Kjønnsforskerne glemmer klasseperspektivet

Det er en utfordrende oppgave å skulle si noe om hva kjønns- og likestillingsforskningen har betydd for samfunnet i forbindelse med Kilden kjønnsforsknings.no sin tyveårsmarkering.

La meg understreke at jeg, i likhet med de fleste andre, går til en slik oppgave med utilstrekkelig oversikt og kunnskap om kjønns- og likestillingsforskning i Norge de siste tyve årene – og i tiårene før det.

Det private er politisk

Jeg vil derfor begynne med å plassere meg selv i forhold til den omfattende samfunnsmessige endringen som har funnet sted i min levetid på kjønns- og likestillingsfeltet.

Kjønns- og likestillingsforskningen, samt den blandingen av aktivisme og forskning som har vært del av norsk kjønns- og likestillingsforskning, har vært en sentral pådriver for disse forbedringene.

Jeg er født i 1973, som den eldste av tre brødre som alle har endt opp som akademikere. Både min far og min mor, som nå er i syttiårene, var de første i sine familier som tok den store «klassereisen» som fulgte i kjølvannet av oljerikdommen fra 1967. En rikdom som medførte en storstilt utbygging av velferdsstaten og norske utdanningsinstitusjoner.

Fra fjortenårsalder og til jeg var i midten av tyveårene var det bydelen Ytre Arna i Bergen som var mitt hjemsted.

Jeg var et middelklassebarn blant arbeiderklassebarn.

Ytre Arna er vel det som nå kan karakteriseres som et «postindustrielt sted». Tekstilfabrikken i Ytre Arna, som ble grunnlagt av den tyske industrialisten Peter Jebsen i 1848, var i min ungdomstid nærmest en ruin. På 1950-tallet sysselsatte fabrikken et tusentalls hovedsakelig kvinnelige tekstilarbeidere. I 1976 ble den nedlagt, og Ytre Arna redusert til en soveby for pendlere til og fra Bergen.

Den dag i dag skårer Ytre Arna lavt på lokale indekser over inntekts- og utdanningsnivå, og er et ambivalensens sted for meg. Jeg var et middelklassebarn blant arbeiderklassebarn. Jeg lærte at min middelklassehabitus, som senere i livet har vist seg svært så nyttig, slett ikke var gangbar mynt. Aller minst blant lokale unge kvinner.

Selv om 1. og 17. mai var viktige høytidsdager i min oppvekst, var mine foreldre ikke på noen måte yrkesdemonstranter, verken for feminisme eller for fred. Deres tilslutning til idealer om likestilling kom ikke medfødt. Det var nok snarere et resultat av den samme gradvise og praksisnære endring som for mange med deres bakgrunn i samme generasjon.

Som den er for oss, var også deres feminisme karakterisert ved avstanden mellom teori og praksis. Vi er fortsatt fanget i spennet mellom feministiske idealer og praktisk hverdagsvirkelighet: Hvem skifter barnets bleie? Hvem lager middagen i dag? Hvem pakker barnas klær til ferien? 

Middelklassens feminisme

En del menn av min fars generasjon var også ambivalente til feminismen. De så tidlig at det faktisk var en del kostnader knyttet til det Helga Hernes tidlig karakteriserte som «statsfeminismen».

Disse kostnadene var knyttet til det Cathrine Holst har fremhevet som en svakhet ved norsk og annen vestlig sekulært orientert feminisme: nemlig at den for en stor del var målbåret og støttet av en høyt utdannet fremvoksende middelklasse. Den verken talte til, eller lyktes med å mobilisere kvinner med arbeiderklassebakgrunn eller innvandrer- og minoritetsbakgrunn.

Da Gro Harlem Brundtland ble Norges første kvinnelige statsminister i 1981, var det nettopp som datidens mest talende uttrykk for den såkalte «statsfeministiske bølgen».

Problemet for menn av min fars generasjon med bakgrunn i arbeiderklassen var ikke så mye det at hun var kvinne, selv om dette ikke kan utelukkes. Det bunnet snarere i at hun kom fra en verden som var dem fullstendig fremmed, med sin legeutdanning fra Harvard University i USA og sine privilegerte omstendigheter på Bygdøy.

Brundtlands vei til makten var som vi vet brolagt med politiske seire over partikollegaer med arbeiderklassebakgrunn. I vår #metoo-fokuserte tid hadde disse sannsynligvis ikke overlevd mange døgn ved den politiske maktens tinder.

Menn av min egen generasjon har vokst opp i et samfunn hvor det at kvinner har utdannelse, makt og innflytelse er noe som heldigvis kan tas for gitt. Det har nok vært adskillig mer ambivalens knyttet til dette blant menn i min fars generasjon.

