Da minoritetskvinnene reiste seg

− De samiske kvinnene kjempa for å opprettholde en rettighet de tradisjonelt hadde hatt, men som storsamfunnet med forslaget til omlegging av reindriftsforvaltningen var i ferd med å ta fra dem, forklarer professor Beatrice Halsaa.

Hun har nå dokumentert og analysert mobiliseringen og dannelsen av de to første minoritetskvinneorganisasjonene i Norge: Den samiske kvinneorganisasjonen Sáráhkká. og organisasjonen for innvandrerkvinner, Foreign Women’s Group (FWG), nå MiRA-senteret.

Endringer i reindrift

I den samiske kulturen har kvinnene alltid stått sterkt. For eksempel eide kvinnene egne reinsdyr, også etter at de giftet seg. Reindriften var tradisjonelt organisert som kollektiv drift i det samiske systemet kalt siida, der hvert familiemedlem hadde egne reinmerker.

I 1978 ble reindriftsnæringen konsesjonsbelagt. Staten mente at dette skulle gjøre reindriftsnæringen mer innbringende, og foreslo endringer slik at bare èn person per familie kunne beholde reinmerket.  

Dette ble et viktig utgangspunkt for mobiliseringen av den samiske kvinnebevegelsen. Omleggingen til bare ett reinmerke per driftsenhet, favoriserte mennene i reinnæringen. Dermed mistet samiske kvinner rett til et selvstendig næringsgrunnlag, noe som svekket deres økonomiske og sosiale rettigheter.

Kvinnemobiliseringen mot lovforslaget om reindriftsomleggingen vant ikke fullstendig fram, men motstanden gjorde at en endring kom inn i loven. Det ble åpning for at en som hadde reinmerke fra før kunne søke om å beholde sitt eget selv om man for eksempel giftet seg med en hovedeier.

− Det er også viktig for mobiliseringen at dette skjer samtidig som Alta-opprøret og samtidig som at det var stor diskusjon om fornorsking av urfolk. For selv om de tapte kampen om utbyggingen av Alta-Kautokeino vassdraget, så vant de kampen om anerkjennelsen av det samiske folk som urfolk, med egne rettigheter, sier Halsaa.

Samefolket fikk sitt eget parlament i 1987, og anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt. Og samefolkets rettigheter ble styrket gjennom FN-konvensjoner og ILO-konvensjon 169 Om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater. ILO-konvensjonen ble ratifisert av Norge i 1990.

Samiske rettigheter hadde forrang

De samiske kvinnene var aktive i bevegelsen for samiske rettigheter, men det tok tid før de dannet en egen kvinneorganisasjon.

− Det var kampen for samiske rettigheter som hadde forrang. Kampen mot fornorsking og nykolonialisme ble sett på som viktigere enn kampen for likestilling. Først da samenes rettigheter ble anerkjent og samiske institusjoner som Sametinget var på plass, ble den første samiske kvinneorganisasjonen i nyere tid formelt dannet. Først da hadde den samiske kvinnebevegelsen «rom» til å organisere seg som kvinner, forteller Halsaa.

I 1988 ble den første samiske kvinneorganisasjonen stiftet, Sáráhkká.

Antirasisme viktigst

Foreign Women´s Group (FWG) ble dannet i 1979 og sprang ut av et etnisk sammensatt miljø som var sterkt engasjert i antirasisme. Organisasjonen startet som et sosialt nettverk, men utviklet seg raskt til å bli en interesseorganisasjon for innvandrerkvinner.

Kampen for selvstendig oppholdstillatelse for innvandrerkvinner ble en av de viktigste sakene for FWG. Mange innvandrerkvinner kommer til Norge gjennom familiegjenforening, men oppholdstillatelsen er betinget av at de er gift. Dette gjør det for eksempel vanskelig å bryte ut av voldelige ekteskap.

Anstrengt forhold til hvite feminister

Kritikk av den hvite kvinnebevegelsen sto også sentralt for FWG, som fremmet en antirasistisk feministisk agenda. Det ble et anstrengt forhold mellom FWG og majoritetskvinnebevegelsen etter en workshop under FNs kvinnekonferanse i København sommeren 1980.

− De første møtene mellom majoritetskvinnebevegelsen og FWG var konfliktfylte og skapte sår som har satt spor lenge, forteller Halsaa.

Temaet for workshopen var rasisme, både statlig rasisme og hverdagsrasisme.

− Noen av de norske kvinneorganisasjonene som kom på dette møtet fikk hakeslepp på grunn av måten innvandrerkvinnene snakket om rasisme i Norge. De kjente seg ikke igjen. FWG brukte en retorikk om rasisme som var uvant i Norge på den tiden, og som virket splittende.

For aktivistene i FWG var dette møtet med norske kvinneorganisasjoner i København skjellsettende.

− Det politiserte dem. De opplevde å ikke bli forstått, og de fikk ingen anerkjennelse for sin omtale av rasisme. Dette skjerpet den antirasistiske profilen til FWG, sier Halsaa.

Feminisme versus minoritetskamp

Begge minoritetsgruppene, både samer og innvandrede kvinner, sto sammen med mennene i politiske kamper mot negative sider ved det norske majoritetssamfunnet, og dette foregikk parallelt med kvinnekampen. Samiske kvinneaktivister var opptatt av å styrke samenes rettigheter som urfolk, mens innvandrerkvinneorganisasjonen prioriterte den antirasistiske kampen.

Men etter at samerettskampen vant fram og samene fikk egne institusjoner, har den samiske kvinneorganisasjonen også rettet offentlig kritikk mot samiske menn. Det har i mindre grad vært tilfelle med FWG.

− For FWG har det vært vanskeligere å kritisere innvandrermenn, i alle fall utad, fordi kampen mot rasisme har hatt så lite gjennomslag i den norske offentligheten.

Dette viser hvordan de to organisasjonene hadde ulike mulighetsbetingelser, og dermed ulikt handlingsrom, hevder Halsaa.

Hun viser også til at det har utviklet seg en nivåforskjell mellom oppnådde rettigheter for disse minoritetsgruppene. Halsaa referer her til annen forskning som viser at det har dannet seg et rettighetshierarki i norsk minoritetspolitikk.

− Dette innebærer at samer og nasjonale minoriteter får offentlig støtte for å bevare sin særegne kultur, mens innvandrere skal integreres og får mindre spesifikk støtte til å bevare sine kulturer.