Finanskrisen ødela for EU-feminister

EU opprettet en kvinnelobby for å sikre kvinneperspektiv på politikken. Men EUs interesse for likestilling forsvant med finanskrisen og høyredreining i europeisk politikk.
I starten vegret Den europeiske kvinnelobbyen seg for å kalle seg feminister, nå er slagordet deres «For a Feminist Europe». Her fra et møte i 2014. Foto: European Women's Lobby/Flickr.com

De er ti kvinner, fra seks forskjellige land. Sammen representerer de alle kvinner i Europa, og det er dem EU-organene kan spørre for å få et kvinneperspektiv på ny politikk og lovgivning. Men hva gjør de egentlig?

Helena Seibicke er stipendiat ved ARENA Senter for Europaforskning, og leverer i disse dager en doktorgradsavhandling om Den europeiske kvinnelobbyen, gruppen som forsvarer kvinnelige interesser i EU. For ti år siden jobbet hun i EU-parlamentet. Hun oppdaget kvinnelobbyen på et møte, og bestemte seg for å undersøke arbeidet deres nærmere.

– Jeg ble nysgjerrig på hvordan likestillingslobbyister jobber, sammenlignet med for eksempel ressurssterke industrigrupper, sier hun.

Behov for en samlet stemme

Den europeiske kvinnelobbyen (EWL) er en paraplyorganisasjon for kvinneorganisasjoner i hele Europa. Lobbyen ble grunnlagt i 1990, i oppløpet til den internasjonale kvinnekonferansen i Beijing i 1995. Det var EU-kommisjonen som oppmuntret til at en lobby kom på plass.

Helena Seibicke har skrevet doktorgradsavhandling om Den europeiske kvinnelobbyen. ​

– Kommisjonen ønsket seg en organisasjon som kunne snakke på vegne av kvinner i Europa. Så de kunne plukke opp telefonen og ringe ett nummer når de hadde spørsmål om kvinneperspektivet i en spesifikk sak, sier Seibicke.

Da lobbyen kom i stand var Europa inne i en periode med interesse for sosiale spørsmål som kjønnslikestilling.

– Man hadde tro på at de europeiske institusjonene kunne bedre det demokratiske underskuddet i regionen. EU skulle forbedre Europa gjennom samarbeid om sosial politikk.

Kvinnelobbyen jobber spesifikt med kvinners interesser, men først og fremst innenfor arbeidsliv og økonomiske spørsmål. De representerer medlemsorganisasjoner i alle medlemslandene i EU. Dette er organisasjoner som Den internasjonale føderasjonen for kvinnelige jurister og andre bransjeorganisasjoner eller NGOer, men også nasjonale medlemsorganisasjoner.

– I Sverige er det Sveriges kvinnelobby, i Danmark Dansk Kvinderåd. De fleste europeiske land har en sentral kvinneorganisasjon, som er medlem i denne paraplyorganisasjonen, forteller Seibicke.

Norge er ikke medlemmer av EU, og ingen norske kvinneorganisasjoner er medlemmer av den europeiske kvinnelobbyen. 

Ikke plass til mangfold

På lobbyens årsmøter bestemmer medlemmene seg for hvilke policyområder de skal satse på, og hvilke posisjoner de skal innta overfor temaer på EU-agendaen. Det kan være ny lovgivning eller nye direktiver.

Sekretariatet i Brussel tar arbeidet videre. En viktig del av deres ekspertise er det Seibicke kaller «Brussel-know-how». De kanaliserer europeiske kvinneorganisasjoners ønsker inn i EU-systemet, ved å vite hvordan det hele fungerer.

– Men Europa er jo mangfoldig. Hvordan kan de si at dette er det alle Europas kvinner ønsker?

– Dette er en av de tydeligste kritikkene mot lobbyen. På grunn av måten de er organisert på, må de gå for majoritetens posisjon, selv om grupper eller land er uenige. Vedtakene må støttes av minst tre land, for å sikre at ikke ett land tar styringen. De prøver å oppnå konsensus, men mange har kritisert dem og ment at radikale stemmer blir forstummet på grunn av behovet for å finne en felles posisjon.

– De jobber for eksempel med vold mot kvinner og avskaffelse av prostitusjon.

Det er forskjellig fra land til land hvor stor mulighet de nasjonale organisasjonene har til å påvirke. Noen kan sende flere til årsmøtet, eller sende delegater til Brussel for å påvirke lobbyen. Andre har begrensede ressurser.

– Sverige er for eksempel mektige. De har en godt etablert nasjonal organisasjon, i tillegg til et rykte om at de er langt fremme på spørsmål om kjønn. Derfor blir de konsultert ofte, og brukt som best practice, sier Seibicke.

