KILDEN Informasjons- og dokumentasjonssenter for kvinne- og kjønnsforskning i Norge ble åpnet i mars 1999, og besto opprinnelig av et nettbasert nyhetsmagasin, en database over kvinne- og kjønnsforskere, tidsskriftet Kvinneforskning og bildesamlingen Alma Maters døtre - kvinner på universitetet 1882-1982.
Denne teksten handler om det omfattende arbeidet som førte fram til etableringen av Kilden, og hvorfor en norsk informasjons- og dokumentasjonstjeneste på dette feltet kom i stand.
Arbeidet med etableringen av det som til slutt ble Kilden kan føres tilbake 1970, og mange miljøer har vært involvert underveis.
Samtidig er Kilden en del av den internasjonale kvinnebevegelsens lange tradisjoner for informasjons- og dokumentasjonstjenester.
Et svar på usynliggjøring
De første tjenestene oppsto i begynnelsen av 1900-tallet, da det var viktig med håndfast dokumentasjon for å legitimere kvinneorganisasjonenes eksistens og begrunne deres krav.
Dokumentasjonssentre var også et offensivt svar på usynliggjøring og forvrengning av kunnskap om kvinners liv og historie.
Med kvinneforskningens framvekst på 1960- og 70-tallet økte etterspørselen etter slike tjenester. I samme tidsperiode ble de også viktige for offentlige myndigheter med ansvar for utforming og iverksetting av likestillingspolitikk.
De første kvinnebibliotekene
I europeisk sammenheng kan vi skille mellom flere generasjoner og typer av dokumentasjons- og informasjonssentre.
Den første generasjonen omfatter kvinnebibliotek og arkiv som ble etablert allerede i 1920- og 30-årene. The Women's Library @ LSE (tidligere The Fawcett Library) ble etablert som det første i London i 1926.
Samlingene vokste meget raskt takket være boksamlinger, bilder, pamfletter, penger og arbeidskraft fra aktivister i kvinnestemmeretts- og kvinnesakskampen som fortsatt var i live.
Først ut i Frankrike Bibliotheque Marguerite-Durand, opprettet i Paris i 1932, basert på kvinnesakskvinnen Durands samling om den franske kvinnesakshistorien til Paris-kommunen.
Det nederlandske Internationaal Archief voor de Vrouwenbeweging (Atria) i Amsterdam ble opprettet i 1935, av bekymring for kvinnebevegelsens videre skjebne etter at stemmerettskampen var vunnet, med mottoet «ingen dokumenter, ingen historie».
Informasjons- og dokumentasjonssentrene fra denne perioden har etter hvert blitt overtatt av det offentlige, og kjennetegnes av sine store samlinger og rikholdige arkiver.
Den andre generasjonen
Den andre generasjonen informasjons- og dokumentasjonssentre oppsto på 1960- og 70-tallet og består av to forskjellige typer sentre:
Den ene sentertypen er forankret i kvinnebevegelsens oppblomstring og radikalisering, den andre er knyttet til likestillingspolitikkens framvekst og institusjonalisering.
Den uavhengige kvinnebevegelsen var for eksempel opphav til The Feminist Library i London (1975), Donnawomanfemme-biblioteket i Roma (1978), FrauenMediaTurm i Köln (1984), og rundt 20 spesialiserte sentre bare i Nederland.
Mange av disse sentrene er fortsatt i hovedsak organisert på frivillig basis, de har knappe ressurser og dermed begrensede muligheter til å drive profesjonelt.
De har gjerne avgrenset dokumentasjonsvirksomheten til eksplisitt feministisk materiale, og flere gir adgang bare for kvinner.
Den andre typen informasjons- og dokumentasjonssentre, som ble startet i regi av offentlige myndigheter, var derimot mer profesjonelt fra starten.
Commission for the Condition of Women i Lisboa (1975), The Equal Opportunities Commission i Manchester (1977), og The Ministry for Women’s Rights i Paris (1982) er eksempler på slike.
Digitalisering på 1990-tallet
I løpet av 1990-tallet kan vi skimte fremveksten av en tredje generasjon informasjons- og dokumentasjonssentre, forankret dels i kvinnebevegelsen, i kvinne- og kjønnsforskningen og i offentlig likestillingspolitikk.
Denne generasjonen var preget av internasjonalt samarbeid og ny teknologi, samt en viss kobling mellom kvinne- og kjønnsforskningens informasjonsbehov og likestillingspolitikkens behov.
Den består dels av eksisterende tjenester som i større og mindre grad blir modernisert og nettbasert, og dels av nye tjenester som formes med utgangspunkt i ny informasjonsteknologi. Det er her Kilden hører hjemme.
