Disney Channel lar jenter leke tenåringer

Jentene som Ingvild Kvale Sørenssen har intervjuet er glade for at de har en egen kanal i Disney Channel, laget spesielt for dem, i alderen 8-12 år.

For som en av dem sier, uten Disney Channel måtte hun kanskje lest blader om kjendiser som Paris Hilton og Christina et eller annet– og de er i 20- og 30-åra. Det er dødskjedelig å lese om voksne folk og hvor mange kaffe latte de drikker om dagen og sånt.

Med sine egne kjendiser fra tv-programmer som Hannah Montana og High School Musical kan jentene teste det å være tenåringer, uten å helt være det. For tween-programmene er frie for sex, rusmidler, tenåringsangst og seriøse problemer.

Og når Disney Channel viser Ole Brum kan de se på det også. For det minner dem om at de er barn, og det er koselig.

Barn hjemme, ungdom på skolen

Ingvild Kvale Sørenssen har skrevet doktorgrad om Disneys rolle i hverdagslivet til norske barn i alderen 8-12, også kjent som alderskategorien tweens.

Det viktigste funnet hennes, etter å ha observert og intervjuet rundt 30 barn, er at de driver med noe hun kaller aldersveksling. Og at Disney bidrar til å gjøre denne aldersvekslingen enklere.

‒ Alder er biologisk, men det er også sterke sosiale normer for hvordan man skal oppføre seg innen gitte aldersgrupper, forklarer Sørenssen.

‒ Barna er veldig klare over kompleksiteten i det å oppføre seg som sin alder. En av jentene sa for eksempel at på skolen er vi mer som ungdommer, hjemme er vi mer som barn.

Andre forskere har hevdet at det å være en tween er å være i en slags frisone, der man kan være den alderen man vil. Det stemmer ikke helt, mener Sørenssen.

‒ De kunne ikke være barn på skolen, der måtte de være litt tøffe.

Og med hjelp fra Disney Channel, kunne de øve seg på det å være noe annet enn bare barn.

‒ Det lar dem leke med tenåringskultur på en distansert måte. De er ikke ungdommer, men de prøver det ut.

Les også: Hallo - vi går jo bare i femte!

Disney er integrert i hverdagen

Disney er en av de mest kjente merkevarene i den vestlige verden, og er i dag et stort konglomerat av firmaer som lager TV, film, musikk, produkter og fornøyelsesparker.

Ifølge Sørenssen har Disney en særegen plass i norsk kultur. Vi er fullstendig disneyfiserte.  

‒ Vi kjøper nest mest Donald Duck-blader per innbygger i verden etter Finland, og «alle» må se Disney-kavalkaden på julaften. Det blir noe trygt og godt, samtidig som det er kommersielt, amerikansk og overfladisk.

For Disney har det å lage tv og produkter til tweens, særlig jenter, vært en stor suksess. Men jentene møter ikke Disney for første gang når de når tween-alderen.

På spørsmål om hvem hun er, svarer 11 år gamle Tone at hun liker High School Musical, og utdyper at før, da hun var yngre, så var det Disneyprinsessene som var tingen.

‒ Disney er så selvfølgelig i norske barns liv at det nesten blir usynlig, sier Sørenssen.

‒ For 11 år gamle Tone er det helt naturlig å forklare hvem hun er ved å henvise til Disneyfilmer og Disneymerkevarer.

Fordummende TV med fin moral

Foreldrene Sørenssen har intervjuet synes alle at Disney Channel er fordummende amerikansk kliss. De hadde foretrukket om barna så på noe de kunne lære av.

Samtidig vil de ikke nekte barna å se på noe de liker. Og siden de selv har vokst opp med Disney, står Disney-nostalgien sterkt. Filmene har dessuten god moral, synes de. Om å gjøre det rette og å være snille med vennene sine.

Det er ofte foreldrene som kjøper Disney-produkter til barna, uten at barna nødvendigvis vil ha det.

- Det er en måte å vise barna at jeg ser deg, jeg ser hva du er interessert i. Vi lever i et forbrukersamfunn der dette er en måte å vise omsorg på, sier Sørenssen.

Bare for jenter?

Sørenssen har ikke hovedsakelig tatt for seg kjønn i sin forskning på norske barn og Disney. Men et visst kjønnsperspektiv gir seg selv: Det er stort sett jenter som er opptatt av det hun skulle studere, og det er også de som har vært målgruppen for store deler av Disneys tween-satsning.

‒ Det har vært lettere å selge produkter til jenter enn gutter, forteller Sørenssen.

I arbeidet med avhandlingen intervjuet hun to av topplederne ved Disneys skandinaviske kontor. Han som jobbet med salg av produkter anså at tweens var jenter, mens han som jobbet med TV mente at tweens vare både jenter og gutter. Derfor var han ikke helt fornøyd med at det var færre gutter som så på Disney Channel.

‒ Konsernet har en forestilling om at tween-jentene vil se situasjonskomedier og filmer med romantisk innhold, mens guttene er opptatt av tegnefilm og action, sier Sørenssen.

Og i 2009, mens Sørenssen arbeidet med avhandlingen, ble den nye kanalen Disney XD lansert. På kanalens wikipedia-side står det at den retter seg mot gutter og jenter. Men i et intervju med The New York Times legger ikke Disney-representanter skjul på at dette er et målrettet forsøk på å fange opp guttene i markedet.

