De ulikestilte andre

Artikkelen ble først publisert på nettsiden til Nationella sekreteriatet för genusforskning.

Rikke Andreassen er lektor i kommunikasjonsvitenskap ved Roskilde universitet. Hun har i sin forskning spesialisert seg på fremstillinger av kjønn og etnisitet i media. Hun mener at media gjerne vil skape et bilde av Danmark som et likestilt land.

– For 20 år siden lå Danmark i toppen i internasjonale likestillingsundersøkelser. Men det går bare dårligere og dårligere for hvert år. Danske pappaer er for eksempel dårligst i Norden på å ta ut foreldrepermisjon. Den ubehagelige sannheten er at Danmark ikke er likestilt – derfor forkuserer man isteden på «innvandreren» og at «innvandreren» ikke er likestilt, sier hun.

Ifølge Rikke Andreassen finnes det konsensus i dansk politikk om at likestilling er noe som er bra og som ses som et ideal. Men det finnes ulike innstillinger om hvorvidt Danmark faktiskt er likestilt eller ikke.

– Mange anser at vi allerede har likestilling i Danmark og at likestilling er en «dansk» verdi. Man anser at flytktninger som kommer hit må bli likestilte for å kunne passe inn i det danske samfunnet. Likestilling brukes ofte i den politiske debatten som en måte å kritisere innvandringen på, og fremstilles som truet av migrasjonen. Samtidig finnes det også sterk kritikk fra mange organisasjoner mot denne måten å se på likestilling. At å fokusere på «de andre» blir en unnskyldning for å ikke gjøre noe med likestillingen.

Les også: Skeive asylsøkere bør snakke om kjærlighet

Dansk-svensk andregjøring

– Mediedebatten og den politiske diskusjonen er mer politisk korrekt i Sverige, til forskjell fra Danmark der prinsippet om at «jeg får si hva jeg vil, så det gjør jeg» holdes høyt. Derfor tror man at Sverige og Danmark er veldig forskjellige. Men i praksis eksisterer det en likeartet sexisme og rasisme i begge land. I Norden er jo likestillingsproblemene faktisk veldig like; et kjønnsdelt arbeidsmarked, vold i hjemmet og diskriminering i arbeidslivet, for å gi noen eksempler.

Samtidig brukes det som oppfattes som forskjeller også for skape bildet av «danskhet» og «svenskhet», en dansk-svensk andregjøring, mener Rikke Andreassen.

– Jeg ble oppringt av etablert dansk media for å bli intervjuet om hvorfor den svenske riksdagen nettopp hade bestemt at alle i Sverige skulle tvinges til å si hen istedet for hun og han. På samme måte har jeg deltatt i svenske panel der spørsmålet har vært hvorfor Dansk radio bare lager tv-programmer der kvinner er nakne. Det sier mye om hvordan man tenker om hverandre og hvordan likestilling skapes i forhold til hverandre i et dansk-svensk perspektiv.  Når det kommer til likestilling har det andre landet blitt utpekt som det ekstreme, som det som gjør feil. «Vi vil jo ikke ha det som i Danmark» eller «vi vil jo ikke ha det som i Sverige» blir argumenter i debatten, og en måte å skape våre respektive nasjonale selvbilder på.

Muslimen den ultimate andre

Rikke Andreassen mener at oppmerksomheten i den danske likestillingsdebatten ofte blir rettet mot muslimer.

– Muslimen er «den ultimate andre» i Danmark. Diskrimineringen mot for eksempel afrodansker er sikkert like stor. Men i den politiske diskursen er det først og fremst muslimer som fremstilles som et problem. Vårt sosialistiske parti har for eksempel nylig gjort et utspill der imamer, men ingen andre religiøse ledere, avkreves å offentlig akseptere homoseksualitet.

Det hander om muslimske kvinner som er lei av å bli framstilt som offere.

De siste fem til ti årene har man imidlertid begynt å høre nye stemmer i den danske offentlige debatten.

– Det hander om muslimske kvinner som er lei av å bli framstilt som offere. De gjør opprør mot det stereotype bildet av dem som politikere og medier presenterer, sier Rikke Andreassen.

Les også: Innvandrere omfavner fedrekvoten

Andregjøring via likestilling i Sverige

Paulina de los Reyes er professor i økonomisk historie ved Stockholms universitet. Hun har lenge forsket på likestillingspolitikk, interseksjonalitet og postkolonial feminisme.

– I Sverige finnes det en lang tradisjon for å skille ut «de andre» gjennom idéen om likestilling. Allerede når begrepet begynte å bli brukt på 70-tallet gjorde man et poeng av at det var noe innvandrede kvinner trengte å lære seg.  I statlige utredninger om integrasjon blir likestilling nevnt som en svensk verdi det er nødvendig å tilpasse seg til.

Idéen om likestilling var under 1970- og 80-tallet sterkt koblet til lønnsarbeid og kvinners mulighet til å delta i arbeidslivet. På tross av at arbeidskraftsdeltakelsen blant innvandrede kvinner var høyere enn blant svenskfødte kvinner, var det de innvandrede kvinnene som ble utpekt som de som trengte å lære om likestilling.

Under lavkonjunkturen på 1990-tallet ble arbeidsløshet blant personer som hadde innvandret til Sverige diskutert også i forhold til likestilling.

– Man ville forklare den høyere arbeidsløsheten blant utenlandsfødte med å si at de ikke kunne språket, tilhørte en lavkvalifisert arbeidskraft, men også med at et likestilt arbeidsliv var uvant for dem. De var derfor ikke «ansettelsesbare» i like stor grad.