En del av arbeidet til lobbyen går nettopp ut på å vise til hvordan en viss politikk eller lovgivning fungerer når den er tatt i bruk. De nordiske landene blir ofte trukket frem, og lobbyen viser hva andre kan lære av «den skandinaviske modellen».

– De jobber for eksempel med vold mot kvinner og avskaffelse av prostitusjon. Der har Skandinavia, og spesielt Sverige, mye å vise til. Derfor blir de også lyttet til på en annen måte enn andre land.

Kvinnesak - for hvilke kvinner?

Noen av områdene lobbyen har jobbet mest med er vold mot kvinner, prostitusjon og fødselspermisjon for kvinner. Selv om ikke landene er enige seg imellom, prioriterer lobbyen én linje – ofte den svenske.

– EWL har adoptert den svenske posisjonen overfor prostitusjon som sin, altså at de vil forby sexkjøp. Dermed blir kunnskapen de svenske lobbymedlemmene har viktig, både når det gjelder hvordan å implementere nye lover, og hvilken effekt de har hatt, sier Seibicke.

I Polen og Irland har kvinners reproduktive rettigheter vært truet. Men lobbyen jobber annerledes med enkeltlands saker i EU-systemet.

– De hjelper de nasjonale organisasjonene å lobbe overfor de nasjonale parlamentsmedlemmene. Samtidig sprer de informasjon for å synliggjøre en nasjonal kamp. Et eksempel er Polen, hvor feministiske organisasjoner har hatt det vanskelig.

– En vanlig kritikk mot lobbyen er at de er hvite europeiske kvinner.

– I hvor stor grad klarer lobbyen å være interseksjonelle, når de må velge en flertallsposisjon?

– En vanlig kritikk mot lobbyen er at de er hvite europeiske kvinner. De har prøvd å være mer inkluderende, særlig overfor migrantkvinner. De har også gjort mye arbeid med romkvinner. Men interseksjonalitet er noe de må bli bedre på.

Samtidig mener Seibicke at andre interesseorganisasjoner i EU-systemet tar seg av en del interseksjonelle spørsmål, og at det er en fordel å ha en aktør som konsentrerer seg om kvinner.

– Mange av de større ulikhetene mellom menn og kvinner handler for eksempel om manglende likestilling i arbeidslivet. Derfor er det viktig med et organ som konsentrerer seg som spesifikke kjønnslikestillingsspørsmål, understreker hun.

I løpet av perioden Helena Seibicke har studert, har hun sett likestillingsagendaen i EU bli mer diffus. At likestillingsspørsmål har blitt flyttet fra en egen enhet i et direktorat for arbeidslivet, til å være et av mange rettighetsspørsmål i et større direktorat, er en av grunnene.

– Det blir liksom utvasket, for der er kvinners rettigheter del av alle menneskers rettigheter, på lik linje med LHBT, funksjonshemmedes og andres generelle rettigheter. Det har denne strukturelle forklaringen, at det ble flyttet, men de må også konkurrere med andre rettighetsbaserte interessegrupper om midler. Som policyområde har det derfor blitt mindre særegent og viktig.

Finanskrisen ble veiskille

Den optimistiske stemningen som preget EU i tiden da kvinnelobbyen ble opprettet, kjølnet betraktelig etter finanskrisen i 2008. Kvinnesak var ikke lenger et prioritert område.

– De ti siste årene har vært vanskelige. Lobbyens påvirkningsmuligheter har blitt mye dårligere, sier Seibicke.

Hun karakteriserer utviklingen som en stor endring i «policyklimaet» i EU.

– På 1990- og tidlig 2000-tall hadde lobbyen flere institusjonelle allierte og det var mer politisk vilje til å fremme likestillingsspørsmål. Da den økonomiske krisen inntraff, ble det en unnskyldning for å skyve kvinnesak og andre likestillingsspørsmål lenger ned på agendaen, sier hun.

– Argumentet var at det er for dyrt, at nå er det ikke tid, vi må fokusere på innstramming, arbeidsledighet og så videre.

De sosioøkonomiske sidene ved enhver policy er alltid nevnt, men etter hvert tok slik argumentasjon helt over.

Lobbyen prøvde å påpeke at likestilling var viktigere enn noensinne, siden krisen hadde en tydelig kjønnsdimensjon.

– Den rammet kvinner og barn mest. De er mer sårbare og oftere avhengige av sosialhjelp eller velferdsytelser, sånn som barnetrygd eller arbeidsledighetstrygd. Det er også flest kvinner i offentlig sektor, som var den sektoren som ble hardest rammet. Dette jobbet lobbyen hardt for at skulle bli forstått, men de lyktes ikke så godt.

I samme periode kom konservative regjeringer til makten i flere europeiske land. Seibicke har studert prosessen rundt et mødrepermisjonsdirektiv, og mener mødrepermisjonens skjebne er et godt eksempel på hvordan høyredreiningen i Europa har påvirket kvinnelobbyens muligheter for gjennomslag.

