Kjønn i stille endring

Når samtalen faller på om jenter og gutters situasjon har endret seg i løpet av de siste årtier er jeg ofte enig med siste taler:

Jentene stormer frem og guttene henger etter!

– Nei ..., vi er på full fart tilbake til gamle kjønnsskiller og en verden oppdelt i rosa og blått, i hvem som tjener mest og hvem som står for estetikk og speltboller hjemme!

– Nei ..., jenter og gutter i dag tar bare likestillingen for gitt og tillater seg å leke med kropp, estetikk og nytelse uten hensyn til likestillingspolitiske pekefingre, det sier ingenting om deres makt og innbyrdes status forøvrig.

– Nei ..., unge jenters selvtillit er i fritt fall og de rammes mye hardere av dobbeltmoral og utseendepress fordi jentekroppen objektiveres på enn annen måte enn guttekroppen i vår kultur.

– Nei ..., også guttene står i dag foran speilet og føler seg usikre på hårsveisen og om magemusklene er veltrente nok. Kroppens økende betydning som identitetsprosjekt og det senmoderne perfeksjonspresset rammer på tvers av kjønnsskiller.

Det kan på en og samme gang være sant at en gutt sliter med å henge med i skolen, rammes av utseendepresset og har privilegier ved fortsatt å bli betraktet som tilhørende kulturens første kjønn.

Økende forskjeller

Det er noe sant i alle påstandene ovenfor.

Det viser at den sosiale endringen av kjønnets betydning har ulike sider: For det første kan det jo rett og slett være tale om ulike grupper av jenter og gutter.

Vi vet at det er økende forskjeller innenfor begge kjønnsgruppene. Det er ikke nødvendigvis de samme jentene som gjør karriere, som sliter med selvtilliten, med dårlig lønn og helse, eller som velger å gå på redusert tid av hensyn til barna og eventuelt seg selv.

Vi ser også økende skiller mellom gutter som tapere og gutter som vinnere.

Som tidligere innlegg i denne debattserien har pekt på betyr både sosial klasse, etnisitet og hvor i landet eller verden man er født, mye for om man opplever at likestillingen går «fremover» eller «bakover».

Flere dimensjoner

Men det kan samtidig også være slik at kjønn oppleves som stadig nye, komplekse og spenningsfylte konfigurasjoner i hver enkelt person.

Det kan på en og samme tid være sant at en jente gjør det veldig bra i utdanningssystemet, har stor tiltro til egne rettigheter, opplever prestasjonspress og kroppslig objektgjørelse, er usikker på om hun gjør det bra nok, og utsettes for nedvurdering og diskriminering.

Og det kan på en og samme gang være sant at en gutt sliter med å henge med i skolen, rammes av utseendepresset og har privilegier ved fortsatt å bli betraktet som tilhørende kulturens første kjønn.

For å forstå hvilken forandring som har skjedd med kjønn, holder det ikke å tenke bare i enkeltfaktorer eller enkle gruppemotsetninger – for eksempel mellom de som er privilegerte og de som er mindre privilegerte i forhold til den herskende kjønnsorden.

Kjønn som sekkebetegnelse rommer mange ulike dimensjoner: Det kan handle om strukturer, kulturelle forventninger, tolkningsrammer og psykologi.

Kjønnsnormer og kjønnede praksiser kan være i utakt den ene eller den andre veien.

Fokusering kan være på ulikhet, på rettferdighet, på opplevd mening, lyst og begjær.

Dette utgjør ikke hierarkier av viktighet – alle dimensjoner er med på å bestemme hva kjønn betyr på et gitt tidspunkt og i en gitt situasjon.

Det moderne likestilte middelklasseliv krever at man balanserer på en line hvor det hverken blir for mye eller for lite til den ene eller den andre siden.

Spenninger

I boka Feeling gender - a generational and psychosocial approach, som kommer ut i løpet av høsten, beskriver jeg tre generasjoner av etnisk norske, heteroseksuelle kvinner og menn fra ulike sosiale klasser,og stiller skarpt på hvordan betydningen av kjønn har endret seg i deres liv og hvordan de selv aktivt har bidratt til dette.

Jeg ser både dilemmaene og den aktive navigeringen, for eksempel når middelklassejentene i yngste generasjon (f.1972) fremstår som likestillingens ektefødte døtre som er helt med på at de tradisjonelle kjønnsroller ligger på lur når det kommer barn til. De passer nøye på ikke å gå i «kjønnsfella» og kan for eksempel prise seg lykkelig over at de ikke tjener mindre enn sin partner slik at det ikke blir et argument i fordelingen av fødselspermisjonen.

Samtidig opplever andre at det å tjene mer enn sin partner også kan bli vanskelig fordi det truer hans selvfølelse som mann. De er derfor nøye med ikke å nevne det i utrengsmål og sørger for å fremheve hans kompetanser på andre felter.

