Feminismen og alfakvinnen

I forrige århundret, skrev den tyskjødiske filosofen Hannah Arendt at kvinner var synligere og hadde mer suksess enn noensinne. At de hadde kjempet seg ut av forsørgermodellen, og at de «Hadde tatt skrittet ut av husets mørke og ut i det offentlige og politiske livets fulle lys» (Vita activa: Det virksomme liv).

Og Arendt hadde vel - og har rett, eller?

Kvinner er i de første rekkene i politikk, bak katetrene i forelesningssalene, de befolker IT-laber, finansbørser og internasjonale domstoler. De inntar rollene som tv’s mordetterforskere, programlederstolen i politiske talkshows, litterære bestselgerlister og scener i verden.

Faktisk har vi i Norges historie aldri tidligere hatt en kvinnegenerasjon der autonomi og like rettigheter er virkeliggjort i så stor utstrekning som for dagens unge kvinner. Så stor har den feministiske suksessen kanskje vært, at den har uttjent sin rolle eller blitt innhentet av sin egen suksesshistorie?

Det kan nemlig virke som om feminismen ikke er i opposisjon lenger, men snarere er blitt en integrert del av etablert politisk retorikk i for eksempel det høyrepopulistiske regjeringspartiet FrP. Dette partiet, som aldri tidligere frontet feminisme eller likestilling. Det er imidlertid ikke manglende likestilling i Norge FrP er bekymret for, men «de andres», muslimenes, innvandrernes.

Hvem kan, skal eller får lov til å bli en alfakvinne? Jo, det er de unge høyt utdannete kvinnene, i global målestokk velstående og utrustet med alle statsborgerlige rettigheter.

Høyt utdannede, hvite kvinner i toppen av hierarkiet

Gitt feminismens tilsynelatende gjennomslag, kan vi spørre oss: Hvem kan, skal eller får lov til å bli en alfakvinne – for å bruke tidens populære bio-vokabular? Hvem er kvinnene som klarer alt, som troner i toppen av hierarkiet?

Jo, det er de unge høyt utdannete kvinnene, i global målestokk velstående og utrustet med alle statsborgerlige rettigheter.

Det er kvinnene i den (ennå) hvite middel- og overklassen i det globale nord, og kanskje noen kvinner fra elitene i de globalt sydlige nasjonene.

Disse kvinnene har mulighet til å bli offentlig synlige, å benytte arbeidsmarkedets muligheter, å videreutdanne seg, å ha kontrollen over egen reproduksjon, og å tjene nok penger til å delta i forbrukerkulturen.

Friheten fremstår kanskje også som plikt?

Nemlig som påtrykk om å ta livet i egne hender, å benytte seg av det, å administrere det omsorgsfullt. Å finne det riktige tidspunktet for eventuell familie og barn, og for karrierefremstøt. Å stadig arbeide med seg selv, ikke å slippe taket, ikke miste fatningen. Heller ikke falle ut av den kroppslige fatningen, men sette inn følelser målrettet og smakfullt dosert. Utvikle strategiske kompetanser, markedsføre og posisjonere seg selv stadig bedre og være sosialt og geografisk mobil.

OG: Opp i alt dette, å ALLTID også imøtekomme de kommersialiserte, mangfoldig medialt repeterte, perfeksjonerte og optimerte kravene om heteronormal (moderlig) kvinnelighet.

For makta består

Men er det en slange i paradiset som de nye alfakvinnene ikke helt har erkjent? At det for eksempel ikke nødvendigvis er slik at makt og autonomi tilsynelatende som en naturlov har falt i hodet på dem, men at det også har å gjøre med den feministiske arven som handler om radikal systemkritikk?

Det kan virke som at kvinner som med rette krever frihet, makt og lik deltakelse, samtidig helst bør forsikre at dette er en ren vinn-vinn situasjon for absolutt alle, noe som ikke egentlig rikker ved de store maktspørsmål.

Ta for eksempel en titt på statistikken, som bekrefter den vedvarende mannlige dominansen – enten det gjelder antall kvinnelige professorer i akademia, kvinner i ledende posisjoner i finansnæringen, i forsvaret eller andre felt med stor makt. I det NFR-finansierte forskningsprosjektet Mirror, mirror on the wall, who´s most powerful of them all? er vi en gruppe forskere som undersøker disse spørsmålene. Det kan se ut til at likestilling og kjønnsbalanse som felles norm og ideal ikke har nådd felt og organisasjoner der makten rår.