Andre eksempler er det nordiske samarbeidet Nordisk informasjon for kunnskap om kjønn, og nederlandske Atria.
Sverige først ute i Norden
I Norden har etableringen av informasjons- og dokumentasjonssentre fulgt et noe annet mønster. På den ene siden var de nordiske landene relativt seint ute.
Til gjengjeld har de etablert tjenester som fra starten var godt integrert både i de nasjonale biblioteksnettverkene og i kvinneforskningsmiljøene (Larsen og Wedborn 1993).
Også i Norden har kvinnebevegelsen spilt en sentral rolle som pådrivere for informasjons- og dokumentasjonsarbeid.
Sverige var først ute med Kvinnohistoriskt Arkiv, etablert i Gøteborg i 1958. Det var samspillet mellom universitetsbibliotekarene Rosa Malmström og Asta Ekenvall og Frederika-Bremerförbundet som førte til at arkivet fikk plass i Göteborgs Universitetsbibliotek.
Arkivet var organisert som en stiftelse og ble drevet gratis de første 7-8 årene (Colbiørnsen 1972). I 1971 ble arkivet omdannet til en spesialsamling i universitetsbiblioteket, Kvinnohistoriska Samlingarna.
Gøteborg universitetsbibliotek har siden 1997 hatt nasjonalt ansvar for kvinne- manns- og genusforskning.
Arbeidet med å bygge opp en kortkatalog med referanser til kvinnelitteratur ble avsluttet i 1992 og erstattet av databasen KVINNSAM. Her fikk litteraturreferansene tildelt emneord når de ble indeksert, og KVINNSAMs emnedatabase er samtidig en del av det svenske universitetsbibliotekets felles søkesystem.
Kvinnohistoriska Samlingarna publiserer en kvartalsvis bibliografi, Ny litteratur om kvinnor, og oppdaterer kontinuerlig på nettet.
Samlingene registrerer og gjør tilgjengelig arkivmateriale om enkeltkvinner og kvinneorganisasjoner i Sverige, og omfatter blant annet håndskriftsamlinger og klipparkiv.
Danskene følger etter
Danmark fulgte etter i 1964, da den danske Kvindesagsforeningen betalte for opprettelsen av Kvindehistorisk Samling tilknyttet Statsbiblioteket i Århus (Larsen og Wedborn 1993, Berg 1985).
Samlingene omfatter materiale fra en rekke danske kvinneorganisasjoner, arkiver fra enkeltpersoner, avisklipp, plakat- og foto/diassamling. Fra 1987 fikk samlingen status som nasjonalt kvinnearkiv og ble integrert i Statsbiblioteket som spesialsamling.
Aktiviteten i Århus fikk Nynne Koch ved Det Kongelige Bibliotek i København til å opprette en såkalt dokumentasjonstjeneste ved biblioteket i 1965. Den fikk etterhvert navnet KVINFO, Center for information om kvinde- og kønsforskning.
I 1979 ble KVINFO en selvstendig avdeling i Det Kongelige Bibliotek, men flyttet til egne lokaler i 1982 og bygget opp en selvstendig boksamling, finansiert av tippemidler. Fra 1987 har KVINFO vært en uavhengig stiftelse finansiert av Kulturministeriet. KVINFO var opprinnelig en forkortelse for «kvinder information forskning». Fra 2012 står forkortelsen for «køn viden information forskning».
KVINFO fungerer som et landsdekkende informasjons- og dokumentasjonssenter. Det utgir KVINFOS webmagasin, og drifter ulike ekspertdatabaser. KVINFO tilbyr også forelesningsrekker, mentornettverk, debattmøter og kulturarrangementer.
Likestillingsinformasjon i Finland og på Island
I Finland ble det første informasjons- og dokumentasjonssenteret opprettet som en integrert del av Institutt for kvinneforskning ved Åbo Akademi i 1986, som også omfatter kvinnehistoriske samlinger.
Senere ble Minna Senter for likestillingsinformasjon i Finland opprettet. Minna informerer om likestilling, forskning og statistikk og har databaser med avhandlinger og eksperter. Senteret er underlagt Instituttet for Helse og velferd og finansiert av Sosial- og helseministeriet.
På Island ble Kvindehistoriske Arkiv ved Nasjonalbiblioteket institusjonalisert på 1990-tallet.
Island har også Jafnréttisstofa Senter for likestilling, som bidrar med rådgivning og utdanning på likestillingsfeltet overfor islandske myndigheter, frivillige organisasjoner og bedrifter. Senteret er finansiert av Velferdsministeriet.
