En ny tenkemåte begynner å sette sitt preg på den offentlige samtalen. I denne tenkemåten blir mennesker først og fremst utgaver av en identitetskategori. Man er «hvit», «mann», «middelklasse» eller «heterofil». I særlig uheldige tilfelle er man alt dette samtidig.
Det er denne tenkemåten som ligger til grunn når finansministerens Pocahontas-kostyme anklages for å være et uttrykk for «kulturell appropriasjon». Finansministeren blir en representant for kategorien «hvit majoritet» og dermed plutselig medskyldig i århundrelange krenkelser av kategorien «urbefolkning». En universitetslektor i Lund blir pålagt å ha minst 40 prosent kvinner på pensum i et kurs om fascistiske tenkere fra begynnelsen av forrige århundre. At de kvinnelige tenkerne vi kjenner fra den aktuelle perioden heller mot mer liberale og humanistiske perspektiver, er underordnet.
Kritikk av essensialisme
I deler av den såkalte internasjonale forskningen er den tenkemåten som ligger til grunn for denne type tenkning blitt mainstream: Identitetsteori er blitt et paradigme man må forholde seg til. Identitetsteorien er drevet frem av et mål om å stadig bevege seg bort fra en såkalt «essensialisme», i retning av stadig mindre ekskluderende og tatt for gitte identiteter. Dette målet kan føres tilbake til fremveksten av feministisk teori i USA på 1970- og 80-tallet. Svart feminisme utfordret den tidlige feministiske teorien for å beskrive kvinners erfaringer ut fra det som i virkeligheten var hvite middelklassekvinners erfaringer. Andre gruppers erfaringer ble ekskludert.
Det opprinnelige prosjektet, å forstå hvordan kvinners erfaring var produkt av en bestemt samfunnsformasjon, ble satt på sidelinjen.
I diskusjonene som fulgte ble oppmerksomheten flyttet mot stadig nye identitetskategorier og ekskluderingsprosesser. Det opprinnelige prosjektet, å forstå hvordan kvinners erfaring var produkt av en bestemt samfunnsformasjon, ble satt på sidelinjen. Å studere kvinners erfaringer ble nå ensbetydende med essensialisme. Essensialisme ble igjen ble assosiert med rasisme, noe de færreste ønsket å assosieres med.
Å fokusere på identitetskategorier som man samtidig vil bekjempe har vært nærmest enerådende dogme i tidsskrifter innenfor feministisk teori og Cultural Studies de siste tiårene. I dag dominerer denne tenkemåten også andre fagfelt. Her spiller den såkalte internasjonaliseringen av forskning, som innebærer at alle må forholde seg til teorier, begreper og tidsskrifter med røtter i USA eller Storbritannia, en viktig rolle. Sender du en artikkel til et ledende internasjonalt tidsskrift innen kvalitativ samfunnsforskning eller kulturstudier i dag, er sannsynligheten stor for at konsulenten vil insistere på at du, helt uavhengig av hva du faktisk undersøker, må innrette artikkelen mot de mest aktuelle identitetskategoriene. Listen over disse blir stadig lengre.
Forskere som jobber innenfor det identitetsteoretiske paradigmet forstår ikke at slike frenetiske forsøk på å unngå ekskluderende kategorier selv bidrar til stadig sterkere fiksering på identitetskiller.
For å ta ett eksempel: Da jeg nylig sendte inn en artikkel om ulike oppdragelsesprosjekter i akademikerfamilier og finanselite-familier til et internasjonalt topp-tidsskrift fikk jeg beskjed om å innarbeide «hvithet» i analysen. På tross av at jeg da måtte ta ut mer vesentlig informasjon, inkluderte jeg betraktninger om de studerte foreldrenes hvithet. Men dette ble betraktet som en provokasjon. Nå styrket jeg den normative forbindelsen mellom «elite» og «hvithet» og bidro dermed direkte å ekskludere svarte fra vår forståelse av «finanselite». Men den norske konteksten er jo noe annerledes enn Londons finansdistrikt City. Finanseliten i Norge, som jeg altså hadde studert, er av bestemte historiske og empiriske årsaker fortsatt overveiende hvit. Men viktigst: Et av målene med artikkelen var å vise at en ensidig fokusering på identitetskiller ikke gir økt innsikt i spørsmålet jeg stilte.