– Medlemslandene vil ha kontroll over sosialpolitikken selv. Det handler om penger, men også om at regjeringene i medlemslandene på den tiden ikke ønsket mer kjønnslikestilling, men heller å styrke den tradisjonelle familiemodellen. Og for de konservative var det en tid det var enkelt å si nei, ved å skylde på kostnadene.

Seibicke viser i studien sin hvordan kvinnelobbyen har endret argumentasjon og arbeidsform.

­– I begynnelsen argumenterte de med at policyforslagene deres var gode for kvinner, og bra for familiene. De sosioøkonomiske sidene ved enhver policy er alltid nevnt, men etter hvert tok slik argumentasjon helt over. Mot slutten av prosessen med barselpermisjonen argumenterte de for at kvinner i arbeidsstyrken var en viktig ressurs for å overkomme krisen, og i møte med en eldre befolkning. Samtidig understreket de at det handlet om kvinners rettigheter, at det var en menneskerettighet å få arbeide og å ha en familie.

De senere årene har de endret arbeidsform fra kun lobbyvirksomhet, til demonstrasjoner og kampanjer i sosiale medier. Slik jobber de for å holde temaer aktuelle, selv når de ikke tas opp i EU-parlamentet.

Norge har også kvinnelobby

I 2014 ble Norges Kvinnelobby etablert, en organisasjon som ligner de danske og svenske organisasjonene i den forstand at de er en paraply for andre organisasjoner. De har få ressurser, og alle jobber frivillig. Seibicke tror det kunne vært bra for Norge om Norges Kvinnelobby ble med i EWL.

– Mange av lovene i EU påvirker Norge selv om dere ikke er medlemmer. Samtidig kan det å være del av et nettverk som utveksler kunnskap og ekspertise gi tyngde til argumenter overfor de norske myndighetene. De kan vise til erfaringer fra Europa, og til støtte fra den europeiske kvinnelobbyen.

– I Finland skjedde det med vold mot kvinner, som kvinneorganisasjonene nasjonalt slet med å få god politikk på. Da bidro den nasjonale kvinnelobbyen til å sette det på den finske agendaen, med den europeiske kvinnelobbyens tyngde bak.

Sårbare og svekkede

Da kvinnelobbyen kom i stand var det med finansiering fra EU-kommisjonen, som trengte en god kanal til sivilsamfunnet. De var med andre ord sårbare for svingninger i kommisjonens prioriteringer.

– Lobbyen har blitt kritisert for å være en marionett for kommisjonen. Hvordan kan du være en kritisk stemme og en legitim opposisjon, hvis det blir å bite hånden som mater deg?

I forbindelse med krisen har støtte til sivilt samfunn blitt kuttet, også til kvinnelobbyen. Derfor må de nå søke penger fra flere hold.

– Lobbyen har også opplevd et statustap, sier Seibicke, og fortsetter:

– Dette synes både i hvor viktige de er, og i finansieringen. Der de tidligere hadde en egen budsjettpost, må de nå konkurrere om prosjektpenger som en hvilken som helst NGO.

– De prøver så godt de kan å representere kvinners interesser.

Sekretariatet som skulle sikre EU en lettvinn vei til europeiske kvinners stemmer, jobber dermed i motbakke. De har valgt å bli tydeligere.

– Tidligere har de ikke en gang villet kalle seg feminister. De ville ikke fremstå som for radikale, men holde seg populære og ikke oppfattes som truende.

I det siste har dette endret seg markant. Tar du en titt på lobbyens nettsider presenterer de seg nå tydelig som EUs feminister, med slagordet «For a Feminist Europe». Seibicke synes det er synd de ikke lykkes i flere saker.

– De prøver så godt de kan å representere kvinners interesser. Men de er mangfoldige. Noen vil kanskje spørre om det er i kvinners interesse å jobbe fulltid? Kvinner er ikke enige om det, feminister er heller ikke enige om det. Slik vil det være i mange spørsmål.

Om forskningen

Helena Seibicke er doktorgradsstipendiat ved Arena Senter for Europaforskning. 

Hun har publisert tre artikler om Den europeiske kvinnelobbyen: 

  • «The European Women’s Lobby and the Europeanization of Nordic Women’s Organisations» i C. Holst, M. Teigen (Red), Når Likestillingen europeiseres.    Gyldendal Akademisk, 2018.
  • «Campaigning for Gender Equality Through Social Media: The European Women’s Lobby» i M. Barisione, A. Michailidou (Red.), Social Media and European Politics. Palgrave Macmillan, 2017.
  • «Unpacking Gender Expertise: The Case of the European Women’s Lobby» i Expertisation and Democracy in Europe, i M. Gora, C. Holst, M. Warat, (Red.). Routledge, 2017. (Med Cathrine Holst)

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.