Norsk kamp i oppoverbakke
Arbeidet med å få etablert et informasjons- og dokumentasjonssenter i Norge kan føres tilbake til 1970. Kvinnebevegelsen og kvinnelige bibliotekarer var viktige også i norsk sammenheng:
Norsk Kvinnesaksforening (NKF), som selv hadde fått sine arkiv beslaglagt av tyskerne under andre verdenskrig, tok initiativ til å sikre kvinnehistorisk materiale.
Inspirert av arkivarbeidet i Sverige og Danmark opprettet NKF et utvalg bestående av Elisabeth Colbiørnsen, Sofie Rogstad og Kari Skjønsberg for å utrede saken (Skjønsberg 1984).
I 1974 tok Kvinnesaksforeningen initiativ til en konferanse i Gøteborg for å drøfte nordisk samarbeid ved registrering av kvinnehistorisk materiale, og fikk samtidig internasjonal drahjelp.
Arbeidet med å forberede markeringen av FNs Internasjonale Kvinneår i 1975 førte til økt offentlig interesse omkring kvinnespørsmål og ga bedre muligheter for finansiering.
NKFs utvalg arbeidet både med å få opprettet en dokumentasjonstjeneste for fortløpende registrering og dokumentasjon av kvinnerelevant litteratur, og en arkivtjeneste for å registrere og sikre viktige historiske arkiver.
Sofie Rogstad ved Privatarkivkommisjonen søkte Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (nå Forskningsrådet) om penger til et kvinnearkiv, mens Norsk Kvinnesaksforening søkte Kirke- og undervisningsdepartementet (KUD) om finansiering til registrering og dokumentasjon.
Begge initiativ ble kronet med hell og finansiering i 1974, men ettertiden har vist at et løpende informasjons- og dokumentasjonsarbeidet fikk en bedre skjebne enn arkivarbeidet.
De øvrige medlemmene var, fra venstre, Tamar Bermann, Gro Hanne Aas, Randi Borgen, (Aina Schiøtz), Guro Helgerud
og Bjørg Åse Sørensen. (Foto: Kilden)
Arbeidet går i gang
I 1974 ble Gro Hagemann, seinere professor i kvinnehistorie, ansatt i et treårig prosjekt for å spore opp og registrere arkiv- og håndskriftmateriale om kvinnespørsmål (Skjønsberg 1984, Hagemann 1978).
Les portrettintervju: Gro Hagemann: Med blikk for kvinner
Det resulterte i en katalog over private arkiv som er oppbevart i Universitetsbibliotekene, Arkivverket, Arbeiderbevegelsens arkiv med flere, med vekt på viktige kvinneorganisasjoner og kvinner som har stått sentralt i kvinnebevegelsen.
Tre år var dessverre ikke tilstrekkelig til en fullstendig registrering, og arbeidet med innsamling og registrering av kvinnehistorisk materiale er ikke blitt fulgt opp seinere. Når det gjelder kvinnebevegelsen fra 1970-tallet er arkivarbeidet enda ikke påbegynt.
Men nyere forskning har dokumentert og diskutert flere sider ved kvinnebevegelsenfra 1970-tallet. Det gjelder blant annet et større prosjekt ved Universitetet i Bergen (2007-2011), Da det personlige ble politisk. Kvinnebevegelsen på 1970-tallet, og det store EU-prosjektet Gendered Citizenship in Multicultural Europe: The Impact of Contemporary Women's Movements (FEMCIT).
Da kvinneforskningen skjøt fart på 1970-tallet, følte mange at de startet på bar bakke. De manglet kjennskap til det materiale som faktisk var skrevet tidligere, enten fordi dette var dårlig dokumentert eller fordi eksisterende litteratur var vanskelig tilgjengelig.
Tilgjengeligheten var et problem dels fordi kvinnelitteraturen var tverrfaglig, dels fordi den var utelatt fra de vanlige hjelpemidlene for litteratursøk, og dels fordi den ble publisert utenfor de vanlige kanalene.
Biblioteksystemene var rett og slett ikke formålstjenlige for forskerne, og det var derfor behov for å etablere en egen dokumentasjonstjeneste for kvinnerelevant materiale.
Eksplosiv vekst i etterspørsel
Etterspørselen etter informasjon vokste raskt, og norske forskere og studenter bygget private referanselister som ble kopiert og distribuert. Snart ble det også utarbeidet bibliografier.
Kari Skjønsberg laget for eksempel en bibliografi til kvinneåret med 200 nyere skandinaviske bøker om kvinnesak og kvinnestudier. Etterhvert kom også biblio-bibliografier, det vil si bibliografier over bibliografier.
Også internasjonalt var det sterk interesse for kvinnespørsmål, og løpende bibliografier ble publisert fra begynnelsen av 1970-tallet. Ny litteratur om kvinnor fra Gøteborg (tidligere Kvinnohistorisk arkiv: Förteckning över nyutkommen litteratur) startet for eksempel i 1971 med 4 nummer i året, Women studies abstracts fra USA og Resources for feminist research fra Canada startet begge i 1972.