Den aktuelle kjønnspolitiske New Deal innebærer med andre ord en politikk uten gjennomgripende omfordeling av makt og ressurser mellom kjønnene, en politikk som ikke tenker utenfor gitte samfunnsforhold, og uten radikal omforming av de heteronormativt organiserte kjønnsrelasjonene og arrangementene.

Mange kvinner kan oppnå friheter og muligheter. Prisen som kanskje må betales er for eksempel det faktum at kvinners suksess i Vestens herskende sjikt henger sammen med intensiveringen av kjønns- og etnisitetsbasert, det vil si rasialisert internasjonal arbeidsdeling.

Se dere om – hvem gjør for eksempel rent på universitetene? Det er flest brune kvinner fra fattige land.

Hvem passer mange av oljerikdommens barn, rydder, kjøper inn, lager mat og gjør rent i hjemmene og gjør den jobben hvite kvinner tidligere måtte gjøre? Hvem har de dårligst betalte jobbene i helse- og eldreomsorgen?

Kvinners suksess i Vestens herskende sjikt henger sammen med intensiveringen av kjønns- og etnisitetsbasert, det vil si rasialisert internasjonal arbeidsdeling.

Feminisme som liberalt eliteprosjekt

Jeg tror ikke det er overdrevet å hevde at vi i dag har å gjøre med krefter som jobber med å formulere feminismen som et liberalt eliteprosjekt, noe blant annet den politiske filosofen Nancy Fraser har skrevet mye om.

Hvor er det blitt av de feministiske visjonene om et annet samfunn, den radikale tanken at samfunnet kan finnes opp på nytt, at den eksisterende samfunnsstrukturen ikke er en naturtilstand?

Både feminisme, men også kjønnsforskning og til og med likestilling og gendermainstreaming – integrering av kjønn i alt – er blitt diskreditert av sterke krefter de siste årene, og unge jenter og gutter er blitt fremstilt som ofre for feministisk inspirert ideologisk påvirkning.

Dette sammenfaller med populariteten til sosiobiologiske, evolusjonspsykologiske tenkemåter som understreker kjønnenes ufravikelige vesensforskjeller som noe som bør tas hensyn til i samfunnet.

Hvilke liv er mulig å leve?

Det feministiske spørsmålet som alltid bør stilles, tror jeg, er hvilke erfaringer og hvilke kropper, hvilke begjær, værensmåter, hvilke slektskap og hvilke familieformer - som det er mulig å leve - og hvilke som ikke er det.

På samme tid er det avgjørende å holde fast i den feministiske innsikten om at kvinner alltid også er delaktige i forholdene de lever under. At kvinner på ingen måte bare er utelukket, men også er aktive deltakere i dominerende maktstrukturer. Derfor er verken kvinner eller feminismer noensinne politisk uskyldige.

Fremfor alt tror jeg at det i dag er helt vesentlig å kritisk reflektere over den ofte konfliktfylte dialogen med «de andre». At dette er eksistensielt og politisk avgjørende ser vi i det betente og til dels fremmedfiendtlige ordskiftet om flyktninger i dag.

Mange mennesker lever på flukt fra krig, fra sult og fra liv uten fremtidsutsikter. Såkalte papirløse eller ikke-returnerbare, er nye språklige uttrykk for mennesker som lever midt blant oss uten pass, uten rett til bolig, arbeid, helsetjenester. De lever, men utover den nakne eksistensen, har vi ingenting å tilby dem.

Det er alltid i møtet med «de andre» vi blir satt på prøve, for at: «De subjekter som lever, men ikke blir antatt å ha et liv, kan bli holdt i live» – slik filosofen Judith Butler påpeker i boken Precarious Life fra 2004.

Ideologiskifter i vår nære fortid viser hvordan det motkulturelle anti-kapitalistiske feministiske frigjøringsprosjektet som begynte på 1960-tallet, i dag også er tatt opp i kapitalismen og fungerer som et slags smøremiddel for den nyliberale logikken som sprer seg til stadig flere områder av samfunnet.
 

Teksten er inspirert av et foredrag i oktober 2015 på Heinrich Böll Stiftung i Berlin, av den tyske kjønns/queerforskeren og sosiologen Sabine Hark.