Færre jenter med innvandrerbakgrunn deltar i idrett

Organisert idrett er en del av hverdagen til de fleste ungdommer i Norge, men det betyr ikke at alle er med. Kjønnsskiller og klasseskiller gjør at noen ungdommer aldri kommer inn i idretten, mens andre faller tidlig fra. Det kommer frem i den ferske rapporten Idrettens posisjon i ungdomstida, som er basert på resultater fra Ungdataundersøkelsen, der 225 000 ungdommer fra hele landet har deltatt.

Kjønns- og klasseskiller

75 prosent av alle ungdommer mellom 13 og 18 år har vært med i idrettslag mens de gikk på ungdomsskolen eller videregående, og bare sju prosent har aldri deltatt i organisert idrett. Samtidig er det fem ganger større sannsynlighet for at unge fra lavere sosiale lag ikke kommer med i organisert idrett sammenlignet med de fra høyere sosiale lag.

Jenter og gutter er omtrent like aktive, forteller Anders Bakken ved velferdsforskningsinstituttet NOVA på OsloMet, som har skrevet rapporten.

– Det er små kjønnsforskjeller på hvor mange som trener, men guttene blir værende lenger. Jentene faller fra før, og noen kommer ikke inn i idretten i det hele tatt.

Resultatene i rapporten viser at det ikke er noen kjønnsforskjeller i sjansene for å slutte med barneidrett.

Det gjelder særlig jenter med innvandrerbakgrunn. Sammenliknet med jenter med norskfødte foreldre, er de 27 prosentpoeng mindre aktive i organisert idrett, som fotballag, basketlag og skilag. Mens 51 prosent av jenter med innvandrerbakgrunn har vært med i ungdomsidrett, gjelder det samme for 78 prosent av jentene med norskfødte foreldre.

Når det kommer til guttene, ligger forskjellen bare på ni prosentpoeng. Uorganisert idrett kan for eksempel være treningsstudio eller dans. Andelen jenter med innvandrerbakgrunn som trener sjelden eller aldri, er omlag dobbelt så høy som blant jentene med norskfødte foreldre, ifølge rapporten.

Høyere alder, høyere terskel

Den viktigste grunnen til at jenter med innvandrerbakgrunn er underrepresentert i idretten, er at de ikke kommer inn i den som barn, mener Bakken. De fleste som har norskfødte foreldre begynner nokså tidlig med idrett, helt ned i seksårsalderen, og blir så værende etter det.

–  Det er veldig få som begynner med idrett når de er 13 eller 14 år, så terskelen blir mye høyere for å starte jo eldre du blir. For norskfødte foreldre er det vanlig å sende barna på idrett tidlig, både gutter og jenter, men hos innvandrerforeldre er det større variasjon.

Resultatene i rapporten viser at det ikke er noen kjønnsforskjeller i sjansene for å slutte med barneidrett, og at forskjellene fortsetter å være små helt frem til 14-årsalderen. Fra dette punktet begynner kjønnsforskjellene å øke, og flere jenter enn gutter slutter med idrett i løpet av ungdomsalderen. I 17- og 18-årsalderen har 64 prosent av jentene, mot 53 prosent av guttene, sluttet i ungdomsidretten.

Rapporten viser også at jenter med innvandrerbakgrunn som er aktive i idrettslag, slutter enda tidligere med organisert idrett enn andre jenter.

– Overgangen fra ungdomsskolen til videregående er en kritisk fase for jentene generelt, sier Bakken.

– En av grunnene til det, kan være at idrettstilbudet ikke er like godt tilpasset jentene som guttene i denne perioden, eller at det satses mer på gutter enn på jenter.

Bakken trekker frem fotballen som eksempel, som er den idretten flest ungdommer deltar i, både gutter og jenter. Om fotballaget teller 20 jenter på barnetrinnet går det fint å opprettholde et lag. Men om fem stykker slutter i ungdomstiden, og laget samtidig skal begynne å spille ellever-fotball, blir de mer sårbare. Det er en selvforsterkende effekt, der flere slutter fordi det er få som er med.

Når det gjelder guttene er det annerledes, ettersom det er tre ganger så mange som er med fra begynnelsen av, og sjansen er større for at man opprettholder et tilbud, sier Bakken.

– En annen mulighet er at jenter i større grad prioriterer andre aktiviteter. Vi vet at mange jenter fokuserer på skolen og lekser i denne alderen. Eller at idretten fremstår som en viktigere arena for guttene, sosialt eller prestasjonsmessig, sier han.

 – Jenter blir nedprioritert

Norsk idrett er klassedelt, slår altså den nye rapporten fast. Ungdom med innvandrerbakgrunn er også klart underrepresentert i ungdomsidretten, og det henger sammen med at de oftere enn majoritetsungdommer vokser opp i familier med mindre økonomiske ressurser. 25 prosent av ungdommene mellom 16 og 18 år har aldri vært med i idretten, mot seks prosent av ungdommene med norskfødte foreldre.

Selv om mange gutter med innvandrerbakgrunn vokser opp i familier med relativt lav sosioøkonomisk status, er de likevel langt mer aktive i idretten enn jenter med innvandrerbakgrunn.

– Det kan være kulturelle og religiøse barrierer som ligger til grunn for at jenter med innvandrerbakgrunn er mindre aktive, sier Mari Kristin Sisjord ved Norges idrettshøgskole, som har forsket på idrett i sammenheng med kjønn, etnisitet og sosial klasse.

Jenter er mer knyttet til plikter hjemme, og mer trukket tilbake fra det sosiale livet ute.

