyr noe. De er som alle andre, forteller Olsvold.

De som går inn i forhandlinger om diagnosen var typisk fra middelklassen.

– De sier at deres ADHD ikke er så alvorlig. De kjenner til at ADHD forbindes med vold og annen kriminalitet, og de tar avstand fra det.

For disse barna kan diagnosen være en hjelp til å forstå seg selv. De blir bevisste på egen atferd, og tar avstand fra atferd de ikke vil identifiseres med.

– I arbeiderklassen er foreldrene mer fatalistiske; ADHD er noe i hjernen, et handikap man må leve med. Det gjør også at barna identifiserer seg sterkere med diagnosen, mener forskeren.

«Jeg hater medisinen!»

«Jeg merker ikke noen forskjell om jeg tar tabletter eller ikke tar tabletter, men det gjør andre.»

I sine samtaler med barna fant Olsvold at mange opplevde bivirkninger, og at de ikke likte å ta medisin.

– Barn er lojale mot foreldrene, og de fleste fortalte meg at de ikke har noe imot å ta medisinene. Men bare to av dem opplever selv at medisinene hjelper. To andre skrek at de hater medisinen så fort jeg var innenfor døra, forteller hun.

Også de som først sa at det var helt greit å ta medisin, hadde stort sett negative ting å fortelle når det kom til stykket.

– De kan si at medisinen bare virker litt. Eller at de blir mer konsentrerte av den, men de syns ikke det med konsentrasjon er så viktig. Mange liker ikke å ta den fordi det minner dem om diagnosen. De føler at de ikke er seg selv når de tar medisin. De blir slitne og trøtte, får mageknip, hodepine og kvalme.

Smertefullt å snakke om bivirkninger

Under samtalene med barna fikk Olsvold høre om mange ulike former for bivirkninger. For mange av mødrene er det derimot vanskelig å snakke om dette. De er bekymret for hva medisineringen gjør med barnet deres, men de positive virkningene gjør at de ikke ville slutte.

– Når ting går bedre, er det lett å tenke at det er medisinen som hjelper, og man blir redd for å slutte, sier Olsvold.

Forskeren mener at leger bør informere bedre om bivirkninger. Noen av mødrene kunne knapt huske at legen hadde nevnt temaet. Da blir det vanskelig for både foreldre og barn å sette ord på negative erfaringer med medisinering.

– Resultatet kan bli at barnet blir gående med bivirkninger som ikke blir sett. Det er problematisk, mener forskeren.

Kultur eller biologi?

Fordi den medisinske forståelsen av ADHD er den dominerende også i behandlingsapparatet, er en medisinsk tilnærming ofte førstevalget. Olsvold mener at det er behov for en mer psykososial tilnærming, der barnet og foreldrene forståes med utgangspunkt i sin hverdagssituasjon og det livet de lever sammen.

– Medisinering er en samfunnspraksis, en måte vi har valgt å håndtere det vi ser som problematisk oppførsel. Mens for eksempel kritiske psykologer og sosiologer kan være skeptiske til denne forståelsen av barn. De ser ADHD-diagnose som en måte å løse problematisk gutteatferd på, at det er en sosial kontroll av uønsket oppførsel, sier Olsvold, og fortsetter:

– Det er viktig å ha med flere perspektiver – tenke både og. Vi forstår og forklarer stadig nye sider ved mennesket biologisk, og ADHD er en god illustrasjon på fordeler og ulemper ved det. Som kliniker har jeg møtt mange barn som jeg tenker at det er noe med, og jeg har forsøkt å hjelpe dem med ulike tilnærminger. Vi må ikke glemme at individet også er et sosialt og kulturelt vesen. Samfunnskonteksten er også viktig: Hvilke rammer setter vi for normalatferd? Hvilke forestillinger har vi om barns utvikling og hvilke krav og forventinger til barn og foreldreskap ligger i kulturen?

Vi må lytte til barnet

– Vi må bli mer oppmerksomme på hva som skjer når et barns problemer blir medisinsk forklart. Veldig mange sider ved barnet blir plutselig forklart med diagnosen. Men andre barn kan også være sinte og ukonsentrerte. ADHD er ikke en karakterbeskrivelse, men en beskrivelse av atferd. Diagnosen sier ingenting om hvorfor barnet handler som det gjør i en gitt situasjon.

– Vi må lytte mer til barna. De gis medisiner som endrer atferden deres, uten å ha valgt det selv. Det er vanskelig for dem å si noe negativt om dette, fordi det er dem de stoler mest på som gir dem medisinene. De må gis tid til å sette ord på situasjonen. Og når det er tydelig at barnet misliker å ta medisiner, bør man prøve å finne andre løsninger, avslutter Olsvold.