På 2000-tallet ble andre markører for likestilling løftet fram, blant annet vold i familien. Paulina de los Reyes mener at islamofobi har blitt sentralt i å strukturere likestillingsdiskursen, på samme måte som i Danmark.

– I dag er det uten tvil muslimer som defineres som de andre og som utpekes som særlig problematiske. I den samfunnsmessige diskursen er muslimer ikke likestilte, har patriarkalske verdier og utøver æresrelatert vold.

En ny dimensjon i likestillingsdebatten som også har vokst fram under 2000-tallet er den territorielle.

Den bristende likestillingen hos de andre brukes som en underliggende trussel.

– Forsteder og bydeler har begynt å stigmatiseres og fortellinger om kvinner som ikke tør å gå ut løftes fram. Befolkningen selv kommer imidlertid sjelden til orde i fortellingene.

Migrasjonen en trussel mot likestillingen

Likestilling brukes også som et argument mot migrasjon i den svenske migrasjonspolitiske debatten.

– Den bristende likestillingen hos de andre brukes som en underliggende trussel. Et argument som ble brukt under forrige år mot at kommuner ikke skulle ta inn for mange barn som hadde flyktet alene, som hovedsaklig er gutter, var at de ikke var «vant til» den svenske likestillingen. Samtidig ble det gjennomført en politikk som blant annet gikk ut på at man begrenset muligheten til familiegjenforening kraftig, noe som slår direkte tilbake på kvinner. Likestillingskonvensjonene betydde rett og slett ingenting for den politikken som ble formulert. Likestillingen ble bare brukt som et argument for å utelukke, men ikke for å inkludere.

Paulina de los Reyes mener at det finnes andre andregjøringsprosesser som skjer på grunn av det det svenske likestillingsbegrepet.

– Det handler om at likestillingspolitikken både gjennomføres og følges opp ut fra en fast forståelse av kjønn – at det bare finnes kvinner og menn. Det usynliggjør personer som ikke definerer seg som kvinner og menn, sier hun.

Likestilling koblet til nasjonsbygging i Norge

Eirinn Larsen er 1. amanuensis i historie ved Universitetet i Oslo. Hun skriver om den lange koblingen mellom norskhet og likestilling i boken Norsk likestillingshistorie 1814–2013 som ble utgitt i forbindelse med 100-års jubileumet for kvinners stemmerett i Norge.

– Allerede når kvinners stemmerett ble diskutert på slutten av 1800-tallet var et av argumentene at det skulle gjøre nasjonen Norge til et av de fremste, mest siviliserte og moderne land i verden på en internasjonal skala, sier hun.

Hun mener at ideen har akselerert i moderne tid når Gro Harlem Brundtland satte sammen sin «kvinneregjering» i 1986 og på grunn av iverksettelsen av den norske lov om kvotering av kvinner i allmennaksjeselskapsstyrer i 2006. Begge hendelser har påvirket nordmenns syn på seg selv.

– Likestilling brukes aktivt i etableringen av «de andre» i Norge. Det gjelder nasjonalt, der krav på minoriteters integrasjon kobles til «norsk likestilling», men også internasjonalt, der det ikke minst stilles krav til likestilling innenfor bi- og multilateral bistandspolitikk. Dette kan såklart bli problematisk ut fra det ujevne maktforholdet som et sånt samarbeid innebærer.

Også i en norsk sammenheng er det først og fremst muslimer som etableres som «de andre» i forhold til likestilling.

Likestillingen har blitt en lakmustest for å se om man er norsk nok eller om man noensinne kan bli norsk.

– Diskursen om likestilling i Norge knytter ofte an til religiøse hodeplagg. Det skapes et hierarki av likestilling der «de andre» stadig står under «oss». Likestillingen har blitt en lakmustest for å se om man er norsk nok eller om man noensinne kan bli norsk. Det finnes en klar segregering og man kan ikke innta en posisjon som norsk om man ikke blir sekulær. I den senere tid har det likevel forekommet diskusjoner om å skape en norsk muslimsk identitet og hvordan bildet av hva som er norsk kan forandres.

Les også: Oppdrar sønnene til bedre menn, så døtrene skal få mer likestilte liv

Bildet skaper hinder for likestilling

Eirinn Larsen tror ideen om likestilling som noe særegent norsk kan skape et hinder for likestillingen.

– Gjennom å plassere ulikestillingen et annet sted, hos «de andre», sier man også at «vi» allerede er likestilte. Etter snart tre år med en regjering styrt av de borgerlige og Fremskrittspartiet, har likestillingen blitt nedprioritert. Norge har også blitt «best på» å ikke slippe inn asylsøkere og andre migranter i landet.

Eirinn Larsen har sammen med andre forskere nylig fått penger fra Universitetet i Oslo til det tverrvitenskapelige prosjektet «Nordic branding» som skal utforske ideer om og bilder av «nordiskhet» gjennom å se på nasjonal og regional markedsføring i den nordiske regionen. Her kommer aspektet likestilling til å være sentralt.

– Vi har enda ikke startet prosjektet så det er for tidlig å si noe om hva resultatet kommer til å bli. Men man skulle tro at alle nordiske land «brander» seg selv gjennom likestilling og at det framfor alt skjer nasjonalt, siden det også mellom de nordiske landene er konkurranse om hvem som er «mest likestilt».

Artikkelen er oversatt til norsk av Janne Bromseth.