I tillegg kom disiplinfagenes egne bibliografier. I 1980 forelå en liste med rundt 500 forskjellige bibliografier om kvinneemner i det engelskspråklige området.
Bergen var et naturlig sted for en dokumentasjonstjeneste fordi universitetet hadde bibliotekfaglig ekspertise og interesse, et bredt miljø for kvinnehistorisk og samfunnsvitenskapelig kvinneforskning, og en radikal likestillingsprofil.
Universitetet var for eksempel kjent ut over landets grenser for sin radikale likestillingskomité fra 1973. I 1975 ble Inger Johnsen ansatt for å tilrettelegge dokumentasjonstjenesten (Johnsen 1977, 1983).
Dokumentasjonstjenesten for kvinnelitteratur i Bergen ble bare tilgodesett med en halv stilling. Den ble riktignok omgjort til en fast stilling i 1978, men det viste seg raskt å være helt utilstrekkelig. Feltet var i eksplosiv vekst, og informasjons- og dokumentasjonsbehovet var påtrengende.
Krav om styrking av Dokumentasjonstjenesten ble derfor en gjenganger i norsk kvinneforskning. Kvinneforskningsfeltet ble institusjonalisert i løpet av 1970-tallet, med opprettelsen av Sekretariatet for kvinneforskning i 1977 som det mest synlige uttrykk.
Sekretariatet ble opprettet under Forskningsrådets Råd for samfunnsvitenskapelig forskning for en femårsperiode.
I1982 ble Sekretariatet for kvinneforskning permanent og tverrfaglig, og underlagt Forskningsrådets styre.
Ba Forskningsrådet prioritere kvinnearkiver
I 1975 ba deltakerne på den første tverrfaglige kvinneforskningskonferansen, Kvinneaspekter i humanistisk forskning, Forskningsrådet om å prioritere arbeidet med arkiver, samt å utvide den tverrfaglige dokumentasjonstjenesten for litteratur om kvinnespørsmål og gjøre den permanent (Rådet for humanistisk forskning i NAVF, 1976).
Utvalget bak den første utredningen om norsk samfunnsvitenskapelig kvinneforskning gjorde tilsvarende året etter (Se rapporten Forskning om kvinner. En utredning om muligheter og behov for samfunnsvitenskapelig forskning om kvinners livsforhold og stilling i samfunnet).
Utvalget ba Kirke og undervisningsdepartementet sørge for finansiering av dokumentasjonstjenesten, og Forskningsrådet om støtte til spesielle prosjekter - som ajourføring av litteraturkartotek og klassifisering av artikler - i en oppbyggingsfase.
Deltakerne på konferansen Samfunnsforskning om kvinner, arrangert av det nyopprettede Sekretariatet for kvinneforskning i 1977, ba om støtte til «en slags stensilbank, slik at det til enhver tid er mulig for dem som driver i kvinneforskning å ha oversikt over hva som fins av materiale på dette feltet» (Gornitzka og Ravndal 1977).
Forslag falt for døve ører
Forslagene fikk imidlertid ikke gehør. Deltakerne på konferansen Kvinneperspektiver på samfunnsforskningen i 1981 ba derfor Sekretariat for kvinneforskning om å nedsette et litteratur- og arkivutvalg.
Sekretariatet, under Aina Schiøtz ledelse, opprettet et utvalg som skulle vurdere tiltak for oppbevaring, registrering og tilgjengelighet av samfunnsvitenskapelig kvinneforskning.
Utvalget skulle vurdere om oppbevaring og dokumentasjon av den kvinneforskningsrelevante litteratur best kunne styrkes gjennom institusjoner som allerede finnes, eller om det var behov for et eget Kvinnebevegelsens arkiv.
Utvalget besto av Mie Berg, Bodil Espedal, Inger Johnsen, Lise Kjølsrød, Elisabeth Koren og Marit Sand, og leverte innstillingen Biblioteks- og arkivtjenester for kvinnefaglig materiale i 1982 (Innstilling fra et utvalg nedsatt av NAVFs sekretariat for kvinneforskning, mai 1982).
Utvalget foreslo å opprette en brukersammenslutning knyttet til Sekretariatet for kvinneforskning for å samordne og målbære kvinnefaglige interesser på arkiv- og bibliotekområdet.
Dette forslaget ble aldri realisert, men det syntes ikke å skorte på interesse: 90 personer møtte opp da dokumentasjonsspørsmålene ble drøftet på et fellesarrangement mellom Norske forskningsbibliotekarers forening/Oslo og Sekretariat for kvinneforskning i mars 1982 (se Nytt om kvinneforskning nr. 2/1982).