Identitetsfiksering
Forskere som jobber innenfor det identitetsteoretiske paradigmet forstår ikke at slike frenetiske forsøk på å unngå ekskluderende kategorier selv bidrar til stadig sterkere fiksering på identitetskiller. Det er jo nettopp disse identitetene de har satt seg fore å bekjempe! Men som Toril Moi argumenterer for (Klassekampen 19. oktober), ligger problemet i det filosofiske utgangspunktet teoriene bygger på.
I sin nye bok Revolution of the Ordinary tar Moi for seg ‘interseksjonalitetsteorien’, en sentral målbærer av denne tilnærmingen. Interseksjonalitetsteorien er, enkelt sagt, ute etter å forstå hvordan ulike undertrykkelsesformer samvirker i ett konkret tilfelle. Moi viser hva som gjør at dette prosjektet aldri vil nå frem: Man får ikke bedre forståelse av de konkrete erfaringene i det enkelte tilfellet ved å starte med abstrakte kategorier. Det hjelper ikke at man deretter føyer til stadig flere underkategorier eller kryssende kategorier når man oppdager at den abstrakte kategorien ikke dekket alle aktuelle tilfelle. En slik framgangsmåte gir stadig mer distanse til det man skulle ha fatt i.
Hvordan opplever ulike mennesker sin livssituasjon, og hva i vår måte å organisere samfunnet på bidrar til at folk opplever det slik?
Dette betyr ikke at disse tilnærmingene ikke kan være viktige og produktive. Det kan de åpenbart. Problemet er at den underliggende forståelsen av verden som teoriene bygger på er blitt en trossetning som angir «den rette lære». Forståelser og tenkemåter med røtter i andre tradisjoner betraktes som utdaterte eller anklages for å være ekskluderende – begge deler kardinalsynder for dem som arbeider innenfor dette paradigme. Identitetsteorier vender oppmerksomheten vår mot begrensningene i egen erfaring og eget utsiktspunkt. Dette er viktig. Man bør alltid være seg bevisst hvordan ens egne fortolkningsskjemaer springer ut av prosesser som marginaliserer, utdefinerer og utbytter andres liv. Men denne oppmerksomheten mot ekskludering må ikke drives så langt at den ender i en selvforsterkende paranoia, manisk opptatthet av den rette lære og av hvem som blir ekskludert og dermed krenket.
Å starte med våre konkrete erfaringer og vår relasjon til verden, slik Toril Moi og andre i dag tar til orde for, kan være en måte å unngå denne paranoide tilstanden på. Poenget er da ikke hvordan man lever som et tilfelle av en identitetskategori. Poenget er hvordan man lever i en bestemt samfunnsmessig og historisk situasjon: Hvordan opplever ulike mennesker sin livssituasjon, og hva i vår måte å organisere samfunnet på bidrar til at folk opplever det slik? En slik tilnærming åpner også for at disse samfunnsmessige forholdene faktisk kan gjøres noe med. Dette er et annet prosjekt enn å utvikle stadig nye og mer korrekte måter å snakke om verden på. Men det er ikke mindre progressivt eller politisk radikalt.
Les om Aarseths forskning: Hjemmeværende elitemødre produserer samfunnets vinnere
Les svar på kronikken fra Lene Myong og Stine Helena Bang Svendsen: Høyrepopulismens logikk i akademia?
Les svar til Aarseth fra Janneke van der Ros: Vi må sette ord på det som gjør oss privilegerte
Og tilsvar fra Aarseth: Høyrepopulisme og mangfold i kjønnsforskningen
Kronikken ble først publisert i Klassekampen 20. november.
«Analyse av gjensidig konstituering av og samvirke mellom sosiale kategorier, og av hvordan slikt samvirke gir utslag i komplekse former for maktulikhet og identitetsdannelse». Definisjon fra Språkrådets termwiki for kjønnsforskning.
Begrepet ble lansert av juristen Kimberlé Crenshaw i 1989. Hun brukte det for å forklare hvordan rase, klasse og kjønn sammen påvirket svarte kvinners situasjon i USA.
«Politisk aktivitet organisert på grunnlag av en bestemt identitet, ofte artikulert i forbindelse med en sosial gruppes felles erfaringer av urettferdighet». Definisjon fra Språkrådets termwiki for kjønnsforskning.
