Anne Lorentzen: Fra «syngedame» til forsker

– Veien til helvete er brolagt med gode hensikter! Dét sa musiker og kjønnsforsker Anne Lorentzen til meg da jeg besøkte henne våren 2005. Hun siktet til alle journalistene – kanskje meg selv inkludert? – som stadig skrev kjønnsvinklede artikler om kvinnelige artister.

Rock som maskulin aktivitet

Medienes hensikt var antagelig å støtte jentene og sette søkelyset på deres problemer i bransjen, antok Lorentzen. I stedet ender man opp med å gjøre jentene en bjørnetjeneste. For så lenge kjønn er hovedtemaet står kvinnene mindre fritt enn sine mannlige kolleger til å definere sitt eget prosjekt, og dermed reproduseres den tradisjonelle fortellingen om rock som en maskulin aktivitet.  

Så lenge kjønn er hovedtemaet står kvinnene mindre fritt enn sine mannlige kolleger til å definere sitt eget prosjekt.

Vi satt på Anne Lorentzens kontor like ved Ullevål Stadion. Jeg hadde jobbet med manuset til min debutbok Piker, vin og sang i et par år og nå sto jeg fast. Forlagsredaktøren ville at jeg skulle være «mer analytisk», og ikke bare gjenfortelle de kvinnelige artistenes historier. Jeg måtte skrive mer om hvorfor kvinnene var i mindretall i musikkmiljøet og hvorfor de så ofte ble glemt eller nedvurdert når historien skulle oppsummeres.

Samtalen hos Anne – den første av flere – ble en forløsende faktor for bokskrivingen. Hun hadde forsket, skrevet, formidlet og debattert omkring temaet musikk og kjønn i årevis allerede og hennes refleksjonsnivå lå langt over de fleste andre på området.

Debuterte som musiker

Anne Lorentzen (1963–2013) vokste opp i Harstad, hun flyttet til Bergen i tjueårene og endte til slutt opp på Nesodden utenfor Oslo. I tenåra var det rock som gjaldt og konfirmasjonspengene gikk til el-gitar. Hun hørte på Stones, Deep Purple, Uriah Heep og ikke minst heltinnen Suzie Quatro.

Men da Lorentzens egen musikkarriere tok fart, var det med et langt mykere uttrykk. Det skjedde med viseduoen Ravn som hun startet med studievennen Sigrid Ørevik i Bergen. Allerede under deres første konsert ble de oppdaget av Jonas Fjeld som sporenstreks inviterte dem til å spille inn en demo i sitt studio. Plateselskapet Grappa nappet på demoen og i 1995 kom debutplata Rød ravn i en blå by, med Fjeld som produsent.

Etterhvert gikk Anne Lorentzen solo og hun utga tilsammen fem plater. Selv om musikken hennes sprang ut fra den nordnorske visetradisjonen, var lydbildet mer eksperimentelt: ambient, drum'n'bass, ja til og med og en dose techno, akkompagnerte hennes melankolske tekster.

Musiker og forsker

Gjennom hele karrieren vekslet hun mellom artistlivet og akademia. I Bergen tok hun hovedfag i sosiologi og i 2009 leverte hun doktoravhandlingen «Fra ‘syngedame‘ til produsent». Her tok hun for seg hvordan ny teknologi har gitt kvinnelige artister en mer aktiv rolle i musikklivet.

Dette hadde hun også personlig erfaring med. I forbindelse med solodebuten Lykkens narr sørget nemlig Lorentzen for å skaffe seg full kontroll over prosessen: Hun skrev og arrangerte alle låtene selv, hun var tekniker, programmerer og medprodusent. Hun bygde til og med sitt eget hjemmestudio.

Musikkteknologi, det være seg synthesizere, miksepulter eller fuzzpedaler, har historisk sett vært mannens territorium.

– Jeg kunne ingen ting, men kjøpte pc og musikkprogrammer, leste hundrevis av fagblader og lærte meg å programmere. Litt utypisk for jenter, som ofte har dataskrekk, fortalte hun selv til Dagbladet.