For å gi aktuelle brukere av kvinneforskning en mer praktisk orientering om bibliotek-, dokumentasjon- og arkivtjenester, besørget utvalget publikasjonen Litteratur og arkiver i kvinneforskning, skrevet av Mie Berg i samarbeid med Lise Kjølsrød og Elisabeth Koren og publisert i 1985 (Berg 1985).
Den illustrerte hvordan andre land i Norden og Europa ellers hadde bygget opp moderne og store informasjons- og dokumentasjonstjenester på kvinneforskningsområdet.
Det internasjonale samarbeidet på dokumentasjons- og arkivfronten var i full gang, mens Norge hadde en umoderne dokumentasjonstjeneste med utilstrekkelig finansiering.
Dokumentasjonsarbeidet starter
1882 var året da kvinner fikk adgang til universitetet i Norge, og 100-årsjubileet i 1982 ble markert blant annet med et viktig dokumentasjonsarbeid: Utstillingen Alma Maters Døtre - kvinner på universitetet 1882-1982. Den ble laget av Astri Alnes, Vibeke Eeg-Henriksen og Elin Strøm, og finansiert gjennom bevilgninger fra flere offentlige instanser.
Utstillingen fortalte om de få kvinnene som hadde kommet inn i det mannsdominerte Kongelige Fredriks Universitet. Hovedvekten var på perioden fram til 1940, og utstillingen endte med spørsmålet: Hvorfor er det fortsatt så få kvinner ansatt på universitetet?
Utstillingen vakte stor interesse og ble vist ved samtlige universitet i løpet av 1982, og seinere en rekke andre steder. 1 1988 pakket Senter for kvinneforskning ved Universitetet i Oslo utstillingen opp igjen i 1988 og monterte den i transporterbar form, slik at den kunne lånes ut.
I 2005 fikk utstillingen sin egen nettside, laget og driftet av Kilden.
Se utstillingen: Alma Maters døtre
Les om utstillingen: Alma Maters døtre på nett
Akterutseilte Norge
I løpet av 1980-tallet ble kvinneforskningen i Norge institusjonalisert i form av sentre for kvinneforskning eller lignende, ved norske universiteter og enkelte høgskoler.
Miljøene samarbeidet blant annet gjennom det årlige nasjonale kontaktmøtet for kvinne- og kjønnsforskning. I 1992 vedtok Kontaktmøtet en mer offensiv strategi for å få realisert den gamle drømmen om kvinnearkiv og et informasjons- og dokumentasjonssenter.
Bakgrunnen for initiativet var blant annet utredningen Resources for providing information and documentation in the field of equal treatment for men and women in the European Community (Kramer og Larsen 1992). I utredningen ble situasjonen i forskjellige europeiske land dokumentert og det ble foreslått å opprette et europeisk nettverk for nasjonale dokumentasjonssentre for kvinneforskning, og en europeisk kvinnedatabase.
Det ble også pekt på behovet for å opprette dokumentasjonssentre i land som enda ikke hadde etablert slike. Den europeiske utredningen synliggjorde hvor akterutseilt Norge var blitt på dette feltet.
«Vær realistisk, krev det umulige!»
Fride Eeg-Henriksen, administrativ leder ved Senter for kvinneforskning ved Universitetet i Oslo (nå Senter for tverrfaglig kjønnsforskning), tok fatt i saken på konferansen Viten, vilje, vilkår: Forskningspolitisk konferanse om kvinneforskning i 1992.
Hun slo fast at vitenskapelige bibliotek er en nødvendig infrastruktur for all forskning, og viste hva andre europeiske land hadde gjort for å opprette dokumentasjons- og informasjonssentre for kvinneforskning, som KVINFO i København, Kvinnehistoriske samlinger i Gøteborg og så videre.
«Vær realistisk, krev det umulige!» sa Eeg-Henriksen, og ba Kirke- og undervisningsdepartementet om en storsatsing på 60 millioner kroner til kvinneforskningen. Hun foreslo en «nasjonal informasjons-, dokumentasjons-, registrerings- og arkivoppbyggende institusjon kombinert med lokal satsing ved universitetsbibliotekene». (Eeg-Henriksen 1993).
Norge var blitt en sinke på dette feltet innenfor kvinneforskningen, med sin beskjedne halve bibliotekarstilling med manuell kortkatalog ved Dokumentasjonstjenesten for litteratur om kvinner ved Universitetsbiblioteket i Bergen. Dokumentasjonstjenestens kortkatalog over kvinnelitteratur ble avsluttet i 1989 fordi man gikk over til elektronisk registrering.