Det moderne likestilte middelklasseliv innebærer altså å leve i slike spenninger og krever at man balanserer på en line hvor det hverken blir for mye eller for lite til den ene eller den andre siden.

Reelle forandringer

Det kan minne om det Hanne Haavind har beskrevet som relativ underordning, eller som Fanny Ambjörnsson har beskrevet unge kvinners forhold til utseende og kvinnelighet: ikke for mye, ikke for lite, men akkurat passe så du hverken kan beskyldes for å være kjønnsløs eller hyperfeminin, avseksualisert eller hore.

For guttene finner jeg tilsvarende, men likevel vesensforskjellige skillelinjer: På den ene siden er det viktig å være en moderne emosjonelt kompetent mann og far, på den andre siden ikke å skape usikkerhet om egen maskulinitet.

Det ser likevel ut til å ha funnet sted en reell forandring gjennom generasjonene.

Å være hetero forstås som én blant flere mulige og legitime seksuelle orienteringer.

Mens menn i den midtre generasjon (født på 1940/50-tallet) må understreke at de ikke er feminine menn selv om de kan ta vare på unger og snakke om følelser, opplever den yngste generasjonen menn sine omsorgsevner som en integrert del av deres maskuline selvfølelse. Her markeres kjønnsgrensen snarere gjennom kroppslig forskjell og seksuell attraksjon.

Alle tre generasjoner av menn, på tvers av sosial klasse, tillegger kjønnsgrensen mer betydning enn det kvinnene gjør.

De unge mennene jeg intervjuet identifiserer seg som heteroseksuelle, men ikke som heteronormative. Å være hetero forstås som én blant flere mulige og legitime seksuelle orienteringer, en personlig preferanse, ikke en universell normativ standard. På den måten kan også heteronormativiteten endre form uten at seksuelle identiteter nødvendigvis blir flytende.

Koblingen mellom kjønnsnormer og begjær holder altså gradvis på å bli løsere, selv om dette ikke med et magisk trylleslag fjerner all diskriminering av andre seksualiteter eller kjønnede identiteter.

Undervurdert endring

Denne gradvise endring i betydninger av kjønn og seksualitet hvor dilemmaer, motsigelser og spenninger hele tiden forskyves og reformuleres på ulike måter, illustrerer en undervurdert side ved endring av kjønn. Og den viser at også privilegerte grupper – som mitt utvalg på mange måter er – bidrar til at kjønn endrer sosial og kulturell betydning.

I kjønnsforskningen har et feministisk politisk og et dekonstruktivistisk prosjekt ofte blitt satt opp mot hverandre når det gjelder forståelse av hva som skaper forandring. Endres kjønnsulikheter gjennom politisk mobilisering for kvinner og menns rettigheter, eller ved kulturelt å underminere kjønnets todelte og heteronormative karakter?

I begge tilfeller finner vi en forestilling om noen grupper som leder an i kjønnets forandring, enten det er politiske feminister som krever mer kjønnslikestilling eller marginaliserte grupper som hevder sin rett til å bli anerkjent utenfor en tvingende kjønnsdikotomi. Andre kommer dermed lett til å fremstå enten som bevisstløst passive eller som bevisstløst privilegerte – en homogen, statisk og treig masse som hemmer det politiske prosjektet om å endre etablerte normer for kjønn og seksualitet fordi de lever for godt med dem.

Selv om deltakerne i studien hverken står på feministbarrikadene eller er opptatt av å bryte ned kjønnskategorien som sådan, ser jeg likevel forandring av kjønn.

Mening og lyst

I min studie har jeg nettopp fokusert på vanlige og til en viss grad privilegerte folk: hvite, heterofile, funksjonsfriske, men ikke nødvendigvis med god jobb og lønn.

Selv om deltakerne i studien hverken står på feministbarrikadene eller er opptatt av å bryte ned kjønnskategorien som sådan, ser jeg likevel forandring av kjønn. Ikke fordi nye og grensesprengende normer sildrer ned fra de kjønnspolitiske aktivistene, men som en respons i dagligdagen på nye samfunnsmessige muligheter, begrensninger, spenninger og dilemmaer.

Det handler både om nødvendighet og muligheter, mening og lyst, og om evnen til å orientere seg og handle i forhold til stadig nye situasjoner og dilemmaer. Å være «privilegert» i denne forstand betyr altså ikke å være uforanderlig og holde fast på alt som det er. Kjønnet står ikke stille noen steder, selv om forandringen kan forekomme mer iøynefallende noen steder enn andre.

Den gradvise endring av vår oppfatning av kjønn finner sted i hverdagslivet over tid, uten at den har form av et eksplisitt politisk prosjekt for aktørene selv. Sannsynligvis er denne endringen langt mer betydningsfull enn vi vanligvis tenker oss. Min studie av tre generasjoner peker i hvert fall i den retningen. Samtidig er det også klart at slike endringsprosesser ikke nødvendigvis fører til mindre ulikhet eller diskriminering: endringer kan tømme tidligere kjønnede normer for mening, men nye kan også komme til.