Der kvinnelige artister tidligere var prisgitt bransjens mange bakmenn, skjedde det ifølge Lorentzen, en demokratisering på 1990-tallet: Mens elektroniske instrumenter og utstyr lenge var forbeholdt de privilegerte, kunne man nå skaffe seg en en datamaskin eller et redigeringsprogram for en slikk og ingenting. Terskelen ble lavere og langt flere kvinner ble fortrolige med slikt utstyr.

– Musikkteknologi, det være seg synthesizere, miksepulter eller fuzzpedaler, har historisk sett vært mannens territorium. Men tendenser de siste tiårene har gjort teknologien både mer tilgjengelig og mer nødvendig for kvinnelige artister, og for andre grupper som tidligere har vært marginaliserte på musikkfeltet, forklarte hun til Klassekampen i 2011.

Ville satt pris på meetoo

Anne Lorentzen ville ha satt pris på å få oppleve den verdensomspennende metoo-bevegelsen og hvordan den har bidratt til å heve folks bevissthetsnivå rundt diskriminerende mekanismer i kulturlivet.

Hun var tidlig ute i Norge med å trekke inn begrep som «den merkede kroppen» i spørsmål om for eksempel skjevhetene rundt festivalbooking og i musikkjournalistikken. Med andre ord: hvordan kjønn, etnisitet, funksjonsevne, seksuell orientering eller hudfarge markerer noen som «den andre» i et miljø som ellers domineres og defineres av funksjonsfriske, heteroseksuelle, hvite – og dermed «umerkede» menn. Han som sjelden får sitt kjønn, sin seksualitet eller sin etnisitet tematisert, og derfor heller ikke behøver å stille seg spørsmålet om hvorvidt han blir booket eller omtalt på bakgrunn av noe annet enn sine kvalifikasjoner.

Rockemiljøets homososialitet

Et annet begrep Lorentzen kom inn på i våre samtaler var rockemiljøets «homososialitet». Med det siktet hun til den utbredte mytologiseringen av bandet som et lukket broderskap, der kvinner gjerne opp oppleves som en potensiell trussel mot det felles prosjektet. Tenk Yoko Ono ...

I rockehistorien har kvinner gjerne blitt plassert i kategorier som hylende fans, groupies eller den inspirerende musen, men dersom hun skaper sin egen musikk eller på annet vis tar en mer aktiv rolle, kan det oppstå ubalanse.

I 2009 ga Anne Lorentzen ut albumet Alias Belle, som var noe så uvanlig som en temaplate om en norsk seriemorder. Det dreide seg om den makabre historien om Belle Gunnes, som ble født i Selbu på 1800-tallet og siden utvandret til USA. I 1908 ble hun verdenskjent da det kom fram at hun i løpet av noen få år hadde drept to ektemenn, flere barn og en lang rekke friere. Hun stjal friernes penger og innkasserte forsikringspengene etter ektemennene.

Vår kulturelle bagasje gjør at vi fortsatt blir overrasket over at kvinner kan være forferdelige.

Låtene hadde lånt titler fra bøkene til krimforfattere som Anne Holt, Karin Fossum, Liza Marklund og Unni Lindell og musikken ble beskrevet som hypnotisk og melodiøs kabaret. Også her var kjønn et tema for Lorentzen og i et intervju med Dagsavisen forklarte hun at hun så historien som en interessant mulighet til å belyse koblingen mellom kriminalitet og genialitet og hvordan begge deler knyttes til maskulinitet:

«Den kvinnelige seriemorderen er fortsatt en utenkelig skikkelse. I kriminallitteraturen er seriemorderen alltid en mann. Vår kulturelle bagasje gjør at vi fortsatt blir overrasket over at kvinner kan være forferdelige. Av menn forventer vi både store ting, og grusomme ting. Men kvinner er fra naturens side ikke mer moralsk høyerestående enn menn. Selv om vi føder barn.»

Anne Lorentzen sørget egenhendig for å heve nivået på diskusjonen om musikk og kjønn flere hakk. Tusen takk for det, Anne.

Les mer om Anne Lorentzen og forskningen hennes:

• Mer enn «syngedame»
• Kjønn i utakt
• Seriemorder i sannhetsmaskinen