– Det er alltid en viss fare for selvsensur når man jobber innenfor et så politisert forskningsfelt som prostitusjon. Det kan lett bli slik at man ikke føler seg helt fri til å forske på og skrive hva som helst.
Det sier May-Len Skilbrei, professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo. Sammen med den danske forskeren Marlene Spanger er hun redaktør for en ny metodebok, med bidrag fra erfarne prostitusjonsforskere fra en rekke land.
– Det er mange forventninger til forskerne. Mange vil at forskerne skal være talerøret deres.
Lar seg aldri smigre
Ikke bare interesseorganisasjoner, men også de etablerte politiske miljøene og partiene har ofte en sterk mening om prostitusjonsfeltet og hva som eventuelt bør gjøres med det.
– Som forsker havner jeg først og fremst i en situasjon der politikerne driver cherry picking i forskningen min. De plukker ut det som passer til deres egne holdninger og politikk. Hvis jeg har publisert forskning som passer med det de allerede mener, liker de meg godt, samme hvor liten studien måtte være. Om jeg sier noe som utfordrer deres agenda, opplever jeg ofte at de ignorerer eller direkte avviser forskningen min, samme hvor omfattende den er.
Om du kritiserer en organisasjon, hva skjer da?
Skilbrei lar seg derfor aldri smigre av politikere som klapper henne på ryggen.
– Hvis de gjør det, betyr det bare at forskningen min er funksjonell for en agenda. Der har jeg blitt mer kynisk med årene. Jeg har sluttet å tro at politikere flest lytter til det jeg har å si. Det har jeg derfor i bakhodet når jeg skriver. Det har blitt sagt veldig mye rart om hva jeg skal ha sagt, og mye av det kjenner jeg meg ikke igjen i.
Les også: Sexkjøpsloven rammer innvandrede kvinner
Behov for refleksjoner
Artikkelsamlingen er andre utgivelse i noe de håper skal bli en serie på ti bøker, som skal publisere prostitusjonsforskning i bred forstand.
– Det er nemlig et behov for mer dedikerte refleksjoner enn det generelle metodebøker kan tilby, understreker Skilbrei.
– Dette er ikke en praktisk rettet bok om hvordan «gjøre prostitusjonsforskning» – slik får man tilgang, slik må man skrive. Dette er teoretiske refleksjoner der hensikten er å kunne forstå og utfordre forholdet mellom kunnskapsproduksjon og politikk.
En av de største utfordringene innenfor prostitusjonsforskningen kan være å få tilgang til kilder.
– Om du kritiserer en organisasjon, hva skjer da? Vil det være å slå beina under mine egne og andre forskeres muligheter til å forske på temaet?
Sterkt vern av informanter
En rekke land har utviklet en forskningspolitikk og -etikk der man involverer de man forsker på, nærmest som medforskere.
– Holdningen er «Nothing about us without us». Men hva betyr et slikt krav i praksis? Hvilke kunnskapsteoretiske og politiske konsekvenser får det, spør Skilbrei, før hun understreker:
– Dette er en problemstilling som kan dukke opp på en rekke felt. I boka vår skriver forskeren Carol Harrington om hvordan det på New Zealand er nærmest umulig å forske på personer uten at deres interesseorgansiasjoner har godkjent formål og problemstilling, og derfor lagt føringer på innholdet. De etiske reglene ble innført for å verne informanter på grunn av tidligere overgrep i forskning på maorier, men idag gjelder de i all forskning.
Skilbrei mener at ved å gi interesseorganisasjoner vetorett gir man dem et kunnskapsprivilegium. Det betyr at det bare er de som har gitte erfaringer, som har kunnskapen.
– Disse erfaringene trumfer den doktorgraden forskeren har gjennomført og alle de bøkene vedkommende måtte ha lest om emnet. Jeg vet at det finnes representanter for marginaliserte grupper, det være seg funksjonshemmede, homofile eller folk som selger sex, som mener at de egentlig bare kan intervjues av «sine egne», altså av folk som deler deres erfaringer.
Krav om lydhørhet
Det blir ofte tatt for gitt at det er fint og nyttig at de man forsker på, er med.
– I enkelte land har man utviklet etiske retningslinjer som går veldig langt. Forskere må søke samtykke, ikke bare fra de man faktisk skal intervjue og observere, men også fra en interesseorganisasjon eller lignende som skal godkjenne forskningsdesignet, forteller Skilbrei.
– Ideelt sett skal de det forskes på, selv være involvert.
Hun påpeker at dette ikke er noe man er forpliktet til bare gjennom forskningsetikken i abstrakt forstand. Ofte er det nedfelt i ulike lands retningslinjer hvordan de som blir forsket på, skal involveres i prosjektet. Skilbrei har selv vært med på å utforme de norske retningslinjene.
– «Alle» vet liksom hva prostitusjon er, «alle» vet hvordan det foregår.
– Her har jeg med andre ord flere hatter! De norske etiske retningslinjene er imidlertid ganske milde. De vektlegger at man skal ha respekt for forskningsobjektenes selvforståelse. Man skal strekke seg langt for at deres egne forståelser av det de sier og gjør, ikke skal bli krenket.