I 1994 deltok Fride Eeg-Henriksen og Gro Statle ved Universitetsbiblioteket på den andre internasjonale konferansen for kvinner som arbeider med informasjon om kvinner; Women, Information and the Future: Collecting and Sharing Resources World-Wide. Konferansen samlet rundt 300 bibliotekarer, dokumentalister og informasjonsmedarbeidere fra hele verden.
Ett av konferansens temaer var utarbeiding av emneordlister for kvinnelitteratur, fordi klassifikasjonssystemer som Dewey i liten grad var laget med dette for øyet. Andre tema var informasjonspolitikk, institusjonsbygging, og strategier for utvikling av samlinger.
Eeg-Henriksen og Statle konstaterte at Norge ikke bare lå i bakerste rekke fordi vi ikke selv hadde en dokumentasjonstjeneste. Norsk kvinneforskning ville ha små muligheter til å delta i internasjonale samarbeidet mellom de mer enn 100 eksisterende dokumentasjonssentre, så lenge vi ikke selv hadde en dokumentasjonstjeneste (Eeg-Henriksen 1994, Statle 1994).
Enda flere utredninger, gjentatte forslag
Fride Eeg-Henriksen uttrykte seg i klartekst: Ingen gjør noe for å lage en norsk kvinneforskningsdatabase, ingen tilbyr hjelp til online-søking i internasjonale kvinneforskningsdatabaser, etablerer publikumsservice, eller sikrer tilgjengelighet av kvinneforskningslitteratur.
Eeg-Henriksen ba om fire bibliotekstillinger til det hun så for seg som NORKVINFO, fire stillinger som fagreferenter ved universitetsbibliotekene, og midler til en stilling innen ekspertformidling til å overta for det nedstøvede NRKs kvinnearkiv og liknende.
Hun etterlyste også en sentral oversikt over faglige arrangementer innen kvinneforskningen i Norge og utlandet, og et kvinnebevegelsens arkiv, et norske kvinners fotoarkiv og et kvinnemuseum.
Senter for kvinneforskning ved Universitetet i Oslo og Sekretariatet for kvinneforskning i Norges forskningsråd (NFR) samarbeidet for å finansiere en ny utredning om en norsk informasjons- og dokumentasjonstjeneste
Fride Eeg-Henriksen og Torill Steinfeld, daværende forskningsleder ved Sekretariat for kvinneforskning, var primus motor. Utredningen Informasjons- og dokumentasjonstjeneste om og for norsk kvinneforskning av Mie Berg Simonsen, slo fast følgende:
«De informasjonssystemer som bygges opp i forskningen generelt, er sterkt preget av tradisjonelle faginndelinger og av de tradisjonelle fagenes vokabular. Samtidig vokser tverrfaglige forskningsområder, som kvinneforskning, men uten tilfredsstillende forankring i og innflytelse over disse informasjonssystemer. (…).
I Norge er systemer for forskningsinformasjon av forskjellig slag under oppbygging, og det er derfor viktig å etablere en instans som har profesjonell kompetanse og ansvar for dokumentasjon og informasjon på kvinneforskningsområdet. Foruten å kunne bidra til å gjøre informasjonssystemer til egnede verktøy for norsk forskning og dens brukere, vil et slikt kompetanse- og ressurssenter være meget viktig forbindelsesledd til internasjonal forskning» (Simonsen 1994).
I utredningen ble det foreslått en nettverksbasert tjeneste med en sentral enhet fortrinnsvis i Oslo, og åtte stillinger - hvorav minimum fire stillinger med informasjonsteknisk og bibliotek- arkivteknisk ekspertise, og fire stillinger i de øvrige universitetsbyer.
Forskningsrådet innvilger støtte
Omsider nådde argumentasjonen fram: Norges forskningsråd bestemte seg for å støtte arbeidet med å opprette en nasjonal informasjons- og dokumentasjonstjeneste for forskning om kvinner (Forskningsrådets Hovedstyre Sak 141/94).
I Stortinget var det også flertall for å prioritere etablering av «en nettverksbasert dokumentasjons- og informasjonstjeneste for kvinneforskning i Norge» (Innst. S. nr. 12 1994-95 s. 69).
I 1995 ble arbeidet med etableringen energisk fulgt opp i Sekretariat for kvinneforskning, ved rådgiver Elin Svenneby og Elisabeth Gulbrandsen.
Den nye institusjonens navn ble KILDEN, et akronym for Kvinne- og kjønnsforskningens InformasjonsLinje og Dokumentasjonsenhet i Norge.
