Til tross for at det stadig blir enklere å være åpent homoseksuell i Norge, og den offentlige diskursen vektlegger å inkludere LHBTQ-personer, er svært få kjente popartister i Norge åpne homoseksuelle.
– Vi har ingen Bowie i Norge, konstaterer Agnete Eilertsen. Hun har nylig disputert med en doktorgradsavhandling i musikkvitenskap ved Universitetet i Agder.
– På den ene siden er vi veldig opptatte av å være tolerante og inkluderende mot alle, mens vi samtidig er veldig konforme. Kanskje kan det være vanskelig å være en skeiv artist i Norge.
Da Nils Bech opptrådde i SKAM, og senere ble invitert til Kvelden før kvelden, et av NRKs mest sette programmer, ble han kjent for det brede norske publikum. Selv om han nærmest er alene om å være skeiv artist i norsk mainstream, er det likevel vanlig å se norske popartister bryte med forventninger til kjønnsroller og seksuell identitet. Dette har Eilertsen forsket på.
– Skeive uttrykk og skeivhet har blitt en viktig del av den brede popkulturen de siste årene.
I doktorgraden sin har Eilertsen studert hvordan musikere som fremstår som heteroseksuelle bruker elementer fra skeiv kultur for å eksperimentere med kjønn og seksuell identitet. Men å leke med skeivhet er ikke nødvendigvis det samme som å bryte normer, mener hun.
Skeiv og streit – samtidig
Lenge har lesbiske og homofile vært henvist til undergrunnsmiljøer, og queerhet har tilhørt subkulturer. Slik er det ikke lenger, ifølge Agnete Eilertsen.
– Skeive kjønnsuttrykk og måter å fremstille seg på inspirert av queerkultur er en ganske sentral del av popkulturen.
– Kjernen i det straighte er tanken om at kvinner alltid er feminine og alltid heteroseksuelle.
For å analysere artister som er åpne heteroseksuelle, men som eksperimenterer med skeive elementer i musikk og måten de presenterer seg, har Agnete Eilertsen brukt begrepet straight-queering. Det handler om å se en dualitet i artistene, hvor de er skeive og streite på samme tid. Hun mener det engelske begrepet fungerer best.
– De engelske ordene straight og queer rommer mye mer enn streit og skeiv. De sier noe om hvordan det er riktig for menn og kvinner og oppføre seg, og hvordan det er riktig å fremstille seg som et seksuelt vesen i offentligheten.
Grenseoverskridende KUUK
Artistene Eilertsen har forsket på, representerer ulike sjangre og nisjer i norsk musikkliv. KUUK er en hiphopgruppe, men bruker mange referanser til DIY-punk. Frontfigurene Mira Berggrav Refsum og Ragna Solbergnes rapper på norsk, om sex, fyll og hor. I tillegg til å være musikere er de to uttalte feminister. Blant annet har de tatt opp fremstillingen av kvinner i musikk i kronikker og en TED-talk, og gjennom sosiale medier og live-opptredener støtter de LHBTQ+-samfunnet helhjertet. De er likevel mest kjent for energiske konserter og musikkvideoer fulle av fest, aggresjon, sex og vold.
– KUUKs straight-queering har rot i at de vil vise sin støtte til skeiv kultur. Streitheten deres kommer mest til uttrykk i tekstene, som refererer til heteroseksuelle forhold og heteroseksuell sex. Mens skeivheten kommer til uttrykk gjennom måten de presenterer sin kvinnelighet på, sier Eilertsen.
– De gjør opprør mot normene for femininitet. De er in-your-face-aggressive, de spiller på avsky, og er aktive og frempå. Det er tydelig i kroppsspråket deres i musikkvideoer og på scenen, men også i stemmebruk og hvordan de konstruerer musikken sin, med harde, tunge beats, tung bass og fuzzgitar.
Det er det grenseoverskridende ved KUUK som gjør dem queere, mener Eilertsen.
– Kjernen i det straighte er tanken om at kvinner alltid er feminine og alltid heteroseksuelle. KUUK fremstår som heteroseksuelle kvinner, men de nekter å være den tradisjonelle feminine kvinnen. Slik forstyrrer de bildet, og queerer sin fremføring.
Queer vanlighet
Singer-songwriter Kaja Gunnufsens fremtoning er helt motsatt av den til de aggressive rapperne i KUUK. Hennes lavmælte stil har blitt kalt quirky og normcore, fordi hun er litt rar, men også veldig vanlig. Hun synger relativt enkle popsanger om ikke å lykkes med noe særlig her i livet, og på debutplata Faen Kaja er til og med coverbildet «mislykka» – tatt mens hun blunker.