Universell utforming

Gjennombruddet for kvinnelig representasjon i politikken og samfunnslivet sammenfalt med gjennombruddet for nyliberalismen slik den ble målbåret av Margaret Thatcher i Storbritannia og Ronald Reagan i USA. Det kan den norske statsfeminismen på ingen måte bære ansvaret for.

Statsfeminismen har sin klassemessige forankring i en norsk hvit og utdannet middelklasse.

Den systematiske utvidelsen av velferdsstatens ordninger gjorde et høyt sysselsettingsnivå og arbeidslivsdeltakelse for både menn og kvinner i skandinaviske velferdssamfunn mulig. Statsfeminismen har sin klassemessige forankring i en norsk hvit og utdannet middelklasse.

Likevel var og forblir den universell i sin utforming, og har i høy grad også kommet kvinner med bakgrunn i arbeiderklassen og innvandrer- og minoritetsbakgrunn til gode.

Blant kjønnsforskningens feministiske pionerer i Norge finner man svært mange utmerkede eksponenter for forskning på livs- og arbeidsvilkårene for kvinner med arbeiderklassebakgrunn. Her kan man eksempelvis trekke frem arbeidene til sosiologen Kari Wærness samt antropologen Marianne Gullestad.  

Som norsk sosialantropolog med sterk interesse for hvordan det antropologiske blikket kan vendes i retning av ens eget samfunn, er Gullestad for meg et sterkt og vedvarende forbilde. Min siste bok Anthropology of Our Times, er dedikert til hennes minne. 

Styreromsfeminisme

Hvis jeg skal være kritisk, har vel kjønns- og likestillingsforskningens blindsoner vært knyttet til deler av statsfeminismens transformasjon til en styreromsfeminisme. En feminisme som har vist seg både forenlig med, og nyttig for nyliberalismen.

Styreromsfeminismen har heller ikke hatt problemer med å tilpasse seg økende sosiale og økonomiske forskjeller. Forskjeller som har medført en tiltakende rasialisering av fattigdom, hvorved særlig barn av kvinneledete ett-husholdsfamilier har vist seg særlig utsatte.

I enkelte varianter er den heller ikke synlig foruroliget over måten kvinners og skeives rettigheter i vår tid ofte er blitt et instrument for en høyrepopulistisk politisk retorikk. En retorikk som tar sikte på å ekskludere minoriteter i Norge fra det politiske og samfunnsmessige felleskapet.

I denne sammenhengen kunne jeg  ønsket meg en mer kritisk orientert kjønns- og likestillingsforskning på den klassiske problematikken knyttet til politisk økonomi og kjønnsforskjeller ut ifra et interseksjonelt perspektiv.

Jeg er blant de mannlige akademikere som har ønsket #metoo-debatten velkommen. Jeg har imidlertid tatt meg i å ønske meg en sterkere evne til desentrering av perspektivene i denne debatten, slik at det i mindre grad handler om en bestemt kategori kvinners levde liv og erfaringer her og andre steder.

Det er også en kunnskapsmessig utfordring i #metoo-debatten at personfokuseringen risikerer å svekke vår evne til å se strukturelle aspekter ved kjønnsdiskriminering snarere enn bare nyliberalismens individuelle ansvar for egne handlinger.  

Flere mannlige tapere

Etter tiår hvor dette perspektivet nærmest har vært fraværende, har norsk kjønns- og likestillingsforskning i senere år vært gode på å fremheve ikke-vestlige og ikke-nødvendigvis sekulære feministiske tradisjoner.

På mitt eget fagfelt tenker jeg her eksempelvis på arbeidene til Christine M. Jacobsen, Anne Hege Grung og Marianne Bøe om islamsk feminisme. Norsk kjønns- og likestillingsforskning, som representert av blant andre Lene Myong, Stine Helena Bang Svendsen, Tone Hellesund og Randi Gressgård står også i forskningsfronten hva angår å innlemme skeive og interseksjonelle perspektiver.

Jeg er blant de mannlige akademikere som har ønsket #metoo-debatten velkommen.

Jeg skulle gjerne sett flere kjønns- og likestillingsforskere vie de utilsiktede konsekvensene av statsfeminismens sammenfall og parallellutvikling med nyliberalismen siden 1980-tallet mer oppmerksomhet. Det er et betent tema, men etter hvert nokså veldokumentert, at kjønns- utdannings- og arbeidsmarkedet ser ut til å generere en større andel mannlige «tapere» enn før.

Jeg er ikke den eneste som, etter Breivik, har tenkt at dette faktisk kan forklare mye av høyrepopulismens makt over sinnene i Norge. Det avmektige mannlige raseriet som ofte møter enhver som, i likhet med undertegnede, kaller seg feminist kan også skyldes dette.

Til tross for mine kritiske randbemerkninger er det all grunn til å gratulere Kilden kjønnsforskning.no med de fylte og modne tyve år, og ønske et langt og godt liv videre. 

Les også: Mener feminismen spiller på lag med nyliberalismen