I notatet Om etablering av en informasjons- og dokumentasjonstjeneste for kvinne- og kjønnsforskning i Norge presiserte de at tjenesten ikke skulle dublere aktivitet som allerede pågikk, men skaffe brukere av kvinne- og kjønnsforskningen rask tilgang til ulike typer informasjon og dokumenter: litteratur, bøker og tidsskrifter, prosjekter, kompetanseoversikter, arkiver, institusjonsoversikter, oversikter over arrangementer og begivenheter, fotoarkiv og klipparkiv.
Svenneby og Guldbrandsen foreslo at tjenesten burde lokaliseres slik at kontaktflaten med samarbeidspartnere ved andre institusjoner blir størst mulig. Forankringen burde være i et forskningsmiljø, men tjenesten må være allmennrettet og ha tilstrekkelige midler til å kunne markedsføre seg bredt.
I 1995 så nok en utredning så dagens lys, om KILDENs forhold til bibliotekverdenen, ført i pennen av Siv Wold-Karlsen. Men det viktigste som skjedde dette året var at finansieringen ble avklart: Norges forskningsråd bevilget kr.700 000 kr. til etableringen av KILDEN.
Turbulente tider
1990-tallet var en periode med mye omorganisering i offentlig sektor. I 1993 ble de ulike forskningsrådene omdannet til ett - Norges forskningsråd.
Dette førte til usikkerhet og diskusjon internt i kvinneforskningsmiljøene om Sekretariatet for kvinneforsknings plassering og rolle. Samtidig pågikk det arbeid med å omorganisere det offentlige likestillingsapparatet og etablere et Kompetansesenter for likestilling (St.meld. nr. 70 1991-92 og NOU 1995:15, Halsaa 1997).
I den turbulente situasjonen både for forskning- og likestillingspolitikk, foreslo daværende statsråd Grete Berget å slå sammen det planlagte Kompetansesenteret med Sekretariat for kvinneforskning (SKF). Departementet opprettet en gruppe, der kvinneforskningsmiljøene var representert, som vurderte «eventuelle gevinster ved en sammenslåing».
Gruppa anbefalte en sammenslåing av de to institusjonene til et nytt Kompetansesenter for likestilling og kvinneforskning - KLOK (Arbeidsgruppe 1996). Den støttet også at KILDEN ble samlokalisert med Kompetansesenteret.
Hovedstyret i Forskningsrådet var også interessert i en slik løsning, samtidig som Forskningsrådet ville plassere ansvaret for tidsskriftet Kvinneforskning (nå Tidsskrift for kjønnsforskning) i forskningsmiljøene.
Kvinneforskningsmiljøene tok klart avstand fra KLOK-forslaget. De hevdet blant annet at en sammenslåing av Sekretariatet for kvinneforskning og Likestillingsrådet i en ny KLOK-institusjon ville «mangle legitimitet, tillit og kompetanse i forhold til forskningsverdenen» (Ot.prp. nr. 51 1996-97).
De sa derimot mindre om lokaliseringen av KILDEN, da spørsmålet druknet i debatten om Sekretariatet. Enden på prosessen ble at regjeringen bøyde seg for «sterk motstand hos sentrale kvinneforskningsmiljøer» i spørsmålet om sammenslåing, mens den fastholdt forslaget om fysisk plassering av KILDEN (Ot.prp. nr. 51).
KILDEN skulle plasseres sammen med de statlige likestillingsinstitusjonene, ikke i nærheten av forskningsmiljøene (Forskningsrådets hovedstyre, sak 86/96).
KILDEN ser dagens lys
I Forskningsrådet fortsatte arbeidet med å gi KILDEN form og innhold, ikke minst avklaring av forholdet til Sekretariatet for kvinneforskning.
Ansvaret for informasjons- og formidlingsarbeidet, inkludert tidsskriftet Kvinneforskning, ble snart overført fra Sekretariatet for kvinneforskning til KILDEN.
KILDEN fikk tre stillinger: To av disse var i bruk i Sekretariatet for kvinneforskning og ble overført til KILDEN. Den siste stillingen hadde ligget ubesatt i påvente av oppstart av KILDEN.
KILDEN ble formelt opprettet av Norges forskningsråd 1. september 1998, med Nina Kristiansen som daglig leder.
Kvinneforskningsmiljøene ble bedt om å foreslå navn til en prosjektgruppe. Denne besto av Beatrice Halsaa, Janneke van der Ros, Liv Byrkjeflot, Turid Markussen, Kari Sandø, Sigvor Kvale og Hanne Johansen. Halsaa ble gruppens leder.
Les portrettintervju: Beatrice Halsaa: Dyktig dame fyller 60
I 1999 fikk KILDEN status som en randsoneinstitusjon under Norges forskningsråd. Prosjektgruppa ble oppnevnt som KILDENS styre, og 2. mars 1999 ble KILDENs nettsider lansert, med aktualitetsmagasin, ressursdatabase, tidsskriftet Kvinneforskning og mye mer.
