Snakk om privilegier

Vi har utviklet et språk for å synliggjøre diskriminering, men snakker for lite om å være privilegert. Hvit, heterofil og funksjonsfrisk middelklassemann med god jobb og lønn. Smak på det. En av samfunnets privilegerte posisjoner. I en kompleks verden av hierarkiske strukturer og forskjellsskapende dimensjoner troner han på toppen. Med statsborgerskapet i orden og kjent fødested. Kjønnsforskere og feminister har lang erfaring med å identifisere typen, men har lykkes dårligere med å gi ham et språk for å snakke om det.

Ser ikke seg selv

Trass i at menns strukturelle maktposisjon synes å være så godt som et universelt fenomen, vil flertallet av menn ikke se seg selv som innehaver av en slik makt. Dette erfarte vi i tidlige studier av maskulinitet på 1990-tallet.

Individets oppfattelse av egne privilegier samsvarer sjelden med den hierarkiske posisjonen vedkommende har i kraft av tilhørighet til en samfunnsgruppe. Personer som opplever å være diskriminert og undertrykt vil erfare at det er styrke å hente i å finne sammen med de som er i tilsvarende situasjon. En som befinner seg i en privilegert posisjon, vil derimot dra nytte av å framlegge dette som resultat av individuelle prestasjoner.

Sammensatte privilegier

Som det har vært skrevet om tidligere i denne debatt-serien, er makt og privilegier ikke forbeholdt den ovenfor nevnte gruppen av menn. Diskriminerende og undertrykkende strukturer er sammensatte. Det er flere mekanismer som spiller inn når personer løftes fram på en kombinasjon av personlige egenskaper og bekvem plassering innenfor et komplekst kategorisystem.

For Wencke Mühleisen er alfakvinnen et tvetydig produkt av feminismens suksess, mer opptatt av å hegne om egen posisjon enn å utfordre rådende maktforhold. Stina Helene Bang Svendsen beskriver en hvithetsallianse som betrakter velferdsgoder som sin eksklusive eiendom. Felles for disse framstillingene er at du i liten grad vil finne personer som snakker om hvordan deres posisjon, som alfakvinne eller hvit, gir dem privilegier. Og at der noen får privilegier, vil andre forfordeles. Å være privilegert handler derfor ikke om å være heldig, eller dyktig, men om en forpliktelse til å reflektere over konsekvensene av de fordelene du har.     

Kritisk mannsforskning

Kritisk mannsforskning vokste fram delvis som et resultat av at noen menn ble bevisst de privilegiene de hadde, kun i kraft av sitt biologiske kjønn. Michael Kimmel har beskrevet en slik sjelsettende åpenbaring fra sin tid som student, som bakgrunn for at han satte seg fore å forstå mannlighet i USA. En naturlig, og langt på vei riktig reaksjon på en slik erkjennelse er å søke å endre sin egen væremåte for ikke å bidra til undertrykkelse, diskriminering, vold og trakassering. Og samtidig kjempe for at andre menn også blir klar over urettferdigheten i den ujevne fordelingen av makt, innflytelse, muligheter og trygghet.

Hvit, heterofil og funksjonsfrisk middelklassemann med god jobb og lønn. Smak på det.

På et individuelt plan er dette ofte det meste en kan gjøre, men det frigjør deg ikke fra de hierarkiske strukturene som fortsetter å være virksomme på tross av din innsats. Menn, som gruppe, fortsetter å være privilegert, og du som mann fortsetter å dra nytte av det: I jobbene du tilbys, lønna du får og taletiden du tildeles. Og dette må vi leve med: En hvit antirasist kan ikke bli ikke-hvit, for dermed å slippe unna det ansvaret det er å kroppsliggjøre de undertrykkende strukturene som rangerer mennesker etter hudfarge og etterlater seg helt konkrete materielle spor. På samme måte kan vi i utgangspunktet ikke bli ikke-menn, men må utvikle en bevissthet der vi stadig spør oss selv hvorvidt det å være mann utgjør en forskjell som gir en fordel.

Individualisert diskriminering

Nyliberalismen vektlegger individuell valgfrihet, men skyver også ansvaret for å oppnå likestilling på samfunnsnivå over på enkeltindividet. Den blå-blå regjeringens likestillingspolitikk viser svak vilje til å gjøre noe med de strukturelle årsakene til at vi fortsatt har store likestillingsutfordringer i Norge. Likevel, kan det innskytes som et paradoks, framhever den at det nok ligger kulturelle årsaker bak kjønnsbasert ulikhet i enkelte innvandrermiljøer.

