Fortellinger fra skjulte skeive liv

─ Det er mange som tenker at det ikke lenger er nødvendig å være «i skapet». Og jo fler som tenker det, jo større blir nok trykket på de som skjuler sin seksuelle orientering i mange situasjoner, sier Kirsti Malterud, professor i allmennmedisin og seniorforsker ved Uni Helse.

─ Vi ville synliggjøre at det fortsatt finnes situasjoner der det er grunn til å skjule sin seksuelle orientering, selv om mange tror at dette ikke lenger er aktuelt i Norge.

Sammen med lege og forsker Mari Bjørkman har Malterud gjennomført studien I skapet anno 2012 som en del av levekårsundersøkelsen om lesbiske, homofile og bifile som ble presentert tidligere i år.

Gjennom studien, som er den største av sitt slag om norske forhold, har Malterud og Bjørkman fått inn 274 tekster fra mennesker som skriver om sine erfaringer med å skjule sin seksuelle orientering.

Historiene deres tar opp alt fra ulike årsaker til å velge å være i skapet, hvilke strategier man bruker, erfaringer med å komme ut, og fortellinger om hva det koster, psykisk og sosialt, å skulle skjule denne delen av livet sitt for andre.

Men først og fremst viser disse fortellingene at vi er nødt til å revurdere den gjengse oppfatningen av hva det vil si å være i skapet, mener Malterud.

Skaperfaringer

Den vanlige oppfatningen av det å være i «skapet» er at dette er en fase preget av skam og hemmeligholdelse, før man – ideelt sett – finner fram til en stabil identitet og «kommer ut» som enten homofil eller lesbisk.

Men så enkelt er det ikke, ifølge Malterud. I skapet anno 2012 viser tvert i mot at det å være i skapet ikke bare er en forbigående periode i livet, men er en strategi mange bruker på ulike sosiale arenaer. Flere av deltakerne beskriver situasjoner der de vurderer det som enklere å la fastlege, kolleger eller venner anta at man er heteroseksuell.

Åpenhet om egen seksualitet er på denne måten ikke et spørsmål om enten-eller, men avhengig av situasjon, kontekst og sosiale omstendigheter, forklarer Malterud. Sammen med Bjørkman spør hun om forestillingene og fortellingene om «skapet» kan virke ekskluderende for de som ikke har en klar «komme-ut»-historie eller finner sin plass i en utvetydig kategori.

─ Av de som har deltatt i vår undersøkelse, beskriver storparten situasjoner der de går inn og ut av skapet, forteller hun.

Mange oppgir også at de har ulike grader av åpenhet overfor familie, venner og kollegaer.

─ Vi har fått historier fra mennesker som betegner seg som åpne, og likevel har et hjørne av livet der det er relevant for dem å holde seksualiteten sin skjult. Tilsvarende er det mennesker som karakteriserer seg som i all hovedsak skjult, men som beskriver situasjoner der de står fram. Åpenhet er mer et spørsmål om betingelser enn den personen det gjelder.

Årsaker og kostnader

Deltakerne i studien forteller samtidig om hva det koster å måtte skjule sin seksuelle orientering enten helt eller delvis. Det tærer på kreftene å måtte lyve og være på vakt, og å måte holde tilbake følelser.

«Jeg føler at jeg ved å tie om min legning, også ender opp med å ikke dele noen følelser med andre», skriver en deltakerne.

Andre uttrykker frustrasjon ved det å måtte tåle å høre på nedlatende og negative kommentarer om homofili uten å kunne ta til motmæle.

Likevel vurderer de gevinsten ved å bli i skapet som større enn å stå frem.

Grunnen til denne vurderingen og disse valgene er mange.

─ Noen har hatt ubehagelige erfaringer, de har møtt krasse kommentarer, fått høre at homoseksualitet er noe ekkelt og unormalt, eller de har følt på egen kropp at det å komme ut av skapet kan lede til noe negativt, sier Malterud.

─ Så er det andre som ikke selv har hatt negative erfaringer, men skjuler seg fordi de tror de vil få det og regner med at de ikke kan kjenne seg trygge på reaksjoner fra familie og venner hvis de står fram.

Noen av deltakerne oppgir at de skjuler seg av hensyn til andre enn seg selv, for å skåne foreldre, familiemedlemmer eller yngre søsken. Andre jobber i yrker der de tror det kan oppleves som støtende hvis seksualiteten deres blir kjent. Andre oppgir også at de ikke står fram på grunn av de stereotype bildene av lesbiske og homofile.

─ Noen skjuler seg fordi de ikke vil settes i bås. De vil være noe mer enn bare en seksuell orientering, de vil være seg selv, og opplever at de ikke kan være det med en merkelapp som homofil, lesbisk eller bifil.

Moralsk kritikkverdig

Men i et samfunn som setter åpenhet og autentisitet høyt, kan ønsket om å delvis skjule orienteringen sin være vanskelig. Flere av deltakerne i studiet forteller at omgivelsenes forventning om åpenhet ikke passer for dem.