I andre land, som i nevnte New Zealand, er kravene imidlertid langt mer radikale.
– Der legger forskningspolitikken nesten opp til at man skal være et talerør. Tenk deg at du forsker på en gruppe som har en veldig klar agenda, med at du etter hvert har empiriske funn som kan svekke interesseorganisasjonens agenda? Hvis du publiserer disse funnene, vil interesseorganisasjonen med stor sannsynlighet nekte deg adgang til feltet neste gang.
Les også: Sexkjøper som overgriper, gjennomsnittsmann eller sårbar
Mye tas for gitt om prostitusjon
Mange av dilemmaene som trekkes fram i boka, kan nok andre samfunnsvitere også nikke gjenkjennende til. Men prostitusjonsfeltet har likevel sine helt egne utfordringer, mener Skilbrei.
– Det er så mye som tas for gitt. For «alle» vet liksom hva prostitusjon er, «alle» vet hvordan det foregår, og dermed trenger man ikke å pirke i alt, sier hun.
– Isabel Crowhurst skriver for eksempel i sitt kapittel om hvordan man i italiensk politikk sier at «det er verdens eldste yrke, så dette får man uansett ikke gjort noe med». Og da blir det slik. Det finnes ikke rom for å spørre om det er sant. Er dette virkelig verdens eldste yrke?
Skilbrei mener også det snakkes om personer som selger sex på en måte man aldri ville ha snakket om andre på.
– Det er ingen som ville ha hevdet at alle funksjonshemmede har det likt, at funksjonshemning betyr det samme for alle. Man vil for eksempel anta at ens erfaringer varierer med grad av funksjonshemning. Man vil tenke seg at det spiller en rolle hvilket land folk bor i, hvilke tiltak som finnes som kan gjøre livet lettere for dem. Man vil i det hele tatt ikke anta at erfaringene deres som funksjonshemmede er universelle.
Verdighetsprosjekt
Skilbrei sier hun er alt annet enn en positivist. Hun tar ikke det folk forteller henne bokstavelig.
– Når folk forteller hvordan de har det i prostitusjonen, vil ikke min umiddelbare reaksjon være å tenke at ja, det er slik de har det i prostitusjon. Jeg vil derimot tenke at ok, hva sier dette om hvordan man vil tenke om seg selv, om hvordan man vil framstå? Hvordan handler dette om samfunnets normer som man snakker mot?
Folk som selger sex, lever en hverdag som veldig mange har vanskelig for å forstå.
Skilbrei understreker at man som forsker ofte veksler mellom flere kunnskapsteoretiske posisjoner: Hvordan forstår man det folk sier? Hva er det det representerer?
– Folk som selger sex, lever en hverdag som veldig mange har vanskelig for å forstå. Og de lever med et potensielt veldig sterkt stigma hengende over seg. Når de blir intervjuet, vil det være viktig for dem å snakke mot de forestillingene og mytene som finnes om personer som selger sex, sier hun.
– Det blir viktig å formidle seg selv med verdighet. For meg blir det da viktig å forstå hva et intervju sier noe om. Ikke som et bevis på hvordan prostitusjonen er, men som noe som sier noe om alle disse forestillingene vi tar utgangspunkt i.
Prostitusjonsforskerne diskuterer dilemmaene mye seg imellom.
– Hvordan skal vi forske i allianse med personer som selger sex, personer som ikke lenger selger sex (mange av dem kaller seg «overlevende»), samt begge gruppers interesseorganisasjoner, uten verken å bli bundet av, eller å gjøre vold på deres egen selvforståelse?
Er nødt til å tolke
For å tolke, det må en forsker gjøre.
– Hvis vi bare skal se det samme folk ser om sine liv, så trengs ikke vi forskere. Da holder det med selvbiografier. Vi må kunne gjøre en annengrads fortolkning, sette det hele i kontakt med annen forskning, og analysere det videre i møte med annen teori, sier Skilbrei.
– Vi må gjøre noe annet enn det folk gjør ut av sine egne individuelle historier, men på en sånn måte at vi ikke gjør vold på deres egen selvforståelse.
Hun refererer til den franske sosiologen Pierre Bordieu, som sa at målet med en sosiologisk analyse må være å se noe som folk ikke ser selv, men som de likevel gjenkjenner når man sier det.
– Dette peker jo tilbake på de etiske forpliktelsene vi som forskere har. Vår egen fortolkning skal ivareta folks egen forståelse av det de gjør, samtidig som vi har en analytisk jobb å gjøre, som skal gå litt utenpå det de andre gjør. Men den skal altså skje med deres verdighet i behold.
Les også: Sexkjøp endret holdninger
Sammen med den danske forskeren Marlene Spanger er May-Len Skilbrei redaktør for boka Prostitution Research in Context: Methodology, Representation and Power.
Boken er del av en bokserie som har vokst ut av et europeisk samarbeidsprosjekt med tittelen ProsPol, som har vært finansiert av EU de siste fire årene. I denne andre utgivelsen løfter erfarne prostitusjonsforskere fra en rekke land fram vanskelige metodediskusjonerer i prostitusjonsforskningen.