Den snille og den slemme jenta

Kjønn er også fremtredende i Sørenssens analyse av de to Disney Channel-produksjonene jentene var fan av; High School Musical og Hannah Montana. 

I Hannah Montana blir barna servert klare regler for hvordan gutter og jenter bør oppføre seg. Disney kommuniserer hva som er maskulint og hva som er feminint.

I High School Musical handler det om hvordan være jente på riktig måte. Sørenssen beskriver Gabriella i filmene som smart, pen, positiv, ikke veldig populær og fremfor alt passiv. Gode ting skjer med henne selv om hun ikke løfter en finger for at det skal skje.

Sharpay på den andre siden, er den slemme, aktive og populære jenta som lager trøbbel, og som vi ikke skal like.

‒ Jeg har ikke sett på hvorvidt barna påvirkes av disse kjønnsrollene, sier Sørenssen, og viser til at kjønnsstereotypiene i Disney også eksisterer i andre deler av kulturen og samfunnet som omgir barna i studien hennes.

I High School Musical presenteres dessuten jentene for flere måter å være jenter på, og ifølge Sørenssen syntes mange av dem at aktive og slemme Sharpay var kulere enn passive Gabriella.

Svelger ikke budskapet rått

Et annet hovedpoeng for Sørenssen er at barna bruker Disney på sin egen måte, i livet og i leken. To av jentene lekte at Gabriella og Sharpay var bestevenner – stikk motsatt av fortellingen i filmen.

‒ Jeg liker ikke ordet påvirker, slår Sørenssen fast.

‒ Det tar vekk autonomi fra barna. De bruker Disney til å synge og danse, og som grunnlag for lek der de ikke nødvendigvis reproduserer karakterene. Vi må gi barna kred for det de skaper selv.

‒ Men påvirkes vi ikke alle av miljøet rundt oss?

‒ Jeg benekter ikke at det skjer en påvirkning, selvfølgelig gjør det det. Men man glemmer så fort det rundt. Barn er ikke passive mottakere, de bringer noe til bordet de også.

Disney-konsernet har mottatt så mye kritikk opp gjennom årene, at kritikk av The Walt Disney Company har en egen Wikipedia-side. Disneyprinsesser og kjønnsnormer er med på lista.

‒ Er kritikken av Disneys konservative kjønnsnormer og verdensbilde overdrevet?

‒ Nei. Det er riktig og viktig å kritisere Disney, kjønnsperspektivet deres, og det veldig individualistiske innholdet. Jeg er kritisk til det jeg også. Men man må ha to tanker i hodet samtidig. Det at Disney sender ut slike verdier betyr ikke at det blir tatt opp og integrert i opplevelsen til brukeren og synet på en selv.

Samtidig er det åpenbart at barna Sørenssen har intervjuet hadde en klar oppfatning om kjønn i forhold til seriene. Guttene var tydelige på at særlig High School Musical var en jentegreie. Hannah Montana kunne de kanskje se på, det var morsomt, pappaen til Hannah var kul.

‒ Kjærsterier og romantisk kliss er jenteting. Humor er for gutter og yngre barn, og romantikk er for jenter og eldre barn, var det en jente som sa, forteller Sørenssen.

Lærer om sminke og mote

Å bry seg om klær og sminke var en måte å leke tenåring på. Mange av jentene brukte tid på nettstedet stardoll.com der man kan kle på kjendiser. Og de dro til H&M og prøvde klær, og tok bilder av hverandre, uten å kjøpe noe.

En av 11-åringene forklarte at hun egentlig ikke brydde seg om sminke, men hun skulle antakelig begynne å bruke det snart, så det var greit å kunne litt. Lip gloss med glitter var en slags leppestift for barn, som mange av 9-åringene har, fortalte en annen.

Jeg hadde vært mer av et lite barn enn det jeg er uten High School Musical, mener en av jentene. For uten filmene hadde hun sikkert vært ute og lekt i snøen hver dag i stedet for å se på filmer, og lest Donald Duck i stedet for tenåringsbladet Julia.

‒ Er det ikke litt trist at hun sier hun ville vært ute i snøen og lekt hvis det ikke var for Disneys tween-filmer?

‒ Det var ikke sånn at hun aldri lekte i snøen. Da jeg kom for å intervjue henne var hun ute i heldress og cherrox. Inne på rommet hang High School Musical-plakatene. Disse filmene hadde gitt henne noe som ga progresjon, et slags verktøy for å aldersveksle og for å komme til det stadiet der hun mente at hun burde være.

Les også: Papirdukker, forbruk og identitet

Mellombarn

Bare to av jentene Sørenssen hadde intervjuet hadde hørt om ordet tweens. En trodde det betydde tvillinger. På spørsmål om de var ungdom eller barn, svarte mange at de var mellombarn.

‒ Selv om de ikke bruker ordet tweens, så omtaler de seg som en kategori som er annerledes enn de som er yngre, og de som er eldre, sier Sørenssen.

‒ Disney så et hull i markedet, fylte det og tjener penger på det. Tween-innholdet og profittjaget til TV-kanalene og produktene får resonans hos barna. Det betyr ikke at de hadde behov for det, men det resonnerer med dem.