«Som lhb-person skal man være forberedt på at andre har sterke meninger om når og hvordan man skal komme ut med sin seksuelle orientering», skriver Malterud og Bjørkman, «For eksempel kan man møte reaksjoner om at man burde kommet ut for lenge siden, at det er helt unødvendig å snakke om slikt, eller at fortielsen (som nå er over) var moralsk kritikkverdig».

─ I mange år har det vært en homopolitisk parole at du kan bidra ved å stå fram med din legning. Det er ingen tvil om at man kan bidra ved å stå fram, men det finnes mange gode grunner for at folk velger å skjule sin seksuelle orientering i enkelte situasjoner. Det er mange sider av livene våre som vi ikke forteller frisøren eller en tilfeldig forbipasserende, sier Malterud.

Ukomfortable kategorier

Forventningen om at skapet skal være en overgangsfase på veien mot en klar, ny identitet som enten homofil eller lesbisk, kan også gjøre det vanskelig for bifile å komme ut, viser Malterud og Bjørkmans studie. Flere av deltakerne føler at det er vanskelig å stå fram fordi de ikke er komfortable i noen av de tilgjengelige kategoriene.

─ Det vi ser i dag er en mye høyere grad av bevegelse, det er flere som har partnere av både samme og motsatt kjønn, og mange flere som ikke vil velge tilhørighet til en kategori, sier Malterud.

─ Men det er fortsatt en nokså sterk kulturell forestilling om at seksuelle orienteringer er stabile, uansett om det gjelder heterofile eller homofile.

Mangefasettert historie

Det å ikke kjenne seg igjen i de «klassiske» kategoriene for kjønn og seksualitet er erfaringer som går igjen i dokumentasjonsprosjektet «Skeive historier», som også er en del levekårsundersøkelsen og som fortsatt pågår.

─ Det å leve skeive liv i Norge i dag er mange forskjellige ting, det er definitivt ikke én fortelling, sier Tone Hellesund, førstebibliotekar ved Universitetet i Bergen og leder av prosjektet.

─ Vi har fått inn mange historier fra folk som identifiserer seg med streite kategorier som homofil, lesbisk, bifil, men det finnes også fortellinger som i mye større grad forstyrrer og utfordrer disse kategoriene, sier hun.

Målet med dokumentasjonsprosjektet var å skape en arena der folk fritt kunne fortelle om sine egne erfaringer, uten å styres av ferdige svaralternativer i spørreundersøkelser eller av forskeres problemstillinger. Materialet har heller ikke blitt analysert, men er publisert på en egen nettside der det fortsatt er mulig å sende inn historier.

─ Virkeligheten er mer mangfoldig enn det kvantitative kategorier klarer å fange opp, sier Hellesund.

─ Vi var opptatt av at alle mulige stemmer skulle nå fram, ikke bare forskerdrevne historier. Vi ville åpne opp for at folk med egne ord og egne kategorier kunne fortelle om sine erfaringer som skeive, homofile, lesbiske eller bifile i Norge i dag, sier Hellesund.

Skeivt arkiv

«Skeive historier» skal nå videreføres av nyoppstartede «Skeivt Arkiv» ved Universitetet i Bergen, også ledet av Hellesund. Arkivet, som er det første av sitt slag i Norden, har som mål å samle inn og tilgjengeliggjøre dokumentasjon om skeive liv i Norge både i nær og fjern fortid. Ambisjonen er å samle spor etter skeiv historie så langt tilbake i tid som det går an å komme.

─ Sammekjønnsseksualitet er omtalt i Gulatingslovene og vi finner spor etter både kjønnsoverskridelser og sammekjønnsseksualitet i flere rettssaker fra middelalderen. Når vi kommer oppover på 1800-tallet finnes det retts- og psykiatrimateriale, men også dagbøker, brev og fotografier som inneholder spennende skeiv historie.

Samtidig har skeiv historie på mange måter vært skjør og ustabil, ifølge Hellesund.

─ Sporene etter skeiv historie har forsvunnet delvis på grunn av bevisste forsøk på rense biografien, familiehistorien, organisasjonshistorien eller den nasjonale historien for hentydninger om denne type avvik og umoral. Den har også forsvunnet fordi det for ikke veldig lenge siden var utenkelig at noen med tiden kunne finne denne historien verdifull og interessant, og noe som er en viktig del av historien om Norge.

Grunnstammen i arkivet er Karen-Christine (Kim) Frieles samling av sakspapirer, dokumenter, filmer, foto og artikler knyttet til temaet homofili.

Hellesund ønsker å dokumentere de ulike måtene skeivhet har blitt betraktet på – og ikke minst levd på – opp gjennom tidene, og er nå opptatt av å lokalisere og samle inn flest mulig historiske dokumenter, løpesedler, plakater, bøker, tidsskrifter, og altså også historier og erfaringer om hvordan det er å være skeiv i Norge i dag.

─ «Skeive historier» er en fin måte å supplere og utfylle dette materialet, sier Hellesund.

─ Historie er noe som skjer hele tiden. Det vil komme en tid der det vil bli interessant å gå tilbake og se hva slags tanker og erfaringer folk hadde i 2013.