– Kaja Gunnufsen spiller ikke nødvendigvis på kjønnet eller seksuell annerledeshet eller queerness, men heller på rarhet. Hun har en ironisk distanse, som gjør at hun blir mer interessant, mener Eilertsen.
– Ved å overdrive viser hun at det som er normalt også er konstruert.
– Det påvirker også hvordan vi oppfatter henne som kjønnet, som feminin kvinne. På den ene siden er hun streit, fordi hun har en veldig tradisjonell fremtoning med veldig jentete stemme og fordi hun lager musikk innenfor en sjanger som er kvinnedominert. Samtidig virker hun karikert og ironisk, noe som er strategier fra queer-samfunnet.
Når Kaja Gunnufsen overdriver det jentete og tradisjonelt feminine, og anstrenger seg for å være normal, nærmer hun seg ifølge Eilertsen, det som i queersammenheng kalles camp.
– Ved å overdrive viser hun at det som er normalt også er konstruert, og noe man må gjøre aktivt.
Lars Vaular – familiefar og normbryter
I disse dager kan man se miniserien En ekte mann på internett. Her utforsker Lars Vaular hva det vil si å være mann i dag, og det er ikke første gang han utfordrer mannsrollen gjennom kunsten.
– Lars Vaular fremstår som en mester i å leke med diskurser, og bruker skeive kjønnsuttrykk for å utfordre normer innenfor den norske rapscenen, sier Eilertsen.
Den bergenske artisten har i løpet av sin ti år lange karriere gitt ut fem soloplater, en rekke singler og samarbeidsprosjekter med andre artister fra både bergensk hiphopmiljø og musikk-Norge for øvrig. Han har fått priser og heder for tekster, sjangerbrudd og estetikk. Utad, gjennom sosiale medier, fremstår han som streit familiefar, og for Agnete Eilertsen bidrar det til det dobbelte i stilen hans.
– Det virker som han er veldig bevisst det med kjønn og at han har lest queerteori.
– Måten skeivhet kommer inn i streit kultur på er et fremskritt, fordi det viser at normer for hva som er akseptable uttrykk for kjønn og seksualitet er i endring.
Da han ga ut musikkvideoen «Det ordner seg for pappa» i 2015 fikk han blandede reaksjoner, men også mye ros for å utfordre kjønnsroller. Videoen viser Vaular som danser moderne dans med elementer fra skeive stiler som vogueing, og han synger i stedet for å rappe. Eilertsen ser en klar referanse til skeive artister i fremtoningen hans.
– Samtidig er det kalkulert, legger hun til.
– Han bruker en kjønnet annerledeshet for å oppnå mer kredibilitet. Det gjør han blant annet gjennom å spille på myten om den autonome kunstneren som gjør akkurat det han vil. Det er jo, ironisk nok, en ganske typisk tradisjonell maskulin stereotypi, som fremmer karrieren hans.
Popkultur speiler samfunnet
At heteroseksuelle artister kan eksperimentere fritt med skeive kjønnsuttrykk sier mye om det norske samfunnet, mener Eilertsen.
– Popkulturen er et vindu inn i den større kulturen, og er ofte en karikert versjon av den kulturen den oppstår i. Man kan få vite veldig mye om samfunnet ved å se på popkulturen, men da må man samtidig vite noe om konteksten. Norske artister blir påvirket av utenlandske artister, men samtidig er mye spesifikt for norsk kultur.
Det er særlig normene for hvordan man skal være kvinne og mann som påvirker musikerne.
– Det er ulike kjønnsnormer innenfor ulike sjangre, og innenfor ulike lokale musikkmiljøer. I tillegg har vi de normene som gjelder for hele samfunnet. KUUK utfordrer for eksempel den mannsdominerte rapscenen og hvordan kvinner fremstilles i hiphop, og samtidig feminitetsnormene i storsamfunnet. Man må se alle disse perspektivene sammen – sjangeren og samfunnet som helhet.
Eksperimentering eller appropriering?
Når noen fra en kultur bruker estetikk eller uttrykk fra en annen kultur betegnes det av og til som kulturell appropriering. Når de som tilhører majoritetsgrupper låner fra minoriteter er det noe som ofte problematiseres. I Eilertsens doktorgrad diskuterer hun om det heteroseksuelle artister gjør kan kalles appropriering, at de gjør seg interessante ved å bruke det spennende ved skeives uttrykk, eller om det er en effektiv blanding av uttrykk, som kan påvirke normer.