KILDEN skiftet i 2015 navn til Kilden kjønnsforskning.no. I dag er Kilden en faglig uavhengig enhet som er administrativt underlagt Forskningsrådet. Les mer om Kilden.
Om forfatteren: Beatrice Halsaa er statsviter og professor emerita ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo.
Referanser:
Arbeidsgruppe: Om reorganisering av Likestillingsrådet, herunder en sammenslåing av Likestillingsrådets sekretariat og Sekretariat for kvinneforskning. Barne- og familiedepartementet. Oslo 1996
Berg, Mie: Litteratur og arkiver i kvinneforskning. NAVFs sekretariat for kvinneforskning, Oslo, 1985
Colbiørnsen, Elisabeth: «Norge - et kvinnehistorisk u-land». Samtiden vol. 81 1972
Eeg-Henriksen, Fride: Kvinneforskningens framtid. Innspill om ressurser og organisering. Viten-Vilje-Vilkår. Forskningspolitisk konferanse om kvinneforskning. Arbeidsnotat nr. 3, NFR/Sekretariat for kvinneforskning Oslo 1993
Eeg-Henriksen, Fride: «Informasjons- og dokumentasjonstjeneste om og for norsk kvinneforskning». Bulletine (2)6-6, 1994
van Es, Margaretha: The Stigma of Being Oppressed Self-representations by Women with a Muslim Background in Minority Organisations 1975-2010. Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo, Oslo, 2015
Forskning om kvinner. En utredning om muligheter og behov for samfunnsvitenskapelig forskning om kvinners livsforhold og stilling i samfunnet. Utvalg nedsatt av Rådet for samfunnsvitenskapelig forskning i NAVF. Norges allmennvitenskapelige forskningsråd og Universitetsforlaget, Oslo, 1976
Gornitzka, Nina and Ravndal, Edle: Samfunnsforskning om kvinner. NAVFs sekretariat for kvinneforskning, NAVF Oslo 1977
Hagemann, Gro: Kvinnehistoriske arkiver. Norsk Privatarkivinstitutt, Oslo, 1978
Halsaa, Beatrice: «Operasjonen var vellykket - men pasienten …..? Bulletine (2)23-23, 1997
Halsaa, Beatrice og Korsvik, Trine Rogg: Kvinnebevegelsen i Norge - bibliografi over forskning, 2014
Innstilling fra et utvalg nedsatt av NAVFs sekretariat for kvinneforskning: Biblioteks- og arkivtjenester for kvinnefaglig materiale, NAVF, Oslo 1982
Johnsen, Inger: «Dokumentasjonstjeneste for kvinnehistorisk litteratur. Bok og bibliotek (1)86-87, 1975
Johnsen, Inger: «Dokumentasjonstjeneste for kvinnelitteratur». Synopsis vol. 8 nr. 5 1977
Johnsen, Inger: «Kvinnedokumentasjon». Nytt om kvinneforskning nr. 2 1983
Korsvik, Trine Rogg: «Pornografi er teori, voldtekt er praksis» Kvinnekamp mot voldtekt og pornografi i Frankrike og Norge ca. 1970 - 1985. Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo, 2013.
Kvinneaspekter i humanistisk kvinneforskning. En konferanserapport. Oslo. Rådet for humanistisk forskning i NAVF, 1976
Kramer, Marieke og Larsen, Jytte: Resources for providing information and documentation in the field of equal treatment for men and women in the European Community. KVINFO, København, 1992
Larsen, Jytte og Wedborn, Helena: «Nordic women’s documentation centres». NORA Nordic Journal of Women’s Studies vol. 2 nr. 1 1993
Likestillingskomiteen: Innstilling nr. 1. Universitetet i Bergen, Bergen, 1973
NOU nr. 15 1995: Et apparat for likestilling
Samfunnsforskning om kvinner. Arbeidsnotat. Rapport nr. 1. NAVFs sekretariat for kvinneforskning, NAVF, Oslo, 1977
Simonsen, Mie Berg: Informasjons- og dokumentasjonstjeneste om og for norsk kvinneforskning. Sekretariatet for kvinneforskning, Norges forskningsråd, Oslo, 1994
Skjønsberg, Kari: «Arkiv og dokumentasjon for kvinneforskning». Synopsis nr. 15 1984
Statle, Gro: Refleksjoner fra Konferanse om dokumentasjonssentre for kvinner. Bulletine (2)7-7, 1994
St.meld. nr. 70 1991-92: Om likestillingspolitikk for 90-åra
Strømberg, Erling: The Role of Women's Organizations in Norway. Oslo: Equal Status Council. (Norsk utgave: Kvinneorganisasjonene i Norge, 1984)