– Samtidig ser vi at det er like mye sosiale klassebarrierer som slår ut som kulturelle barrierer. Når guttene er mye mer med enn jentene, betyr det at jentene ikke får den oppmuntringen eller støtten som guttene har til å drive med idrett.

Sisjord mener at guttene blir prioritert over jentene når idrettsaktivitetene skal betales for, og det er større aksept for at guttene er ute på disse arenaene enn at jentene er det.

– Jenter er mer knyttet til plikter hjemme, og mer trukket tilbake fra det sosiale livet ute, sier hun.

Flere lavterskeltilbud og mer tilrettelegging

For å inkludere flere jenter med innvandrerbakgrunn, må idrettslag i større grad tilrettelegge for forskjellige behov, mener Sisjord. Hun har tro på det å lage flere lavterskeltilbud og å selge inn aktiviteten til foreldrene, slik at de ser verdien i det.

– Det er vanskelig, du kan ikke bare dra hjem til folk og si at de må la jentene være med på trening. Det har med holdningsendringer å gjøre, og det tar tid.

I mellomtiden trekker Sisjord frem konkrete tiltak som kan bidra til å senke terskelen for jenter med innvandrerbakgrunn som vil drive med idrett.

– Det kan koste mindre å være med, være mindre krav til utstyr, og mindre krav til klesdrakt. Man må være lempelig med draktreglementet – i turn må det for eksempel være greit å bruke lang bukse, så jentene ikke trenger å vise hud, eller at spillere kan bruke hijab på kamp.

– Nå er jo idretten ganske kjønnsdelt fra før. Det burde derfor ikke være et problem at foreldre ikke vil at jentene skal trene med gutter, noe vi ofte ser i forbindelse med kroppsøvingsfaget på skolen. Men du må likevel tilrettelegge, sier Sisjord.

Når det gjelder inkludering over tid, går det sakte med sikkert fremover. Andregenerasjons innvandrere er litt mer med i idretten enn førstegenerasjon, og tredjegenerasjon er enda mer aktive, forteller Sisjord. Hun har ikke nye tall, men mener å se en liten økning i andelen jenter med innvandrerbakgrunn som er med i idretten med bakgrunn fra ikke-vestlige land de siste ti årene.

– Andelen har økt litt, men ganske lite. Den er fortsatt langt fra resten av jentene, sier Sisjord.

Hun beskriver idretten som en positiv sosialiseringsarena, som i tillegg til de fysiske helsefordelene kan skape en følelse av felleskap og mestring.

– Det er ikke så viktig å løpe fortest på hundremeter, det får man lite glede av senere i livet. Men det å lære å kjenne sin egen kropp og være med på det de andre er med på, det er viktig, sier hun.

– Idretten er kjønnsdelt

I tillegg til at norsk idrett er delt etter sosiale, kulturelle og økonomiske forhold, er den også svært kjønnsdelt, sier Sisjord. Selv om rapporten viser at omtrent like mange gutter og jenter er innom idretten overordnet sett, utøver de den som regel hver for seg, og på forskjellige måter.

Det er også svært få av idrettsforbundene som har jenter i flertall, nærmere bestemt ni av 54 særforbund, der ridning, håndball og turn ligger på topp, ifølge tall som Sisjord la frem på Ungdata-konferansen om ungdom, idrett og trening i fjor.

Det å lære å kjenne sin egen kropp og være med på det de andre er med på, det er viktig.

Hun forteller at idretten er en prestasjonsarena for gutter i høyere grad enn for jenter, og at undersøkelser som er gjort tidligere viser at jenter er mer med på lokalt nivå og konkurrerer sjelden, mens gutter er mer med på krets- og nasjonalt nivå og konkurrerer mer.

– Dette er to forhold som ikke kommer frem i rapporten, som kan være med å utfylle bildet. Det er større kjønnsforskjeller i idrett enn det som kommer frem her. Ungdomsidretten i Norge er fortsatt veldig delt, sier hun.

Geografiske skiller

For å gjøre idretten mer inkluderende, kan det også være en idé å minske kravet til foreldreengasjement og myke opp fremmøteplikten, tror Sisjord. Hun har tro på såkalte «åpen hall-konsepter», der det er nok å for eksempel komme på trening en eller to ganger i uka, og ikke tre eller fire.

– Særlig idrettslag i de store byene har hatt mulighet til å søke midler til denne typen lavterskeltilbud hos Norsk idrettsforbunds ordning for integrering i idrettslag, og de har vært ganske vellykkede, sier Sisjord.

Hun forteller at det er større behov for denne typen tilbud i områder der det bor mange med innvandrerbakgrunn.

– I mindre samfunn er det mindre problematisk. Ettersom det er færre med innvandrerbakgrunn der, integreres de mer naturlig i aktivitetene som finnes fra før, sier hun.

Rapportforfatter Bakken sier at det ikke går et eksplisitt skille mellom by og land når det gjelder rekruttering til idretten i Norge, men at antallet som deltar varierer fra plass til plass.

– Idretten står generelt sett sterkt i hele i Norge, på store og små steder. Hvor mange som er med, henger sammen med sosioøkonomiske forhold, og kultur for å investere tid og penger i idretten.

Det er for eksempel store forskjeller mellom bydeler i Oslo, påpeker Bakken.

– Vi kan snakke om kulturforskjeller hos minoritetsbefolkningen, men det er også store kulturforskjeller innad i majoritetsbefolkningen når det gjelder idrett, sier Bakken.