– Jeg mener at det er begge deler, konstaterer hun.
– Måten skeivhet kommer inn i streit kultur på er et fremskritt, fordi det viser at normer for hva som er akseptable uttrykk for kjønn og seksualitet er i endring og at vi kanskje er på vei mot et åpnere samfunn hvor annerledeshet i større grad blir tolerert og akseptert.
– Samtidig kan det at skeivhet blir mainstream ta brodden av queeraktivisme. Skeivhet blir bare en del av den kommersielle popmaskinen. Sånn kan det i stedet for å bryte normer og endre samfunnet heller være en måte å estetisere kjønnsdiskursen på, på en måte som øker artistens popularitet, uten egentlig å utfordre noen ting.
– Lars Vaular utfordrer sjangerkonvensjoner, og det har sammenheng med hvordan han oppfattes som mann.
– Når heteroseksuelle artister bruker visse skeive uttrykk, påvirker det hva som er den ok måten å være skeiv på eller uttrykke skeivhet på i offentligheten?
– Normene styrer hvordan vi oppfører oss, og queerness er alltid det som utfordrer de normene. Når noen former for skeivhet blir akseptert, så blir det en del av det streite samfunnet. Da må queerness bli noe nytt igjen, for hva som er queer endres hele tiden.
Balansegang
Felles for de tre artistene Eilertsen analyserer er at uttrykket deres er tvetydig. De balanserer mellom sjangre, mellom ironi og alvor, mellom streithet og skeivhet.
– Det tvetydige er nøkkelen til queerness. Hvis du blir usikker i møte med noe, og ikke klarer å sette det helt i bås, da er det queer. Når artistene er tvetydige i måten de tilnærmer seg sin sjanger og sitt miljø – blir vi også litt forvirret av hvordan de fremfører kjønn.
– Lars Vaular utfordrer sjangerkonvensjoner, og det har sammenheng med hvordan han oppfattes som mann. Vi vet ikke helt om han er rapper eller popsanger, og samtidig blir han da et annet og mer feminint vesen, en mer feminin artist.
– Men selv om Lars Vaular eksperimenterer med kjønnsidentitet, passer han samtidig på å vise at han er en heteroseksuell mann.
– Det er den fremste karakteristikken ved straight-queering. At man pusher noen grenser, tør å leke litt, men samtidig føler en sterk trang til å si at «dette gjør jeg fordi jeg vil leke med kjønn», uten å ta hele risikoen. Å fremstå som queer kan også innebære risiko for å bli sosialt utstøtt eller miste sin posisjon. Sånn Vaular gjør det, så redder han seg hele tiden inn igjen. Det gjør at han fremstår som veldig åpen, moderne, og progressiv – noe som hjelper karrieren hans.
– Alle du analyserer er heteroseksuelle, hvite, og trygt plassert sosialt. Hvilken rolle spiller det for hvordan deres kjønnsidentitet oppfattes?
– Hvitheten og klassetilhørigheten er del av deres straightness. Ikke bare det at de fremstår som heteroseksuelle, men at de er en del av flertallet. Det gjør at de får et større handlingsrom for å eksperimentere, uten å risikere så veldig mye. De står støtt, og vet hvordan de skal fremstille seg selv for å fremstå som korrekte.
Kjønnsmangfold mer enn menn og kvinner
Hver sommer kommer diskusjonen om kjønnsbalanse på norske musikkfestivaler opp. Eilertsens perspektiv tilsier at kjønnsmangfold kan handle om mer enn 50/50 fordeling av kvinner og menn.
– Jeg synes man burde få flere som er ute-av-skapet-queer inn i mainstream-musikken. Det finnes en subkultur av queere artister, som burde vært inkludert i mann-kvinne-diskusjonen. Det er viktig å få inn flere kvinner, men det er også en veldig begrenset diskusjon. Man burde ha et større perspektiv, og tenke på mer varierte kjønnsuttrykk som en del av mangfoldet.
Eilertsens forskning viser at normer for kjønn er i endring.
– Samtidig viser det at man kan bruke kjønnsidentitet i kommersielt øyemed, sier hun.
– Viktigst av alt viser det at kjønn er en sosial konstruksjon, at man kan leke og eksperimentere med kjønnsidentitet, og at det er blitt en integrert del av den store offentlige diskursen om kjønn og seksualitet i Norge.