Samtidig som ansvaret for å nå målet om likestilling flyttes fra statsnivå og over på enkeltindividet, svekkes det individuelle ansvaret for den ulikestillingen som blir et resultat av at noen sitter i en privilegert posisjon. Diskriminering og forskjellsbehandling merkes gjerne tydeligere av de som rammes av den, enn av de som tjener på samfunnets hierarkier. Når noen ikke får en jobb på grunn av sitt utenlandske navn, slik forskningen til Midtbøen og Rogstad har vist, har noen andre fått denne jobben basert på sitt.

I utgangspunktet har jeg vært positivt innstilt til en felles diskrimineringslov, blant annet fordi en privilegering av kjønnslikestilling dekker over at også kvinner drar fordeler av de hierarkiske strukturene. Alfakvinnen og hvithetsalliansen er eksempler på dette. Men i den utformingen denne loven har fått, og i et rådende politisk klima der individualisering brer om seg, er diskriminering i økende grad sett på som noe som rammer enkeltindivider. Da svekkes mulighetene til å se hvordan strukturelle hierarkier virker sammen.

Snu interseksjonaliteten på hodet

Da Kimberly Crenshaw lanserte interseksjonalitetsbegrepet, var det for å tydeliggjøre at flere diskrimineringsgrunnlag virker sammen på måter som i sum diskriminerer i situasjoner der diskriminering basert på ett grunnlag alene ikke kan stadfestes. Til forskjell fra en additiv tenkning, der graden av strukturell underordning kan regnes ut ved å legge de ulike diskrimineringsgrunnlagene sammen, åpner interseksjonalitetsperspektivet for at makthierarkier snus på hodet i en konkret situasjon. Å snakke om dobbel eller trippel diskriminering blir i denne sammenhengen derfor feil.

For en som ønsker å bekjempe urettferdighet og diskriminering kan det være fortvilende å erfare at de makthierarkiene vi vil til livs fortsetter å virke til vår fordel.

Interseksjonalitet gjør forskningen mer sensitiv for hvilke forskjellsskapende dimensjoner som er virksomme. Og gir en erkjennelse av at ikke alle makthierarkier har betydning i enhver situasjon. I min forskning på menn med pakistansk bakgrunn i Oslo, var det tydelig at opplevelse av stigmatisering og marginalisering fra majoritetssamfunnet var en realitet som påvirket deres liv negativt i mange situasjoner. Samtidig fantes det kontekster der dette hadde mindre betydning, og der andre makthierarkier kom tydeligere til uttrykk og nye kom til syne.      

Det er likevel en begrensning ved interseksjonalitetsperspektivet, med sitt utspring i jussen, at oppmerksomhet i stor grad rettes mot diskriminering og sosiale kategorier som bidrar til at en person blir diskriminert. Jeg mener det er på tide å vende interseksjonaliteten på hodet, og se nærmere på de privilegiene som er virksomme. Selv om en person da kan mene å tilhøre en gruppe som befinner seg i en relativt sett underordnet posisjon, kan ikke dette være et skjul for de privilegiene hen også drar fordeler av, på bekostning av andre.

Heller ikke det å ha privilegier er en enkel summering av faste makthierarkier. I så måte er personen som beskrives innledningsvis kun en stereotyp på en person som ikke reflekterer over sin plassering på toppen i en gitt situasjon, uavhengig av kjønn, funksjonsnivå, seksualitet osv.

Det hjelper å snakke

Det er denne refleksjonen over egne privilegier vi må få i gang. Vi må starte en samtale der vi ikke bare evner å avdekke diskriminering og undertrykkelse, eller der vi identifiserer strukturell maktutøvelse hos andre, men der vi også tydeliggjør de privilegiene som gagner oss selv. Formålet er ikke bare å flytte ansvaret fra de som underordnes og diskrimineres til de som er privilegert, men å synliggjøre at priviligering har de samme strukturelle årsakene som diskriminering.

For en som ønsker å bekjempe urettferdighet og diskriminering kan det være fortvilende å erfare at de makthierarkiene vi vil til livs, fortsetter å virke til vår fordel. Det er et ubehag vi bør være forpliktet til å føle på, og som uansett ikke kan sammenliknes med den smerten vi bidrar til å påføre andre.

Og som ofte er tilfelle, så hjelper det å snakke om det.